Gjesteskribent

Stats­mi­nis­ter, rek­tor, deres eksel­len­ser, mine damer og herrer:

La meg først takke dere for å ha gitt meg anled­nin­gen til å besøke Brugge igjen – og det under omsten­dig­he­ter som er svært for­skjel­lige fra mitt for­rige besøk, kort tid etter ferje­ka­ta­stro­fen ved Zee­brugge, da det bel­giske motet og bel­giske legers og syke­plei­e­res per­son­lige opp­of­rel­ser red­det så mange bri­tiske liv.

Og la meg for det andre uttrykke hvil­ken glede det er for meg å tale ved Col­lege of Europe under frem­ra­gende ledelse av dets rek­tor, pro­fes­sor Lukaszew­ski. Col­le­get spil­ler en vik­tig og sta­dig mer avgjø­rende rolle i Det euro­pe­iske fel­les­ska­pets liv.

For det tredje, la meg også takke for invi­ta­sjo­nen til å holde talen min i denne flotte aulaen. Hvil­ket sted kan være bedre egnet til å snakke om Euro­pas frem­tid enn en byg­ning som i en slik grad min­ner om stor­he­ten ved det Europa hadde opp­nådd alle­rede for 600 år siden?

Deres by, Brugge, gir mange andre his­to­riske asso­sia­sjo­ner for oss i Stor­bri­tan­nia. Geoff­rey Chau­cer var en hyp­pig gjest her. Og den første boken som ble tryk­ket på engelsk, ble laget her i Brugge av Wil­liam Caxton.

Herr pre­si­dent, du har bedt meg snakke om temaet Stor­bri­tan­nia og Europa. Kan­skje burde jeg berømme deg for ditt mot. Hvis du tror på en del av de tin­gene som er sagt og skre­vet om mitt syn på Europa, må det virke litt som å invi­tere Djen­gis Khan til å snakke om for­de­lene ved fre­de­lig sameksistens!

Jeg vil begynne med å avlive noen myter om mitt land, Stor­bri­tan­nia, og dets for­hold til Europa. Og for å gjøre det, må jeg si noe om iden­ti­te­ten til selve Europa.

Europa er ikke ens­be­ty­dende med utar­bei­del­sen av Roma-traktaten. Ei hel­ler til­hø­rer den euro­pe­iske idé en bestemt gruppe eller insti­tu­sjon. Vi bri­ter er den euro­pe­iske kul­tu­rens arvin­ger i like stor grad som enhver annen nasjon. Våre for­bin­del­ser til res­ten av Europa, det kon­ti­nen­tale Europa, har vært den domi­ne­rende fak­to­ren i vår his­to­rie. I tre hundre år var vi en del av Romer­ri­ket, og våre kart viser fort­satt spor etter de rett­lin­jede vei­ene som romerne bygde. Våre for­fedre – kel­t­ere, sak­sere og daner – kom fra kontinentet.

Vår nasjon ble – for å bruke et for EF så kjært uttrykk – «restruk­tu­rert» under nor­man­ner­nes og anjouer­nes styre i det ellevte og tolvte århundre.

I år fei­rer vi tre­hundre­års­ju­bi­leet for den ærerike revo­lu­sjo­nen hvor den bri­tiske kro­nen gikk til prins Wil­helm av Ora­nien og dron­ning Mary. Besøk Stor­bri­tan­nias flotte kir­ker og kate­dra­ler, les vår lit­te­ra­tur og lytt til vårt språk: Alt sam­men vit­ner om de kul­tu­relle rik­dom­mene vi har fått fra Europa – og andre euro­pe­ere fra oss.

Vi i Stor­bri­tan­nia er med rette stolte av hvor­dan vi, siden Magna Carta i 1215, på bane­bry­tende vis har utvik­let repre­sen­ta­tive insti­tu­sjo­ner som står som fri­he­tens bas­tio­ner. Stolte er vi også av hvor­dan Stor­bri­tan­nia gjen­nom århund­rer var et hjem for folk fra res­ten av Europa som søkte til­flukt fra tyranniet.

