Norske medier reagerer svært forsiktig og passivt på Dagbladets avsløring av at personer i Arbeiderpartiet og Utenriksdepartementet fikk stanset en bok om KGBs påvirkning i Norden.

Aftenposten sier seg fornøyd med opplysningene om at daværende departementsråd Bjarne Lindstrøm sjekket ut de to UD-ansatte som var nevnt i Mitrokhin-arkivet. Hvordan ble de sjekket ut? Lindstrøm snakket med dem.

Hvis ikke dette svaret utløser motspørsmål, blir man del av en tilsløringskampanje. Samme politikk og journalistikk som har preget Norge i lang tid.

I Danmark har man tatt et oppgjør med denne politikken. Danmark var enda lenger ute på den Sovjet-vennlige galeien enn Norge med den såkalte fotnotepolitikken på 80-tallet. Mellom 1982 og 1988 vedtok danskene 23 ganger i Folketinget å pålegge regjeringen å fremme fotnoter i NATO. Det var særlig det berømte dobbeltvedtaket om å utplassere mellomdistanseraketten Pershing II i Europa som svar på nye sovjetiske SS-20 mobile raketter som danskene var imot. NATO fryktet at SS-20 ville senke atomterskelen. Varslingstiden var gått radikalt ned. NATO foreslo at man skulle bli enige om å forby slike raketter på europeisk jord. Men for å ha en troverdig forhandlingsposisjon måtte man vedta at man var villig til å svare på russernes utfordring med å utplassere samme type raketter selv. Dette anså venstresiden for å være umoralsk.

I Danmark kunne opposisjonen diktere. Poul Schlüter ledet en borgerlig mindretallsregjering. Et flertall av Socialdemokratene, SF og Radikale Venstre hadde flertall i Folketinget.

Fotnotepolitikken vakte sterke reaksjoner innad i NATO. Det ble betraktet som uhørt at man dissenterte i store sikkerhetspolitiske spørsmål. På venstrefløyen i Norge blåste tilsvarende vinder, men da det kom til stykket fungerte partipisken, og daværende forsvarsminister Thorvald Stoltenberg fikk halt i land et flertall for dobbeltvedtaket.

Venstrefløyen over hele Europa så dobbeltvedtaket som uttrykk for amerikansk krigshissing. Ronald Reagan var blitt valgt til president i 1981, og under hans periode så man de samme tendenser som senere under George W. Bush: Europeerne likte ikke maktbruk. Reagan ble fremstilt som en dum, triggerhappy cowboy, og man fant belegg for karikaturen. Hans fremstilling av Sovjetunionen som det ondes imperium var demagogisk. Europeerne var mer sofistikerte, de «forsto» sovjeterne på en helt annen måte. USAs våpenmakt var noe man trengte, men våpnene burde kontrolleres av intellektuelle europeere, ikke dumme amerikanere. Reaganomics og Iran-Contras var eksempler som beviste hvor dumme amerikanerne var blitt. Slik la Europa seg på en kurs som i realiteten skrev maktbruk ut av politikkens verktøykasse. I stedet kom dialog. Det går derfor en ubrutt linje fra 80-årenes NATO-motstand til dagens dialogpolitikk.

Vi står overfor samme problem: Er det mulig å føre dialog med alle?

Før han kom til makten varslet Anders Fogh Ramussen et oppgjør med dialoglinjen:

»Et opgør trænger sig på,« skrev han i 1999: »Det skal være et opgør med de kræfter, der under Den Kolde Krig gik Sovjetunionens og Warszawapagtens ærinde. Et opgør med de mennesker, der ikke var i stand til at forstå, at der nu engang er forskel mellem ven og fjende.

Forskjell på venn og fiende. Fiender kan man ikke føre dialog med, men det var det venstrefløyen og sosialdemokratiet mente de kunne. For å gjøre det måtte man se bort fra visse grunnleggende forskjeller, og det er her forræderiets og kollaborasjonens felle åpner seg. Sovjeterne visste det. De kalkulerte med at de dialogorienterte forlot sine samfunnsverdier og overskred visse grenser. Det var snakk om subtile forskjeller, om små symbolske handlinger. Middager og godt med drikke var den sosiale rammen. Det var atmosfæren som var avgjørende. Russerne ville være gjestfrie, og det var i denne atmosfæren av vennskapelighet at det oppsto bindinger, en følelse av forpliktelse og gjensidig forståelse. Det var ikke tilfeldig at sovjeterne og andre kommunistland kalte sine foreninger i utlandet for vennskapssamband.

