Gjesteskribent

Den var stor og mektig, og den er fortsatt et spøkelse som hjemsøker oss: den muslimske innflytelsen i verden. Og det var på våre kanter Det ottomanske riket, som forsvant fra kartet etter første verdenskrig, i triumf tok land- og sjøterritorier i sin besittelse for en tid tilbake. Fra Tyrkia forgrenet det seg slik at det strakte seg fra Marokkos atlanterhavskyst til Volga i Russland, fra grensen mot Østerrike-Ungarn til Jemen, ja helt til Etiopia. Senere, i det attende århundre, begynte det å tape terreng: først Svartehavet og Kaukasus. I det nittende århundre gikk Balkan tapt sammen med Hellas. I det tjuende mistet riket alle de arabiske territoriene det hadde hersket over. Store deler av den muslimske verden tenker tilbake på Det ottomanske riket som den uunnværlige makten den islamske verden fortjener, og derfor må gjenopprette. Og i øyeblikket begrenser ikke Recep Tayyp Erdogan seg til kun å tenke på det. For etter valgseieren hvor han vant 325 av 550 mandater, klarer han ikke å skjule sine ambisjoner, selv om han kunngjør det på sitt durkdrevne vis: Imperiet kommer tilbake.

Dette var den andre triumfen etter 2002 for det islamske partiet, som langsomt og forsiktig har avslørt at det ønsker å kutte båndene til det sekulære Tyrkia som Kemal Atatürk grunnla i 1920, og som i 1950 ble et demokratisk flerpartisystem. I talen etter AKPs valgseier la han ikke skjul på sine hensikter, hvilket er dårlige nyheter for journalister, dommere og fengslede militære. Kvinners stilling svekkes også, og det kommer lover som legger bånd på internett.

I sin tale den 12. juni forklarte Erdogan hva alt dette var godt for: «Tro meg, dagens seier er også en seier for Sarajevo og Istanbul, for Beirut og Izmir, for Damaskus og Ankara. Ramallah, Nablus, Jenin, Vestbredden og Jerusalem har seiret akkurat slik Diyarbakir har gjort.» De sistnevnte byene det sammenlignes med, er altså tyrkiske. Alle de andre stedene var deler av Det ottomanske riket.

Sarajevo var et symbol på ottomanernes erobringer, og det i en slik grad at tyrkerne benyttet byen som hovedstad fra midten av det femtende til slutten av det syttende århundre. Og som den lærde, tidligere amerikanske etterretningskvinnen J.E. Dyer påpeker: Selv etter nederlaget utenfor Wiens murer i 1697, hersket ottomanerne over Balkan i to hundre år til. De slo ned det serbiske opprøret i 1830, og mistet Sarajevo og Istanbul til det østerriksk-ungarske riket så sent som i 1878.

De andre referansene er på sin side ladet med trusler. Ved å nevne navnene på de palestinske byene Ramallah og Jenin, som altså ligger på Vestbredden, antydes det et nært forhold til herskerrollen. Og ved å inkludere Jerusalem — Israels hovedstad — på listen (han kaller den naturligvis Al Quds), erklærer han det jødiske nærværet for ugyldig, med mindre det er som dhimmier, altså mindreverdige borgere, slik det var på Det ottomanske imperiets tid. For Erdogan har Damaskus ellers vært et reisemål, hvor han stiftet en allianse med Bashar Assad, som Erdogan nå ikke vet hva han skal gjøre med. Det er bedre å tenke på Det ottomanske imperiet enn på de tallrike avtalene inngått med Assad, en viktig faktor i Tyrkias forflytning i internasjonal politikk. Men vektstangens støttepunkt er Iran, som Tyrkia forsvarte mot FN-sanksjonene i 2010.

Erdogan har i disse årene vendt sin internasjonale oppmerksomhet fra Vesten til den muslimske verden, også som følge av den avvisende europeiske politikken, samt hans egen islamistiske inspirasjon. Hans sitrende hat mot Israel er den nye tyrkiske politikkens beste propagandakort, og innebærer en total forandring, gitt at Tyrkia var en venn av den jødiske staten. Erdogan håndterer situasjonen med sluhet og kjølig beregning: Han fornærmet Shimon Peres i Davos, og han sendte den første flotiljen til Gaza. Det er fortsatt ikke klart hva han vil gjøre med den andre, men han forsøker uansett å gjøre Hamas stuerene. I øyeblikket har han riktignok politiske bekymringer. Han er i vanskeligheter på grunn av det syriske flyktningepresset på grensen, samt grusomhetene begått av hans partner Assad. Han ser at opprøret sprer seg også til Libanon, hvor Hizbollah — den nye regjeringens herrer og de fremste beskytterne av Syria og dets iranske allierte — for tiden kritiseres skarpt av folkemengden.

Erdogan har valgt å utøve balansekunst, og satser alt på sin sedvanlige tvetydighet, gitt ved Tyrkias «moderate» rolle, som hele verden i patetisk naivitet setter sin forhåpning til, og hans nye, beregnende islamistiske lederskap. Gitt at Tyrkia er det eneste islamske medlemmet av NATO, og samtidig støtter de kjernefysiske ambisjonene til Iran, Israels svorne fiende, ville et ottomansk imperium nummer to være en større ulykke enn det opprinnelige.

 

Fiamma Nirenstein er en italiensk politiker, journalist og forfatter. Denne artikkelen ble først offentliggjort i Il Giornale den 19. juni 2011, og gjengis på Document i Christian Skaugs oversettelse med forfatterens vennlige tillatelse.