Lodne mengder og essens

Mimisbrunnr

Tro­lig gir over­skrif­ten ingen umid­del­bar mening for de fleste poten­si­elle lesere. Den har like­vel en indre logikk som for­hå­pent­lig vil tre fram tyde­li­gere etter hvert, om de vel­ger å fort­sette; jeg skal iall­fall gjøre mitt ytterste. Men la meg like godt gjøre fall­høy­den enda større ved å prøve meg på en inn­le­dende vits, enda­til av det lett grove sla­get (så langt jeg nå våger i blan­det selskap):

Sce­nen er en alvor­lig dis­ku­sjon om grense­fla­ten mel­lom kunst, lit­te­ra­tur og por­no­grafi. Emo­sjons­bøl­gene slår etter hvert høyt før en av kom­bat­tan­tene ende­lig skjæ­rer igjen­nom med føl­gende kon­klu­sjon: ”Rett nok kan jeg ikke defi­nere hva por­no­grafi er, men jeg kjen­ner det igjen når jeg ser det!”

Dagens anlig­gende er altså hva ord betyr, i hvil­ken grad de reflek­te­rer ikke-verbale rea­li­te­ter, og hvor­vidt rea­li­te­tene er skarpt avgren­set fra hver­andre. Vi skal nøye oss med å ta for oss to begreps­par, nem­lig hva nasjo­nen Norge og det å være norsk betyr, og hva Den norske kirke og det å være kris­ten betyr. Intet mindre, og jeg skal der­til prøve å gjøre det hele kort; her har jeg alle mulig­he­ter for å tråkke i van­net så det spruter.

I ive­ren etter å dekon­stru­ere det Norge som engang var, og som jeg frem­de­les bærer i mitt hjerte, hører man flere spen­stige påstan­der med det fel­les for­mål å vise at nasjo­nen slett ikke var så unik som mange liker å tro. Det fin­nes intet spe­si­fikt norsk, det meste og det beste av det vi opp­fat­ter som norske tra­di­sjo­ner, er import fra andre land. Stats­råd Lys­bak­ken frem­hol­der at man er norsk der­som man kom­mer til lan­det og slut­ter opp om ”de ver­di­ene vi byg­ger lan­det på”, hvil­ket ikke for­bau­sende er all­ment huma­nis­tiske, inter­na­sjo­nale, venst­re­le­nende prin­sip­per. Selve sym­bo­let for fusjo­nen mel­lom intel­lekt og makt i Norge, Tor­bjørn Jag­land, mente å kunne sette lik­hets­tegn mel­lom norske ver­dier og FNs men­neske­ret­tig­hets­er­klæ­ring. Slik bru­ker man språ­ket for å la nasjo­nen for­svinne som et ledd i glo­ba­li­se­rings­pro­ses­sen, selv­føl­ge­lig i trygg for­viss­ning om at det skjer i Det Godes tje­neste. Uær­lig? Ja, selv­sagt, men bare der­som man er gam­mel­dags nok til å mene at sann­he­ter ikke nød­ven­dig­vis må støtte opp under et formål.

Men la oss se bak de nevnte ordene og hva de repre­sen­te­rer. Det er helt rik­tig at det ikke fin­nes eller fan­tes noe spe­si­fikt norsk uav­hen­gig og iso­lert fra alt og alle omkring oss; ingen klart ten­kende påstår hel­ler dette. Det eksis­te­rer intet ”nor­ges­gen”, for å bruke bio­lo­gi­ens språk, der er ingen ”essens” hos nord­menn som man ikke fin­ner hos andre. Deri­mot gir en nasjon, som Norge, opp­hav til en bred vifte av det man i filo­so­fien så vel som i bio­lo­gien ofte kal­ler ”emer­gente feno­me­ner”. En nasjon består av enkelt­in­di­vi­der, men når disse age­rer sam­men i en gitt historisk-kulturell kon­tekst, frem­kom­mer evner og egen­ska­per som man ikke kan slutte seg til på grunn­lag av kunn­skap om enkelt­ele­men­tene (altså indi­vi­dene) alene. Norge og norsk­het er uttrykk for emer­gens.
Slik sett er dette et eksem­pel godt som noe også på at reduk­sjo­nisme er util­strek­ke­lig – og i blant direkte ville­dende – som for­kla­rings­prin­sipp når man skal for­stå kom­plekse struk­tu­rer. En nasjon består av, men er noe mer enn, en sam­ling indi­vi­der. En orga­nisme består av, men er noe mer enn, cel­ler. Cel­ler består av, men er noe mer enn, mole­ky­ler. Eller med en siste eksem­pel­rekke fra et annet område enn bio­lo­gien: Ibsens ”Peer Gynt” består av, men er noe mer enn, ord. Ord består av, men er noe mer enn, bok­sta­ver. Bok­sta­ver består av, men er noe mer enn, blekk. Høyere-orden struk­tu­rer føl­ger andre lover enn de som bru­kes for å for­klare hvor­dan deres bestand­de­ler opp­fø­rer seg, og også deres virk­nin­ger må for­stås på sitt eget kom­plek­si­tets­nivå, ikke på et nivå som er lavere eller høy­ere. En nasjon er altså resul­ta­tet av emer­gens, ikke av essens, og da blir argu­men­ter som påpe­ker fra­væ­ret av essen­sen, uin­ter­es­sante og ugyldige.

