Sakset/Fra hofta

Rykkin, 1979: Den radikale families julefeiring er i full gang, og Far, i Sven Nordins skikkelse, har bestemt at familien skal feire juleaften med bananer som pynt i juletreet (og overalt ellers) da menneskene er apekatter som ikke trenger å ha dårlig samvittighet – slik den kristne religion søker påføre dem. Litt ut på julekvelden kommer jentungene i familien inn i stua med plakater mens de taktfast roper «Ned med patriarkatet! Ned med patriarkatet!» De er tross alt døtre i en rabulistfamile.


Far blir umiddelbart kjempebegeistret for de unges opprørske sinn og kaster seg straks med i messingen «Ned med Patriarkatet». Til jentungenes forvirring.


Litt senere i filmen, etter Mors plutselige dødsfall og Fars påfølgende eksistensielle krise, tar Far skrittet helt ut og blir med i sønnens pønkeband. For Far er ikke i nærheten av å skjønne sønnens emosjonelle behov, slik at sønnens må gå stadig lengre for liksom å få sagt ifra. Selv ikke da sønnen kaster en ølflaske i hodet på rektor under 17. mai-talen skjønner Far noe. Det holder til slutt på å gå riktig galt.

For meg står filmen Sønner av Norge som en glitrende skjønnlitterær beskrivelse av 68-kulturens maktgrep på samfunnet: Den er altomfattende. Uangripelig. Og du må bli ekstrem og vulgær i dine utfall for å kunne håpe på å bli hørt.

I Freuds aseksuelle, dobbeltbunnede Wien var Far en autoritet i familien. Gjerne autoritær. Han var tydelig, som en borg med mektige murer. Mastodontisk. Suveren. Truet du disse, kom straffen hard og kontant. Men nettopp fordi det var en tydelig autoritet, var det noe å ta balletak i. Noen å være rasende på. Noe å ville velte. Noe du kan håpe på å velte.

Men hvordan i helvete gjør du opprør mot en autoritet som selv kler seg i rabulistens gevanter? Som selv gjør opprør? En som nekter å være et fikseringspunkt i en stadig snurrende verden, som de gamle autoriteter var og alltid har vært. Det er som å fange en våt sepe kastet til deg.

De kulturradikale har inntatt alt som er av mektige, samfunnsbevarende institusjoner: statsråd, universiteter, redaksjoner, forskningsinstitusjoner – og det usynlige men akk så mektige Sånt-kan-du-ikke-mene organet i den enkelte samfunnsborger.

Hvordan gjør man opprør mot det bestående når det bestående er superradikalt og i spissen av opprøret til enhver tid? Når Den Evige Far er blitt til Den Evige Tenåring, hvor skal da de unge rette sitt sinne?

Jeg havnet i en diskusjon en gang i et festlig lag. Temaet var ungdom og alkohol, og de tre andre rundt bordet mente at det er ikke noe poeng å nekte 15-åringen i familien å drikke – «han gjør det jo allikevel». Jeg rev meg i håret over denne uforstand og prøvde etter ringe evne å få disse voksne menneskene til å forstå at hensikten med foreldreautoriteter er at de står for noe. Blant annet at de har tydelige regler i forhold til alkohol.

Så er det selvsagt barnet og tenåringens oppgave å tøye disse grensene. Men det MÅ være grenser. Jeg tror at slike grenser er avgjørende for at barnet skal klare å lage seg en adekvat identitet, og kunne håpe på å finne ut av det store spørsmålet: hvem er jeg? Men man må da ha noe å bryne seg på. Man trenger å møte noe som er tydelig og solid. Trygt og forutsigbart. At tenåringen av og til klarer å lure gamlingene, vel det er en del av spillet, og helt ok. Ja, kanskje nødvendig.

Like uangripelig som Farsskikkelsen i Sønner av Norge er dagens samfunnsmessige Far. Nå skal man være forsiktig med å tøye analogien for langt. Men slipper du assosiasjonens frie kraft løs, ender du muligens opp med å spørre deg om sønnens økende frustrasjon og stadige økende voldelighet stilt overfor en autoritær forelder, autoritær mest av alt som følge av sin forblindethet, ikke bare er storylinen i en av årets mer talende norske filmer, men også en brutal virkelighet i et Norge som enda slikker sine sår etter den mest skremmende sommer i moderne tid.

Les også

-
-
-
-
-