Men vi vet at uten den euro­pe­iske arven av poli­tiske ideer, kunne vi aldri ha opp­nådd så mye som vi gjorde. Fra antik­kens og mid­del­al­de­rens tenk­ning har vi lånt begre­pet retts­sik­ker­het, som skil­ler et sivi­li­sert sam­funn fra bar­ba­riet. Og på kris­ten­dom­mens idé – lenge syno­nym med Europa – med sin aner­kjen­nel­se av enkelt­men­nes­kets unike og ånde­lige natur, base­rer vi fort­satt vår tro på den per­son­lige fri­he­ten og andre menneskerettigheter.

Alt­for ofte beskri­ves Euro­pas his­to­rie som en lang rekke av ende­løse kri­ger og krang­ler. Men fra vårt stå­sted i dag er det som utvil­somt gjør ster­kest inn­trykk på oss, vår fel­les erfa­ring. For eksem­pel er his­to­rien om hvor­dan euro­pe­erne utfors­ket og – ja, uten å bøye hodet – sivi­li­serte deler av ver­den, en utro­lig his­to­rie om talent, dyk­tig­het og mot.

Vi bri­ter har bidratt til Europa på en spe­si­ell måte. Gjen­nom århund­rene har vi kjem­pet for å hindre at Europa kom­mer under én enkelt makts domi­nans. Vi har kjem­pet og vi har dødd for fri­he­ten. I Bel­gia, ikke langt her­fra, lig­ger lev­nin­gene etter 120.000 bri­tiske sol­da­ter som døde i første ver­dens­krig. Hadde det ikke vært for den vil­jen til å kjempe og dø, ville Europa for ­lengst ha vært for­ent, men ikke i fri­het, og ikke i rett­fer­dig­het. Det var den bri­tiske støt­ten til mot­stands­be­ve­gel­ser gjen­nom hele den siste kri­gen som bidro til å holde fri­he­tens flamme bren­nende i mange land helt frem til frigjøringen.

I mor­gen vil kong Bau­douin delta i en høy­ti­de­lig­het i Brus­sel for å min­nes de mange modige bel­gierne som ga sitt liv i tje­neste hos Royal Air Force – et offer vi aldri skal glemme.

Det var fra den fest­nin­gen av vår øy at fri­gjø­rin­gen av Europa ble iverk­satt. Og i dag står vi fort­satt sam­men. Nes­ten 70.000 bri­tiske tje­neste­menn er sta­sjo­nert på det euro­pe­iske fast­lan­det. Alle disse tin­gene er i seg selv et bevis på vårt enga­sje­ment for Euro­pas fremtid.

Der euro­pe­iske fel­les­ska­pet er én mani­festa­sjon av denne euro­pe­iske iden­ti­te­ten. Men det er ikke den eneste. Vi må aldri glemme at fol­kene øst for Jern­tep­pet – som en gang fullt ut tok del i den euro­pe­iske kul­tu­ren, fri­he­ten og iden­ti­te­ten – er blitt avskå­ret fra sine røt­ter. Vi vil all­tid se på War­szawa, Praha og Buda­pest som store euro­pe­iske byer.

Vi bør hel­ler ikke glemme at de euro­pe­iske ver­di­ene har bidratt til å gjøre USA til den tapre for­sva­re­ren av fri­he­ten som lan­det er blitt.

Euro­pas fremtid

Dette er ingen tørr beret­ning om obskure fakta fra his­to­ri­ens støv­fylte biblio­te­ker. Det er min­net om nes­ten to tusen år med bri­tisk enga­sje­ment i Europa, sam­ar­beid med Europa og bidrag til Europa, et bidrag som i dag er like sterkt og gyl­dig som før. Ja, vi har også sett len­ger – slik andre har – og takk og lov for det, for Europa ville aldri ha blomst­ret, og vil aldri lyk­kes, som en trang­synt, inn­ad­vendt klubb.

Det euro­pe­iske fel­les­ska­pet til­hø­rer alle dets med­lem­mer. Det må gjen­speile alle med­lem­me­nes tra­di­sjo­ner og aspirasjoner.

