Jeg skriver – ikke fordi jeg er begavet i det – men fordi jeg ikke kan snakke.

Å stille opp i NRK (riktignok på et tidspunkt da ingen antagelig så på – heldigvis) var ikke bare min første TV-erfaring noen sinne, men også min første erfaring med muntlig debatt i noen sammenheng.

Hva jeg lærte av opplevelsen, utenom at jeg tydeligvis fukter leppene irriterende mye når jeg blir nervøs, er at jeg enda ikke har vokst opp. Presentasjonsmessig blir det veldig tenåringsaktig, på lik linje med en del ungdomspolitikere jeg pleier å gremme meg over. Da fremstår man selvsagt som veslevoksen ved å dra frem Machiavelli.

Det mest beklagelige med opplevelsen, var dog at jeg gled fint inn i den medieskapte rollen som den sinte, unge mannen på ytre høyre fløy, med den litt hissige tonen, de smått aggressive armbevegelsene, en notorisk humorløs sarkasme, og ikke minst en helt fraværende evne til å smile. Dette kan tilskrives en kombinasjon av kritisk mangel på søvn, nervøsitet, innadventhet, østkantsjargong, og presset av å være i et TV-studio fylt av erfarne mennesker som ikke vil din side av argumentet godt.

ANNONSE

Kommentatorene som kom inn etter debatten, refererte til et «sinne» i populasjonen som det var viktig å få frem. Den hadde utvilsomt min adresse. Stranger sa seg også urolig for «sinte, unge menn», med henvisning til Oklahoma-bomberen og Breivik. Også den hadde (drøyt nok) adresse meg. Vi hadde en god tone før og etter debatten. Er jeg sammenlignbar med en massemorder for å holde andre meninger enn han?

Alle som kjenner meg vet at jeg er en humoristisk, myk type, og alt annet enn intolerant, hatefull og sint, slik jeg tydeligvis ble oppfattet.

Og humor ble det også massevis av i denne sammenhengen. De sjokkerte blikkene til kommentatorene som kom innpå like etterpå var verdt hele opplevelsen. De var selvsagt også svært påpasselige med å ta avstand (selvsagt ikke fra han som nettopp hadde slått sin meningsmotstander i hartkorn med massemordere). Det var tydelig at noen hadde bannet i kirken.

Logisk substans

Sett bort fra tenåringstendensene, og min fomlete retoriske stil, synes jeg at mine argumenter substansielt var sterkere enn motpartens, som utelukkende bestod i konvensjonalisme (henvisning til Geneve-konvensjonen), emosjonelle impulser, det kjedsommelige 22. juli-kortet, personlige erfaringer.

Hva så om Stranger bor i Groruddalen og har en jødisk kone? Trodde han at vi ikke visste fra før at det bor mennesker i Groruddalen, og at det finnes folk med jødiske koner? På hvilken måte konstituerer dette et logisk argument?

Selv om argumentene mine riktignok ble dårlig presentert, har de likevel logisk substans:

– Hvordan Australia suksessfullt har snudd båtene, og slik redusert drukningsdødsfallene i sine farvann fra 1.250 til 0, er et så steinhardt empirisk eksempel at det ikke finnes noen seriøse motargumenter. Det fikk man heller ikke.

– Hvordan konservative hadde advart mot den humanitære intervensjonslinjen i utenrikspolitikken – et helt vitalt poeng hva tilblivelsen av dagens situasjon angår – ble blankt oversett.

– Man overså mitt poeng om de velstående Gulfstatenes manglende hjelp til sine koreligiøse naboer – heller ikke et helt uviktig punkt. Hvorfor er dette vårt ansvar, når i tillegg majoriteten av skoleelevene i Oslo snart er uten etnisk norsk bakgrunn (et faktum Stranger forsøkte å arrestere meg på, men feilet)? Igjen intet rasjonelt svar.

– Machiavellis advarsel mot å opphøye personlig moral til statsmoral, da dette vil koste befolkningen dyrt, er kanskje ikke et populært poeng i disse dager, men det er fremdeles fullstendig rasjonelt fundert. Strangers motargument bestod teknisk sett i at Machiavelli er utdatert og «erstattet» av Geneve-konvensjonen, som om gyldigheten til logiske posisjoner automatisk tilbakevises av skiftende konvensjonell visdom.

– Hvordan vi kunne ha hjulpet 208.000 mennesker i Midtøsten for de samme ressursene som vi tar imot 8000 i Norge med, ble godtatt av kommentatoren fra Civita, som deretter påpekte at vi uansett kunne gjøre «begge deler» (uten noe tilhørende logisk argument). Noe av det første jeg lærte i statsvitenskap, var at politikk handler om fordeling av knappe goder. Hva er det med konsepter som «prioritering», «begrenset pengesekk», «kostnadseffektivitet» som ikke er forstått?

– Hvordan samfunnet er en pakt mellom de døde, de levende og de enda ikke fødte ble ikke forsøkt utfordret. Enda mer sjokkerende var det at programleder ikke så en konflikt mellom folkevandringen inn i vårt samfunn av fremmedkulturelle, og bevaringen av vår selvstendige nasjonalstat. Fra Wikipedia:

«En nasjonalstat er en stat som er oppbygd omkring en nasjon. Nasjonalstaten er en stat hvor sammensetningen av befolkningen utgjør en ensartet språklig og kulturell gruppe med felles bakgrunn og historie.»

Stranger valgte samme linje. Han mente tilsynelatende også at alle som er født i Norge uten videre er etnisk norske. Det finnes altså ingen forskjeller mellom kulturelle grupper, i henhold til programleder og Stranger. Hvor dumme kan man egentlig spille, og samtidig slippe unna med det? Tror publikum på dette?

– Poenget om at nasjonalstaten gir beskyttelse mot den type etnisk konflikt vi nå ser ute i verden – og som jeg på innerlommen hadde et papir med en rekke statistiske, komparative studier for å underbygge, sånn i tilfellet – ble ikke møtt med annet enn at Stranger personlig kjente hyggelige innvandrere. Igjen: Hva så?

Å argumentere med mennesker som kun kan kommunisere følelser og personlige erfaringer, er som å spille tennis uten nett.

Debatten var stressende kort, og jeg fikk ikke anledning til å angripe det jeg ønsket mest – nemlig den manglende evnen til å tenke rasjonelt og konsekvensialistisk blant mine meningsmotstandere, som sammenhengende tyr til fordummende impulspolitikk.

Vi har alle kapasitetene til å føle (selv om noen, som Peter Hitchens har bemerket, de siste ukene har vært opptatt av å vise at de kan føle så mye mer enn alle oss andre).

Hva som kjennetegner en rasjonell person – og i hvert fall en akademiker – er at vedkommende er i stand til å underlegge følelsene sine fornuften. Slike finnes det dessverre altfor få av i norsk offentlighet.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629