Lodne mengder og essens

Mimisbrunnr

Trolig gir overskriften ingen umiddelbar mening for de fleste potensielle lesere. Den har likevel en indre logikk som forhåpentlig vil tre fram tydeligere etter hvert, om de velger å fortsette; jeg skal iallfall gjøre mitt ytterste. Men la meg like godt gjøre fallhøyden enda større ved å prøve meg på en innledende vits, endatil av det lett grove slaget (så langt jeg nå våger i blandet selskap):

Scenen er en alvorlig diskusjon om grenseflaten mellom kunst, litteratur og pornografi. Emosjonsbølgene slår etter hvert høyt før en av kombattantene endelig skjærer igjennom med følgende konklusjon: ”Rett nok kan jeg ikke definere hva pornografi er, men jeg kjenner det igjen når jeg ser det!”

Dagens anliggende er altså hva ord betyr, i hvilken grad de reflekterer ikke-verbale realiteter, og hvorvidt realitetene er skarpt avgrenset fra hverandre. Vi skal nøye oss med å ta for oss to begrepspar, nemlig hva nasjonen Norge og det å være norsk betyr, og hva Den norske kirke og det å være kristen betyr. Intet mindre, og jeg skal dertil prøve å gjøre det hele kort; her har jeg alle muligheter for å tråkke i vannet så det spruter.

I iveren etter å dekonstruere det Norge som engang var, og som jeg fremdeles bærer i mitt hjerte, hører man flere spenstige påstander med det felles formål å vise at nasjonen slett ikke var så unik som mange liker å tro. Det finnes intet spesifikt norsk, det meste og det beste av det vi oppfatter som norske tradisjoner, er import fra andre land. Statsråd Lysbakken fremholder at man er norsk dersom man kommer til landet og slutter opp om ”de verdiene vi bygger landet på”, hvilket ikke forbausende er allment humanistiske, internasjonale, venstrelenende prinsipper. Selve symbolet for fusjonen mellom intellekt og makt i Norge, Torbjørn Jagland, mente å kunne sette likhetstegn mellom norske verdier og FNs menneskerettighetserklæring. Slik bruker man språket for å la nasjonen forsvinne som et ledd i globaliseringsprosessen, selvfølgelig i trygg forvissning om at det skjer i Det Godes tjeneste. Uærlig? Ja, selvsagt, men bare dersom man er gammeldags nok til å mene at sannheter ikke nødvendigvis må støtte opp under et formål.

Men la oss se bak de nevnte ordene og hva de representerer. Det er helt riktig at det ikke finnes eller fantes noe spesifikt norsk uavhengig og isolert fra alt og alle omkring oss; ingen klart tenkende påstår heller dette. Det eksisterer intet ”norgesgen”, for å bruke biologiens språk, der er ingen ”essens” hos nordmenn som man ikke finner hos andre. Derimot gir en nasjon, som Norge, opphav til en bred vifte av det man i filosofien så vel som i biologien ofte kaller ”emergente fenomener”. En nasjon består av enkeltindivider, men når disse agerer sammen i en gitt historisk-kulturell kontekst, fremkommer evner og egenskaper som man ikke kan slutte seg til på grunnlag av kunnskap om enkeltelementene (altså individene) alene. Norge og norskhet er uttrykk for emergens.
Slik sett er dette et eksempel godt som noe også på at reduksjonisme er utilstrekkelig – og i blant direkte villedende – som forklaringsprinsipp når man skal forstå komplekse strukturer. En nasjon består av, men er noe mer enn, en samling individer. En organisme består av, men er noe mer enn, celler. Celler består av, men er noe mer enn, molekyler. Eller med en siste eksempelrekke fra et annet område enn biologien: Ibsens ”Peer Gynt” består av, men er noe mer enn, ord. Ord består av, men er noe mer enn, bokstaver. Bokstaver består av, men er noe mer enn, blekk. Høyere-orden strukturer følger andre lover enn de som brukes for å forklare hvordan deres bestanddeler oppfører seg, og også deres virkninger må forstås på sitt eget kompleksitetsnivå, ikke på et nivå som er lavere eller høyere. En nasjon er altså resultatet av emergens, ikke av essens, og da blir argumenter som påpeker fraværet av essensen, uinteressante og ugyldige.

En beslektet feilslutning fester seg ved at grensen mellom det norske og det ikke-norske beviselig er utydelig på mange områder, hvilket utlegges som at begrepet norsk eller Norge derved blir meningstomt. Samme strategi følges forresten på mange områder, eksempelvis hva gjelder skillet mellom kjønnene og mellom menneskelige etniske gruppe (raser). Innvendingen er grunnleggende tøvete. At grensen mellom la oss si bakker og fjell er flytende (er verdens høyeste bakke høyere enn verdens laveste fjell?), betyr ikke at begrepene ”fjell” og ”bakke” er meningstomme. De eksemplifiserer det vi på norsk kan kalle ”lodne mengder” (”fuzzy sets”), altså mengder med uklar avgrensning mot en eller flere andre mengder.

Slik er livet og virkeligheten, og språket bærer dette med kraft og eleganse, om bare ikke politiske nyskapere finner å ville gripe inn med et eller annet endringsmotiv i hodet.

Har vi komplekse strukturer av politisk-ideologisk interesse som skiller seg fra omgivelsene gjennom sin essens, ikke sin emergens? Her er jeg på mer usikker grunn enn ovenfor, men jeg skal dvele litt ved en viktig institusjon som sliter med sin identitet for tiden: Den norske kirke.

Slik jeg ser det, har kirken en essens: Kristi liv og lære slik den fremlegges i Bibelen. Kirken er altså ikke, ulikt nasjonen, en struktur der emergente egenskaper er det viktigste. Forsvinner essensen, ved gjentagne uttynninger eller endog ved direkte avstandstagen, så forsvinner selve rasjonalet for kirken. Etter mitt syn er det nettopp dette som er i ferd med å skje. Kirken bøyer seg dobbelt for å være kul og tidsriktig, de er for alt som er godt og mot alt som er ondt, på alle områder, men på et grunnlag som blir mer og mer rent humanistisk og økumenisk, mindre og mindre kristent. Litt fleipete kan man si at de heller Jesusbarnet ut med badevannet og blir stående igjen som seremonimester og et statens religionsvesen. Dette vil ikke holde i lengden. Jeg synes synd på de prester og kristne som kjenner utviklingen som en stadig smerte i kroppen, men som ikke makter å stå imot.

Språk er makt, inklusive definisjonsmakt. Det foregår en maktkamp om sentrale konsepter og ord i samtiden. Man skaper et nyspråk for å endre de politiske realitetene i mitt fedreland, og på en måte slik at flest mulig ikke skal oppdage det. Jeg liker det ikke og vil kjempe mot det som best jeg klarer.





follow us in feedly
Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.