Og la meg være helt klar på dette punk­tet: Stor­bri­tan­nia drøm­mer ikke om noen kose­lig, iso­lert til­væ­relse i utkanten av det euro­pe­iske fel­les­ska­pet. Vår skjebne er i Europa, som en del av fel­les­ska­pet. Det er ikke der­med sagt at vår frem­tid bare lig­ger i Europa. Men det gjør hel­ler ikke Frank­ri­kes eller Spa­nias eller noe annet med­lems fremtid.

Fel­les­ska­pet er ikke et mål i seg selv. Det er hel­ler ikke noen insti­tu­sjo­nell enhet som sta­dig skal end­res i hen­hold til dik­ta­ter gitt ved et abs­trakt, intel­lek­tu­elt kon­sept. Ei hel­ler må det for­ste­nes av ende­løse reguleringer.

Det euro­pe­iske fel­les­ska­pet er det prak­tiske mid­de­let som kan sikre Euro­pas frem­ti­dige vel­stand og trygg­he­ten til dets inn­byg­gere, i en ver­den der det er mange andre mek­tige nasjo­ner og grup­per av nasjoner.

Vi euro­pe­ere har ikke råd til å kaste bort ener­gien på interne kon­flik­ter eller ufor­ståe­lige insti­tu­sjo­nelle debat­ter. De er ingen erstat­ning for effek­tive tiltak.

Europa må være rede til både å bidra fullt ut til sin egen sik­ker­het og til å kon­kur­rere kom­mer­si­elt og indu­stri­elt i en ver­den der suk­ses­sen opp­nås av land som opp­mun­t­rer indi­vi­du­elle ini­tia­tiv og fore­tak­som­het, sna­rere enn lan­dene som prø­ver å holde disse nede.

I kveld vil jeg gjerne skis­sere noen sty­rende prin­sip­per for frem­ti­den som jeg tror vil sikre at Europa lyk­kes, ikke bare økono­misk ellers for­svars­mes­sig, men også hva angår livs­kva­li­te­t og fol­ke­nes innflytelse.

Fri­vil­lig sam­ar­beid mel­lom suve­rene stater

Mitt første prin­sipp er dette: Et fri­vil­lig og aktivt sam­ar­beid mel­lom selv­sten­dige nasjo­nal­sta­ter er den beste måten å bygge et vel­lyk­ket euro­pe­isk fel­les­skap på.

For det å prøve å under­trykke det nasjo­nale og kon­sen­trere mak­ten i sen­trum av et euro­pe­isk kon­glo­me­rat, ville gjøre stor skade og sette opp­nå­el­sen av våre mål i fare.

Europa vil være ster­kere nett­opp fordi det har et Frank­rike som er Frank­rike, et Spa­nia som er Spa­nia og et Stor­bri­tan­nia som er Stor­bri­tan­nia, hver især med sine egne skik­ker, tra­di­sjo­ner og iden­ti­te­ter. Det ville være dum­skap å prøve å til­passe disse til en slags iden­tisk euro­pe­isk personlighet.

Noen av fel­les­ska­pets grunn­leg­gere mente at USA kunne være dets modell.

Men hele USAs his­to­rie er svært for­skjel­lig fra Euro­pas. Folk dro dit for å komme vekk fra into­le­ran­sen og begrens­nin­gene ved livet i Europa. De søkte fri­het og mulig­he­ter, og deres sterke følelse av denne etter­stre­bel­sen har gjen­nom to hundre år bidratt til å skape en ny enhet, og en stolt­het ved det å være ame­ri­ka­ner – akku­rat som vår stolt­het lig­ger i å være bri­tisk eller bel­gisk eller neder­landsk eller tysk.

Jeg er den første til å si at lan­dene i Europa i mange store saker burde prøve å snakke med én stemme. Jeg vil gjerne se at vi arbei­der tet­tere sam­men om de tin­gene vi kan gjøre bedre sam­men enn alene. Europa er ster­kere når vi gjør dette, hva enten det gjel­der han­de­len, for­sva­ret eller for­bin­del­sene med res­ten av verden.

Men det å arbeide tet­tere sam­men kre­ver ikke at mak­ten sen­tra­li­se­res i Brus­sel eller at beslut­nin­ger skal fat­tes av et opp­nevnt byråkrati.

Det er iro­nisk at akku­rat i det øyeblikk land som Sov­jet­unio­nen, som har prøvd å styre alt fra et sen­trum, inn­ser at suk­ses­sen avhen­ger av å spre mak­ten og beslut­nin­gene vekk der­fra, er det noen i fel­les­ska­pet som til­syne­la­tende ønsker å gå i mot­satt retning.

Når vi har lyk­kes med å begrense sta­ten i Stor­bri­tan­nia, var det ikke fordi vi ville se den ese ut igjen på euro­pe­isk nivå, med en euro­pe­isk super­stat som utøver ny domi­nans fra Brussel.

Selv­sagt vil vi gjerne at Europa blir mer sam­let og får en ster­kere fel­les­skaps­fø­lelse. Men det må være på en måte som beva­rer de for­skjel­lige tra­di­sjo­nene, par­la­men­te­nes myn­dig­het og hvert lands nasjo­nale stolt­hets­fø­lelse, for disse har vært kil­den til Euro­pas vita­li­tet gjen­nom århundrene.

Opp­munt­rende forandringer

Min andre prin­sipp er dette: Fel­les­ska­pets poli­tikk må hånd­tere de fore­lig­gende pro­ble­mene på en prak­tisk måte, uan­sett hvor vans­ke­lig det måtte være. Hvis vi ikke kan refor­mere de delene av fel­les­ska­pets poli­tikk som åpen­bart er gal eller inef­fek­tiv, og som med rette for­år­sa­ker offent­lig mis­nøye, så vil vi ikke få all­menn­he­tens støtte til fel­les­ska­pets frem­ti­dige utvikling.

Der­for er det Europa­rå­det opp­nådde i Brus­sel i februar så viktig.

Det var ikke rett at halv­par­ten av fel­les­ska­pets totale bud­sjett ble brukt til opp­be­va­ring og avhen­ding av over­flø­dige mat­va­rer. Nå er denne ande­len i ferd med å bli kraf­tig redusert.

Det var helt rett å bestemme at jord­bru­kets andel av bud­sjet­tet må kut­tes for å fri­gjøre res­sur­ser til andre satsings­om­rå­der, som økt yrkes­opp­læ­ring og det å hjelpe de mindre vel­stå­ende regionene.

Det var også rett å inn­føre stram­mere bud­sjett­di­si­plin for å hånd­heve disse beslut­nin­gene, og for å bringe EFs utgif­ter under bedre kontroll.

De som kla­get over at fel­les­ska­pet brukte så mye tid på finan­si­elle detal­jer, gikk glipp av poen­get. Man kan ikke bygge på et ueg­net fun­da­ment, hva enten det er finan­si­elt eller annet, og det var de grunn­leg­gende refor­mene vi ble enige om sist vin­ter som banet veien for de store frem­skrit­tene vi siden har gjort med det indre markedet.

Men vi kan ikke være til­fredse med det vi har opp­nådd hit­til. For eksem­pel er job­ben med å refor­mere den fel­les land­bruks­po­li­tik­ken langt fra gjort. Natur­lig­vis tren­ger Europa en sta­bil og effek­tiv landbruksnæring.

Men fel­les­ska­pets land­bruks­po­li­tikk er blitt uhånd­ter­lig, inef­fek­tiv og fryk­te­lig dyr. Pro­duk­sjon av uøns­ket over­skudd sik­rer hver­ken inn­tek­ten eller frem­ti­den til bøndene.

Vi må fort­sette å føre en poli­tikk som sik­rer leve­ran­ser som står i for­hold til mar­ke­dets behov, som redu­se­rer over­pro­duk­sjo­nen og begren­ser kostnadene.

Selv­føl­ge­lig må vi verne om lands­by­ene og land­om­rå­dene som er en så vik­tig del av vårt nasjo­nale liv, men ikke med land­bruks­pri­sene som virkemiddel.

Å hånd­tere disse pro­ble­mene kre­ver poli­tisk mot. Fel­les­ska­pet vil bare gjøre en dår­lig figur over­for sin egen befolk­ning og omver­de­nen hvis det motet mangler.

Et fore­taks­venn­lig Europa

Mitt tredje sty­rende prin­sipp er beho­vet for en fel­les­skaps­po­li­tikk som opp­mun­t­rer til fore­tak­som­het. Hvis Europa skal blomstre og skape arbeids­plas­ser i frem­ti­den, kre­ves det foretaksomhet.

Det grunn­leg­gende ramme­ver­ket er der: Roma-traktaten var i seg selv ment som et char­ter for økono­misk fri­het. Men det er ikke slik den all­tid har vært for­stått, og langt mindre brukt.

Lær­dom­men av Euro­pas økono­miske his­to­rie på 1970- og 80-tallet er at sen­tral­sty­ring og detal­jert kon­troll ikke fun­ge­rer, men at per­son­lige bestre­bel­ser og ini­tia­tiv gjør det. Videre at en stats­styrt økonomi er en opp­skrift på lav vekst, og at fri kon­kur­ranse innen­for lov­fes­tede ram­mer gir bedre resultater.

Målet om et fore­taks­venn­lig Europa er driv­kraf­ten bak etab­le­rin­gen av Euro­pas indre mar­ked innen 1992. Ved å bli kvitt bar­rie­rene, og ved å gjøre det mulig for sel­ska­per å ope­rere på bred, euro­pe­isk skala, kan vi best kon­kur­rere med USA, Japan og de andre, nye økono­miske stor­mak­tene som vokser frem i Asia og andre steder.

Og det betyr til­tak i ret­ning frie mar­ke­der, større valg­mu­lig­he­ter og færre offent­lige inngrep.

Vårt mål bør ikke være flere og mer detal­jerte reg­ler fra mak­tens sen­trum, men å dere­gu­lere og fjerne begrens­nin­ger på handelen.

Stor­bri­tan­nia har vært ledende i å åpne sine mar­ke­der for omverdenen.

Lon­don har lenge ønsket finans­in­sti­tu­sjo­ner fra hele ver­den vel­kom­men, hvil­ket er grun­nen til byen er det største og mest vel­lyk­kede finans­sen­te­ret i Europa.

Vi har åpnet mar­ke­det for tele­kom­mu­ni­ka­sjons­ut­styr og inn­ført kon­kur­ranse på mar­ke­det for tje­nes­ter, også hva angår selve nett­ver­kene – steg som andre i Europa først nå begyn­ner å ta.

Vi har gått foran i libe­ra­li­se­rin­gen av luft­far­ten, og dratt nytte av lavere pri­ser og større utvalg.

Ship­ping­sek­to­ren vår er åpen for Euro­pas han­dels­flå­ter. Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om mange andre fellesskapsmedlemmer.

Når det gjel­der de mone­tære spørs­må­lene, vil jeg si dette: Det avgjø­rende er ikke om det bør opp­ret­tes en euro­pe­isk sen­tral­bank. De umid­del­bare og prak­tiske kra­vene er disse:

å opp­fylle fel­les­ska­pets for­plik­telse til fri kapi­tal­be­ve­gelse – i Stor­bri­tan­nia har vi det, og å avskaffe kon­trol­len med veks­lings­kur­sene i hele fel­les­ska­pet – i Stor­bri­tan­nia avskaf­fet vi dette i 1979,

å etab­lere et ekte, fritt mar­ked for finan­si­elle tje­nes­ter: bank, for­sik­ring og investering,

å gjøre større bruk av ECU. Stor­bri­tan­nia utste­der i høst stats­ob­li­ga­sjo­ner i ECU, og håper å se at andre med­lem­mer av fel­les­ska­pet i økende grad gjør det samme.

Dette er de sub­stan­si­elle kra­vene, for det er dette fel­les­ska­pets indu­stri og nærings­liv tren­ger for å kon­kur­rere effek­tivt med res­ten av ver­den. Og dette er hva de euro­pe­iske for­bru­kerne ønsker, for de vil ha større utvalg og lavere priser.

Det er til slike grunn­leg­gende, prak­tiske skritt at fel­les­ska­pets opp­merk­som­het bør vies.

Når disse er blitt tatt, og de fort­set­ter å tas en stund, vil vi være bedre rus­tet til å bedømme hva neste skritt skal være.

Det er det samme med gren­sene mel­lom våre land. Vi må selv­føl­ge­lig gjøre det let­tere å la varer pas­sere gren­sene. Vi må selv­føl­ge­lig gjøre det let­tere for folk å reise i hele fel­les­ska­pet. Men det føl­ger av almin­ne­lig sunn for­nuft at vi ikke kan avskaffe grense­kon­trol­lene full­sten­dig hvis vi også ønsker å beskytte våre bor­gere mot kri­mi­na­li­tet, eller stoppe tra­fik­ken av nar­ko­tika, ter­ro­ris­ter og ulov­lige innvandrere.

Dette ble tyde­lig illust­rert for bare tre uker siden, da en dyk­tig tysk tol­ler som gjorde sin plikt på gren­sen mel­lom Neder­land og Tysk­land, leverte et kraf­tig slag mot ter­ro­ris­tene i IRA.

Og før jeg for­la­ter temaet det indre mar­ke­det, la meg legge til at vi abso­lutt ikke tren­ger nye reg­ler som øker kost­na­dene ved anset­tel­ser og gjør Euro­pas arbeids­mar­ked mindre flek­si­belt og mindre kon­kur­ranse­dyk­tig sam­men­lig­net med kon­kur­ren­ter i res­ten av verden.

Hvis vi skal ha euro­pe­iske sel­skaps­ved­tek­ter, bør disse inn­e­holde et mini­mum av regu­le­rin­ger. Og vi i Stor­bri­tan­nia ville helt sik­kert bekjempe for­søk på å inn­føre kol­lek­ti­visme og kor­po­ra­tisme på euro­pe­isk nivå – selv om det folk måtte ønske å gjøre i sine egne land, det er deres sak.

Et Europa som er åpent for verden

Mitt fjerde bærende prin­sipp er at Europa ikke bør være pro­tek­sjo­nis­tisk. Eks­pan­sjo­nen i ver­dens­øko­no­mien kre­ver at vi fort­set­ter pro­ses­sen med å fjerne han­dels­hind­rin­ger, og at vi gjør dette ved multi­la­te­rale GATT-forhandlinger.

Det ville være et svik hvis fel­les­ska­pet satte opp større ytre han­dels­hind­rin­ger, sam­ti­dig som bar­rie­rene bry­tes ned i Europa. Vi må sikre at vår til­nær­ming til ver­dens­han­de­len er i sam­svar med den libe­ra­li­se­rin­gen vi pre­di­ker hjemme.

Det er vårt ansvar å ta ledel­sen for dette, spe­si­elt med tanke på de mindre utvik­lede lan­dene. Disse tren­ger ikke bare hjelp. Hvis de skal oppnå ver­dig­het gjen­nom til­ta­gende økono­misk styrke og uav­hen­gig­het, tren­ger de mer enn noe annet bedre mulig­he­ter til å drive handel.

Europa og forsvaret

Mitt siste sty­rende prin­sipp gjel­der det aller mest grunn­leg­gende: de euro­pe­iske lan­de­nes mili­tære rolle. Europa må fort­satt opp­rett­holde et sik­kert for­svar ved hjelp av NATO. Det kan ikke komme på tale å redu­sere vår inn­sats, selv om det inn­e­bæ­rer å ta tunge beslut­nin­ger og bære store kostnader.

Vi skyl­der NATO den fre­den som har vært opp­rett­holdt i over 40 år. Fak­tum er at ting går vår vei: Den demo­kra­tiske model­len med et sam­funn med fri kon­kur­ranse, har vist seg over­le­gen. Ver­den over er fri­he­ten på frem­marsj, fre­de­lig frem­marsj, for første gang i min leve­tid. Vi må gjøre det vi kan for å få USA til å fort­sette å ta ansvar for Euro­pas for­svar. Det betyr at vi aner­kjen­ner at rol­len de påtar seg i ver­den er en byrde på deres res­sur­ser, og at vi viser for­stå­else for deres opp­fat­ning om at de alli­erte bør ta fullt ansvar for for­sva­ret av fri­he­ten, sær­lig når Europa blir mer vel­stå­ende. De vil i økende grad for­vente at Europa spil­ler en rolle i mili­tære ope­ra­sjo­ner ute, slik vi nylig gjorde i Gulfen.

