Arne Treholt sammen med sin forsvarer Ulf Underland under retts­saken mot den spion­siktede utenriks­tjeneste­mannen i Oslo tinghus den 25. februar 1985. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB.

Arne Treholt var spionen som ble støtt ut i kulden og som aldri ga opp å komme inn i varmen igjen. Nå er han gått ut av historien og tar med seg et stykke kaldkrigs­historie som den yngre generasjon trolig har vanskelig for å kunne forstå.

Han hadde flere medhjelpere, både innen sosial­demokratiet og i pressen. De gjorde flere forsøk på å få ham rehabilitert. Så sent som 3. januar 2020 lot Aftenposten Treholt slippe til med en kronikk over to fulle sider som vanskelig kunne ses som noe annet enn nok et initiativ for å styrke narrativet om Treholt som brobygger mellom øst og vest, og ikke som spion.

Men kronikken fremstår også som noe mer enn dét. For i den gir Treholt råd til norske utenriks­myndigheter om hvordan Norge bør forholde seg til Russland.

Kronikken kunne like gjerne vært skrevet av den russiske ambassaden eller det russiske utenriks­departementet. Treholt kunne ikke da vite at Russland kom til å invadere Ukraina 13 måneder etterpå. Men at den allerede da var et ledd i en russisk informasjons­operasjon for å påvirke norsk opinion, er det mye som kan tyde på.

Det er nå 38 år siden Treholt ble anholdt på Fornebu og siktet for lands­forræderi og spionasje til fordel for Sovjet­unionen. Jeg husker det som om det var i går. Det slo ned som en bombe og feide gjennom UDs korridorer som en tsunami. Alle var grepet av sjokk og vantro.

Treholt, av alle. Den sympatiske, veltalende og vellykkede journalisten og arbeider­parti­politikeren som hadde bygd seg opp på de viktige havretts­forhandlingene sammen med heders­mannen Jens Evensen, og som siden sklei inn som karriere­diplomat i utenriks­tjenesten på Arbeider­partiets røde partibok!? Treholt var den siste noen ville ha mistenkt for spionasje.

Bare et par uker tidligere hadde jeg en halvannen time lang telefon­samtale med Treholt fra New York hvor jeg orienterte ham om forholdene i det kontoret han skulle overta når han kom tilbake til UD. Det ble ikke spart på konfekten når det gjaldt person­karakteristikkene i avdelingen. Til liten nytte for Treholt, skulle det vise seg, men sikkert under­holdende for overvåkingen.

Det hele virket faktisk så påfallende at en kunne lure på om både NRK og Aftenposten har latt seg bruke i en målrettet informasjons­operasjon fra russisk side med sikte på å påvirke norsk opinion vis-à-vis Russland generelt og norske posisjoner når det gjelder den russiske gassrør­ledningen fra Russland til Europa, Nord Stream 2 spesielt.

Med den provoserende tittelen «Norge som frontlinje mot Russland» ramser artikkelen opp Russlands legitime rettigheter i Arktis, beskylder USA for å opptre aggressivt i Nordområdene, hvitvasker Russlands inngrep i Georgia og Ukraina, og gir «råd» om hva som egentlig er Norges nasjonale interesser.

Artikkelen er skrevet sammen med Glenn Diesen, som låner akademisk ferniss til artikkelen. Diesen er professor ved Higher School of Economics i Moskva og redaktør av journalen Russia in Global Affairs.

Det hele er iblandet dårlig skjulte trusler om «uforutsigbare konsekvenser» dersom Norge lar seg bruke av USA som frontlinje mot Russland. Og Treholt og Diesens anmodning om å «motstå amerikansk press og trusler om sanksjoner mot tyske selskaper som samarbeider om gasstunnelen North Stream 2» fremstår nå i ettertid i et høyst merkelig lys.

Hvorfor Aftenposten lot Treholt og Diesen få virke som talerør for russiske sikkerhets­interesser, er vanskelig å si. Nå i ettertid virker det påfallende i lys av den spente situasjonen som i 2020 karakteriserte forholdet mellom Russland og Vesten i opptakten til invasjonen i Ukraina.

Det var antakelig heller ingen tilfeldighet at NRK Radio samtidig ga ut en podkast i seks episoder med tittelen «Arne Treholt – hele historien».

Det begynner etter hvert å bli lenge siden Treholt solgte stats­hemmeligheter for en neve sølvpenger og en leilighet i Moskva. Men la oss ikke glemme at han i sin tid ble dømt for svært alvorlige forhold.

Han ble dømt for å ha gitt «Sovjet­unionen opplysninger om forsvars­planene for Nord-Norge ved sovjetisk invasjon, materielle svakheter i Forsvaret, mobiliserings­tider, vakt­ordninger, norske angreps­alternativer i tilfelle sovjetisk invasjon, beredskaps­lagre, møte­referatene til stats­ministeren og utenriks­ministeren, og NATO-alliertes lagring av tungt militært utstyr i Norge».

De mange forsøkene på å rehabilitere Treholt lukter ikke godt. At han ved hjelp av norske medier også fungerte som talerør for russiske interesser, lukter heller ikke godt.

Men nå er han altså gått bort, og med ham et traumatisk stykke kaldkrigs­historie for norsk utenriks­tjeneste og for Norge. Så: Requiescat in pace! Hvil i fred, Arne Treholt.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson!