Gjesteskribent

Ifølge en ny rapport bestilt av det nederlandske innenriksdepartementet, er 40 prosent av marokkanske innvandrere i Nederland mellom 12 og 24 år blitt arrestert, bøtelagt, siktet eller på annen måte anklaget for å ha begått en forbrytelse i løpet av de siste fem årene.

I nederlandske bydeler hvor flertallet av innbyggerne utgjøres av marokkanske innvandrere, er ungdomskriminalitetsraten på 50 prosent. Ungdomskriminaliteten er ikke begrenset til menn; både jenter og unge kvinner er i stadig større grad involvert i kriminelle aktiviteter.

Rapporten, kalt «Nederlandsk-marokkansk Monitor 2011», avslører også at de fleste marokkanske ungdommer som er involvert i kriminelle aktivteter, er født i Nederland. Dette innebærer at marokkanske innvandrere ikke blir integrert i det nederlandske samfunnet, og det bekrefter at Nederland betaler dyrt for sin mislykkede multikulturelle tilnærming til innvandringen.

Den aktuelle rapporten, som er utarbeidet av Rotterdam Institute for Social Policy Research (Risbo) ved Erasmus-universitetet i Rotterdam, undersøker omfanget og arten av kriminalitet blant den nederlandsk-marokkanske befolkningen i 22 kommuner i Nederland. Dataene er hentet fra Herkenningsdienstsysteem (HKS), en landsdekkende database hvor det nederlandske politiet registrerer mistenkte forbrytere.

Så hvem har skylden for at marokkanere mislykkes i å integrere seg i det nederlandske samfunnet, samt for den dertil hørende epidemien av marokkansk ungdomskriminalitet?

Ifølge en bok med tittelen «Det marokkanske drama» (Het Marokkanendrama) av den nederlandske journalisten Fleur Jurgens, ligger skylden hos to grupper: marokkanere, som sier at nederlenderne er ansvarlige for omstendighetene, og venstreorienterte multikulturalister, som har portrettert marokkanere som forsvarsløse ofre for et urettferdig samfunn.

Jurgens knuser fire flerkulturelle myter som har blitt bygget opp gjennom årene, og som har forhindret en gjennomføring av varige løsninger.

Den første myten er at det ikke finnes noe marokkansk problem. Jurgens svarer på denne myten med følgende statistikk: over 60% av marokkanske ungdommer mellom 17 og 23 dropper ut av skolen uten en eneste grunnleggende kvalifikasjon. Arbeidsledigheten blant marokkanske ungdommer i Nederland er på rundt 40%, og mer enn 60% av marokkanske menn i alderen mellom 40 og 64 lever av velferdsytelser.

Den andre myten er at marokkanere tyr til kriminalitet fordi det nederlandske arbeidsmarkedet diskriminerer dem. Jurgens tilbakeviser dette ved å påpeke at innvandrere fra mange land arbeider i Nederland.

Den tredje myten er at marokkanske foreldre ikke kan kontrollere sine sønners atferd fordi det ikke er en del av deres kultur. Jurgens motbeviser denne påstanden ved å vise til at mange marokkanske jenter klager over den intense sosiale kontrollen deres foreldre gjør dem til gjenstand for.

Den fjerde myten er at Nederland står i moralsk gjeld til de marokkanske innvandrerne, fordi disse ble rekruttert som «gjestearbeidere» av nederlenderne i Marokko. Jurgens tilbakeviser dette argumentet ved å påpeke at ikke bare ble slik rekruttering stanset i 1973, men at minst halvparten av marokkanerne som ble rekruttert som gjestearbeidere til slutt dro hjem til Marokko. Den nåværende befolkningen består nesten utelukkende av marokkanere som innvandret til Nederland på eget initiativ av økonomiske årsaker.

I januar 2009 undertegnet den nederlandske staten en avtale med 22 såkalte «marokkanske kommuner»: kommunene med de høyeste antallene marokkanske ungdomsforbrytere blant innbyggerne. I løpet av de siste fire årene har disse 22 kommunene mottatt 32 millioner euro (249 millioner kroner) gjennom et offentlig program kalt «Moroccan Youth at Risk». Langt fra å redusere antall forbrytelser, har kriminaliteten i mange av disse kommunene økt.

I de fleste tilfellene mislyktes kommunene i å iverksette planer for å takle ungdomskriminaliteten i sine områder, fordi lokale politikere fryktet represalier fra marokkanere.

Regjeringen har også leid inn såkalte «familieveiledere», hvis jobb var å samhandle med familier med kriminelle barn, samt «gateveiledere» som skulle råde ungdom på gaten.

Som det skulle vise seg, var disse veilederne mer opptatt av å bevare multikulturalismen enn å forebygge kriminalitet. Mange av veilederne viet sin tid til å hjelpe marokkanske ungdommer med å finne måter for å unngå å betale bøter eller sone straff, pådratt ved deres kriminelle atferd.

Jurgens konkluderer med at marokkanske foreldre er å klandre for sine barns antisosiale atferd, fordi de lærer dem å hate nederlendere og avsky deres samfunn fra ung alder.

Den nederlandske politikeren Geert Wilders har tatt Jurgens’ analyse ett skritt videre ved å hevde at marokkanerne ikke integrerer seg fordi de ikke vil. I parlamentet uttalte han at marokkanerne ikke er i Nederland for å integrere seg, men snarere for å «underkue nederlenderne og herske over dem.» Han sa: «De aksepterer gladelig våre velferdsgoder, boliger og leger, men ikke våre regler og verdier.»