NATO og Den vest­euro­pe­iske union (WEU) har lenge for­stått hvor pro­ble­mene med Euro­pas for­svar lig­ger, og de har pekt på løs­nin­gene. Tiden er inne for at vi gir inn­hold til våre erklæ­rin­ger om en kraf­tig for­svars­inn­sats hvor vi får mer igjen for pengene.

Dette er ikke et insti­tu­sjo­nelt pro­blem. Det er ikke et plan­leg­gings­pro­blem. Det er noe som på samme tid er enk­lere og mer dypt­gri­pende: Det er et spørs­mål om poli­tisk vilje og poli­tisk mot, om å over­be­vise folk i alle våre land om at vi ikke for all frem­tid kan sette vår lit til at andre for­sva­rer oss, men at alle med­lem­mer av alli­an­sen må bære sin rett­mes­sige del av byrden.

Vi må opp­rett­holde den offent­lige støt­ten til kjerne­fy­sisk avskrek­king, og sam­ti­dig huske at for­el­dede våpen ikke avskrek­ker. Det behø­ves altså modernisering.

Vi må opp­fylle kra­vene til effek­tivt kon­ven­sjo­nelt for­svar i Europa, mot sov­je­tiske styr­ker som sta­dig moderniseres.

Vi bør utvikle WEU, ikke som et alter­na­tiv til NATO, men som et mid­del til å styrke Euro­pas bidrag til et fel­les for­svar av Vesten.

Og i en tid med for­and­ring og usik­ker­het i Sov­jet­unio­nen og Øst-Europa, må vi frem­for alt bevare Euro­pas enhet og beslutt­som­het, slik at vårt for­svar er sik­kert uan­sett hva som skjer. Sam­ti­dig må vi for­handle om rust­nings­kon­troll og holde døren åpen for sam­ar­beid om alle de andre spørs­må­lene som omfat­tes av Helsinki-avtalene.

Men la oss aldri glemme at vår måte å leve på, vår måte å se tin­gene på og alt det vi håper å oppnå, ikke sik­res av rett­fer­dig­he­ten ved vår sak, men av styr­ken til vårt for­svar. På dette punk­tet må vi aldri vakle, aldri svikte.

Den bri­tiske måten

Jeg tror ikke det er nok bare å snakke i gene­relle ven­din­ger om en euro­pe­isk visjon eller et euro­pe­isk ideal. Hvis vi tror på disse tin­gene, må vi finne veien videre og bestemme oss for de neste skrit­tene. Det er det jeg har prøvd å gjøre i kveld.

Denne til­nær­min­gen kre­ver ingen nye doku­men­ter. De er på plass alle sam­men: Atlan­ter­havs­pak­ten, den revi­derte Brus­sel­av­ta­len og Roma­trak­ta­ten; teks­ter skre­vet av frem­synte menn, blant andre den frem­ra­gende bel­gi­e­ren Paul Henri Spaak.

Uan­sett hvor langt vi måtte ønske å gå, er fak­tum at vi bare kan ta ett skritt ad gangen.

Det vi tren­ger nå, er å ta beslut­nin­ger om de neste skrit­tene frem­over, sna­rere enn å la oss dis­tra­here av uto­piske mål.

Uto­pia kom­mer aldri, for vi vet at vi ikke ville like det om det så gjorde.

La Europa være en fami­lie av nasjo­ner som for­står hver­andre bedre, verd­set­ter hver­andre mer og gjør flere ting sam­men, sam­ti­dig som vi verd­set­ter våre nasjo­nale iden­ti­ter minst like mye som vårt fel­les euro­pe­iske prosjekt.

La oss få et Europa som spil­ler sin rolle i ver­den fullt ut, som ser utover og ikke inn­over, og som beva­rer det trans­at­lan­tiske fel­les­ska­pet – et Europa på begge sider av Atlan­te­ren – som er vår edleste arv og største styrke.

La meg takke dere for det pri­vi­le­giet det har vært å tale i dette ærver­dige col­le­gets stor­slagne aula.