Hvor effektive var disse møtene? Dagens politikere vil ha oss til å tro at de var uforpliktende. Men russiske arkiver forteller noe annet. Der omtaler man de sosiale relasjonene som «vervingsbassenger» man kunne fiske i.

Bent Jensen

Den som særlig har satt seg fore å analysere denne påvirkningen, er den danske historikeren Bent Jensen. Han er hatet av venstrefløyen, som nå hevder at VKO-regjeringen fra 2001 startet en «klappjakt» på dem. Så snart noen retter søkelyset mot venstresidens hegemoni og politisering, lyder anklagen om «mccarthyisme».

Men i Danmark valgte folket en regjering som kunne legge om kursen og starte et oppgjør med venstresidens politikk. For Fogh Rasmussen var dette et oppgjør med lefling og kollaborasjon, både med Sovjetunionen og med Nazi-Tyskland.

Danmark var lenger ute på de skrå bredder med samarbeidspolitikken under annen verdenskrig og med fotnotepolitkken.

VKO-regjerigen til Fogh Rasmussen er et radikalt brudd med denne politikken og markering av en helt ny kurs for Danmark. Den gjorde Danmark til det mest USA-lojale land i Europa, til et «Israel» i Norden.

Under Fogh-Ramussen tok man et oppgjør med «smaksdommerne», den selvbestaltede radikale akademiske elite som vet best, som forteller folk hva de skal mene, og som får knesatt sine standarder for hva som er riktige meninger. Har man ikke dem kommer man ikke med, da teller man ikke. Så effektivt har disse hersketeknikkene vært at folk som vil opp og frem umerkelig tilpasser seg.

Men resultatet er innavl og forstening. Kulturlivet «blomstrer», men betyr ikke noe.

En rekke personer oppkaster seg til smaksdommere, de får «førerstatus», som Thomas Hylland Eriksen i Norge. De får utbre seg, deres utsagn motsies ikke. I lengden blir de kjedelige å høre på. Folket hører med sitt indre øre at det samme budskap gjentas over alt.

Et tema hvor dette har vært særlig merkbart, er innvandringspolitikken og den opphøyde flerkulturen. Her har avstanden mellom ideal og virkelighet vært så stor at folk har reagert.

Danskene fikk karikaturstriden. Det ble en vekker selv om prisen var høy. Den var en trussel mot den norske eliten. Derfor måtte Danmark demoniseres.

Jeg har ennå til gode å lese en fremstilling av den danske revolusjon som yter den rettferdighet. Danskene besinnet seg på sin egen kultur, og gjenfant en blid, men bestemt nasjonalisme. At Norge stemplet dette som populisme og rasisme, sier mer om Det nye Norge enn om danskene: Vi har frivillig gitt avkall på oss selv, på det som gjorde oss til det vi var.

Derfor henger kald krig, forræderi og flerkultur sammen.

Ved hvert omdreiningspunkt kommer disse valgene opp igjen: avdekking av forræderi, eller fortsatt løgn. Slik får vi stadig en ny sjanse. Til å oppdage den virkelige sammenhengen, den virkelige historien.

Det er ikke overraskende at dagens politikere rister benektende eller uforstående på hodet. Den mest effektive metoden er å benekte at man overhodet forstår problemstillingen. Hvis man kan få andre til å le av den, har man oppnådd mye. Det er en foretrukne taktikken i Jante-samfunnet: spott og spe. «Han tror han er noe!» Slik begraves døde hunder.

Men sannheten har en lei tendens til å dukke opp igjen, og gjerne når man minst venter det. Det er som i en krim-thriller. Alle tenkelige spor er eliminert. Men så dukker en detalj uventet opp og utløser en kjede av begivenheter. Makteliten mister kontrollen.

Norge og Danmark har byttet plass. Nordmennene driver idag samarbeidspolitikken. Det går en rød linje fra forståelsen og dialogen med Sovjet og østblokken til dialoglinjen overfor den muslimske verden og islam.

Avsløringen av undertrykkelsen av Mitrokhin-boken viser hvorfor kampen om Treholt-saken er så viktig. Symbolsk. For sin egen mentale helses skyld trenger man en renvasking. Da har man legitimert dialogpolitikken. Samtidig får man mistenkeliggjort den borgerlige maktstaten som våger å forsvare samfunnets interesser.

Kampen om historien er en kamp om samtiden.