Den nederlandske regjeringen uttaler at den nå vil forlate sin langvarige, multikulturalistiske modell, som har ansporet marokkanere og andre muslimske innvandrere til å skape et parallelt samfunn i Nederland.

Nederland er hjem for rundt 350.000 såkalte nederlandsk-marokkanere (marokkanske innvandrere til landet samt deres etterkommere), eller rundt 2% av den totale nederlandske befolkningen på 16,4 millioner. Mer enn halvparten av nederlandsk-marokkanerne tilhører andre generasjon.

Den nederlandske kommunen med høyest forekomst av marokkansk ungdomskriminalitet, er den sørlige byen Den Bosch, hvor marokkanere utgjør ca 10% av den totale befolkningen, og hvor 47,7% av marokkanske menn under 24 år har hatt problemer med loven i løpet av de siste fem årene.

Den Bosch etterfølges av byen Zeist i det sentrale Nederland (47,3%), Gouda (46,3%), Veenendaal (44,9%) og Amersfoort (44,6%). Tallene for kommunene i Den Haag, Ede, Leiden, Maassluis, Nijmegen, Oosterhout, Schiedam og Utrecht er også over 40%.

Studien viser også at marokkansk ungdom er vesentlig overrepresentert (sammenlignet med andre innvandrergrupper som tyrkere og folk fra Antillene, eller med innfødte nederlendere) i alle instanser av det nederlandske rettssystemet. I Nederland sett under ett er marokkansk ungdom overrepresentert med 196%. I Den Haag er overrepresentasjonen på 150%; i Amsterdam 142% og i Rotterdam 135%.

I ni av de 22 kommunene er overrepresentasjonen derimot høyere enn 300%. I Ede, en sentralt beliggende by i Nederland, er overrepresentasjonen på 481%; i Den Bosch 372%, i Veenendaal 368% og i Zeist 356%.

Denne informasjonen utfyller konklusjonene i en hemmeligstemplet rapport kalt «Analyse av marokkanske kriminelle i nederlandske kommuner», utført av det nederlandske statspolitiet (KLPD) i 2009, og lekket til media i mars 2010. Rapporten tar for seg 14.462 marokkanske kriminelle i 181 nederlandske kommuner.

Den avslører at i absolutte tall har Amsterdam flest marokkanske kriminelle (2497), etterfulgt av Rotterdam (1798) og Den Haag (1271). Når vi tar hensyn til tilbakefall, har byen Gouda vest i landet det største marokkanske kriminalitetsproblemet, etterfulgt av Utrecht og Den Haag.

Rapporten viser også andelen av marokkanere blant det totale antallet arresterte kriminelle: Gouda leder med 31%, etterfulgt av Utrecht (23,7%) og Culemborg (22,6%).

En separat studie gjør en direkte kobling mellom kriminalitet i Nederland og muslimsk innvandring. Den ble offentliggjort i juni 2010 av det Amsterdam-baserte Journal of Criminology under tittelen «Kriminalitet, migrasjon og etnisitet».

Forfatterne av studien identifiserte alle som er født i Nederland siden 1984, og sporet deres kriminelle rulleblad inntil fylte 22. De fant at i Nederland som helhet hadde 50% av marokkanske menn begått en forbrytelse før de fylte 22, og at én av tre er gjengangere med mer enn fem hendelser i politiets registre, sammenlignet med 23% for etniske nederlendere. Forfatterne fant også at marokkanske jenter begår tre ganger så mange forbrytelser som innfødte nederlandske jenter.

Til sammen viser alle disse dataene at den nederlandske regjeringens arbeid med å takle marokkansk ungdomskriminalitet har mislyktes.

I forslaget til ny integreringslov (følgebrev og 15-siders handlingsplan), som den nederlandske innenriksministeren Piet Hein Donner la frem for parlamentet i juni, heter det: «Regjeringen deler den sosiale misnøyen over den multikulturelle samfunnsmodellen, og planlegger å gi prioritet til det nederlandske folkets verdier. I det nye integrasjonssystemet vil det nederlandske samfunnets verdier spille en sentral rolle. Regjeringen går med denne endringen bort fra den multikulturelle samfunnsmodellen.»

Den nye integreringspolitikken vil stille flere krav til innvandrere, som nødvendigheten av å lære nederlandsk. Regjeringen har også bebudet en tøffere tilnærming til innvandrere som ignorerer nederlandske verdier eller nekter å adlyde nederlandsk lov.

Er det altfor lite, altfor sent? Mange innfødte nederlendere ser ut til å mene det.

Siden 2004, da den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh ble myrdet av en 26 år gammel nederlandsk-marokkaner, har titusener av innfødte nederlendere flyttet til andre land på leting etter et bedre liv. Bare i løpet av de første seks månedene av 2011 har 58.000 mennesker forlatt Nederland. Ifølge det nederlandske statistikkbyrået skyldes den økte emigrasjonen hovedsakelig at innfødte nederlendere forlater landet for å bosette seg andre steder.

Trenden er i ferd med å forsterkes.

 

Soeren Kern er senioranalytiker ved det Madrid-baserte Grupo de Estudios Estratégicos/Strategic Studies Group, med transatlantiske relasjoner som spesialfelt. Denne artikkelen ble opprinnelig offentliggjort i Hudson New York, og er oversatt av Nina Hjerpset-Østlie.