En beslek­tet feil­slut­ning fes­ter seg ved at gren­sen mel­lom det norske og det ikke-norske bevi­se­lig er uty­de­lig på mange områ­der, hvil­ket utleg­ges som at begre­pet norsk eller Norge der­ved blir menings­tomt. Samme stra­tegi føl­ges for­res­ten på mange områ­der, eksem­pel­vis hva gjel­der skil­let mel­lom kjøn­nene og mel­lom men­nes­ke­lige etniske gruppe (raser). Inn­ven­din­gen er grunn­leg­gende tøvete. At gren­sen mel­lom la oss si bak­ker og fjell er fly­tende (er ver­dens høy­este bakke høy­ere enn ver­dens laveste fjell?), betyr ikke at begre­pene ”fjell” og ”bakke” er menings­tomme. De eksemp­li­fi­se­rer det vi på norsk kan kalle ”lodne meng­der” (”fuzzy sets”), altså meng­der med uklar avgrens­ning mot en eller flere andre mengder.

Slik er livet og vir­ke­lig­he­ten, og språ­ket bærer dette med kraft og ele­ganse, om bare ikke poli­tiske nyska­pere fin­ner å ville gripe inn med et eller annet end­rings­mo­tiv i hodet.

Har vi kom­plekse struk­tu­rer av politisk-ideologisk inter­esse som skil­ler seg fra omgi­vel­sene gjen­nom sin essens, ikke sin emer­gens? Her er jeg på mer usik­ker grunn enn oven­for, men jeg skal dvele litt ved en vik­tig insti­tu­sjon som sli­ter med sin iden­ti­tet for tiden: Den norske kirke.

Slik jeg ser det, har kir­ken en essens: Kristi liv og lære slik den frem­leg­ges i Bibe­len. Kir­ken er altså ikke, ulikt nasjo­nen, en struk­tur der emer­gente egen­ska­per er det vik­tigste. For­svin­ner essen­sen, ved gjen­tagne uttyn­nin­ger eller endog ved direkte avstands­ta­gen, så for­svin­ner selve rasjo­na­let for kir­ken. Etter mitt syn er det nett­opp dette som er i ferd med å skje. Kir­ken bøyer seg dob­belt for å være kul og tids­rik­tig, de er for alt som er godt og mot alt som er ondt, på alle områ­der, men på et grunn­lag som blir mer og mer rent huma­nis­tisk og økume­nisk, mindre og mindre kris­tent. Litt flei­pete kan man si at de hel­ler Jesus­bar­net ut med bade­van­net og blir stå­ende igjen som sere­moni­mes­ter og et sta­tens reli­gions­ve­sen. Dette vil ikke holde i leng­den. Jeg synes synd på de pres­ter og kristne som kjen­ner utvik­lin­gen som en sta­dig smerte i krop­pen, men som ikke mak­ter å stå imot.

Språk er makt, inklu­sive defi­ni­sjons­makt. Det fore­går en makt­kamp om sen­trale kon­sep­ter og ord i sam­ti­den. Man ska­per et nyspråk for å endre de poli­tiske rea­li­te­tene i mitt fedre­land, og på en måte slik at flest mulig ikke skal opp­dage det. Jeg liker det ikke og vil kjempe mot det som best jeg klarer.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.