Gjesteskribent

Partiet Sannfinnländerna i Finland har brutt den venstre-liberale konsensus og inntatt andreplassen på meningsmålingene, ved å minne velgerne om at Finland ikke bare er et geografisk område, men et land som defineres av språk, kultur og historie; et land som til en høy kostnad ble forsvart mot det sovjetiske ønsket om å absorbere det, og som takket være EU nå blir ranet for sine sparepenger for å fylle lommene til Middelhavets kleptokrater. Finnene har avslørt at de ikke liker å bli manipulert av politiske eliter utenfor landet. De ønsker å vise verden at Finland er ikke bare en kuriøs levning definert av et merkelig språk og romantisk folklore, men en reell og selvstyrt nasjonalstat, hvis ressurser tilhører dens innbyggere, og hvis borgere ønsker å hevde sine forfedres territorium som sitt eget.

En lignende følelse har manifestert seg i Frankrike, med økende støtte til Jean-Marie Le Pens Front National, og Le Pens dynamiske datter, som sannsynligvis vil lede partiet til maktposisjoner og innflytelse i hele landet (se Joseph A. Harriss, s. 54). Nederlenderne har samlet seg rundt Geert Wilders, hvis frittalende angrep på islam og oppfordringer til å begrense innvandring har brakt en ny stemning av nasjonal trass i politikken i Nederland. Belgia er ute av stand til å danne regjering på grunn av nasjonalistiske ambisjoner i det flamske flertallet, mens Lega Nord i Italia presser på for en omdefinering av den italienske staten, en som vil erkjenne skillet mellom landets lovlydige nord og det mafiaplagede sør.

I hele Europa syder nasjonene av frustrasjon, mot en politisk tvangstrøye som hindrer dem i å hevde sine gamle rettigheter. Årsakene til dette er mange, men det er særlig to som skiller seg ut: innvandring og EU. De to sakene henger sammen, da det er EUs ikke-forhandlingsbare insistering på fri bevegelse av arbeidskraft som har forhindret nasjonalstatene fra å utøve en meningsfull kontroll over sine grenser. I en tid da arbeidsledigheten i Storbritannia er på over 2 millioner, har mer enn èn million innvandrere fra Øst-Europa kommet for å ta det som finnes av jobber. En slik situasjon kan umulig opprettholdes uten å fremprovosere sterke følelser av nasjonal urett blant den innfødte befolkningen, og våre styrende eliter sliter tungt for å hindre disse synspunktene i å komme frem i lyset.

Gjeldskrisen i EU har imidlertid vært like provoserende. I en tid da befolkningen i Storbritannia blir fortalt at den står overfor kutt i offentlige tjenester som vil føre til omfattende vanskeligheter, blir de også fortalt at skattebetalerne må bidra med fire milliarder pund — omtrent 200 pund hver — for å betale for ekstravagansen til portugisiske politikere, som har passet sine lommer ved å stjele fra sitt folk på tradisjonelt vis, og stolt på at euroen ville beskytte dem. De spissfindige økonomiske argumentene som blir brukt til å rettferdiggjøre dette, klarer ikke å overbevise folk om at de ikke blir ranet. Og det er en attraktiv side ved de nasjonalistiske partiene i Europa at de ærlig forteller folk at de blir ranet for å subsidiere livsstilen til eliter som ikke har noen historisk tilknytning til dem, og at folk har rett til å forsvare seg når de blir ranet.

Akkurat hva alt dette vil føre til, er det vanskelig å vite. En ting er imidlertid sikkert: nasjonalistiske følelser er atter en gang fremtredende i det europeiske kulturlandskapet. Og de blir mer fremtredende av eurokratenes forsøk på å forby dem. Jeg tviler på at denne situasjonen ble forutsett av dem som først satte den europeiske prosessen i bevegelse. I 1950 virket det fornuftig, selv i ettertid, å bringe nasjonene i Europa sammen på en måte som ville forhindre kriger som to ganger nesten ødela kontinentet. Og fordi konflikter fremmer radikalisme, ble det nye Europa unnfanget som en helhetlig plan — en som skulle fjerne kildene til europeiske konflikter, og plasserte samarbeid snarere enn rivalisering i hjertet av den kontinentale orden.

Arkitektene bak planen, som for det meste var kristne demokrater, hadde lite annet til felles bortsett fra tro på europeisk sivilisasjon og mistro til nasjonalstaten. Den store eminensen, Jean Monnet, var en transnasjonal byråkrat, inspirert av visjonen om et forent Europa hvor krig ville være en saga blott. Hans nære samarbeidspartner Walter Hallstein var en akademisk tysk teknokrat, som trodde på internasjonal jurisdiksjon som den naturlige etterfølgeren til nasjonalstatenes lover. Monnet og Hallstein fikk følge av Altiero Spinelli, en romantisk kommunist som arbeidet for et Europas forente stater legitimert gjennom et demokratisk valgt Europaparlament. Mennesker som dette var ikke isolerte entusiaster, men en del av en bred bevegelse blant etterkrigstidens politiske klasse. De valgte populære ledere som Konrad Adenauer, Robert Schuman, og Alcide De Gasperi som talsmenn for idèene sine, og foreslo den europeiske kull- og stålunionen (Schuman-planen) som sitt første mål — i den tro at det større prosjektet ville få legitimitet hvis det først kunne bli forstått og akseptert i denne avgrensede formen. Samtidig ble det langsiktige målet holdt hemmelig, under den berettigede antagelsen at dersom folk fikk nyss om det, så ville de sørge for at det aldri ble virkelighet.

Da de første instrumentene for det europeiske samarbeidet ble utviklet, var kontinentet delt av jernteppet, med halvparten av Tyskland og alle de slaviske landene under sovjetisk okkupasjon og fascistiske regimer installert i Portugal og Spania. Frankrike var i konstant uro, med kommunistpartiet som var støttet av mer enn en tredjedel av landets velgere, resten av det frie Europa var kritisk avhengig av den atlantiske alliansen, og tegnene på okkupasjon og nederlag var (unntatt i Storbritannia og den iberiske halvøy) tydelige overalt. Tilsynelatende var det bare radikale tiltak som kunne gjenopprette kontinentets politiske og økonomiske helse, og disse tiltakene skulle erstatte gamle motsetninger med en ny ånd av vennskap.

Som et resultat ble europeisk integrasjon unnfanget i en-dimensjonal form, som en prosess med stadig økende enhet under en sentralisert kommandostruktur. Hver økning av sentral makt skulle motsvares av en reduksjon av nasjonal makt. Hvert toppmøte, hvert direktiv, og hvert klikk i tannhjulet har siden båret i seg denne bestemte ligningen. Den politiske prosessen i Europa har derfor fått èn retning. Det er ikke en retning som folket i Europa har valgt, og hver gang de gis rett til å stemme over den, avviser de den — derfor blir alt gjort for å sikre at de aldri får sjansen til å stemme over den. Prosessen beveger seg alltid mot sentralisering, ovenfra og ned-kontroll, ikke-valgte byråkraters og dommeres diktatur, oppheving av lover vedtatt av folkevalgte parlamenter, konstitusjonelle traktater formet uten noen innspill overhodet fra folket — kort sagt: prosessen beveger seg alltid mot en imperial regjering. Og bare én ting står i veien for dette resultatet, og det er de europeiske folkenes nasjonale følelser.

Nettopp av denne grunn er nasjonale følelser blitt demonisert. Hev stemmen til forsvar for Jeanne d’Arc og le pays réel (det ekte Frankrike), for St. George og det kongelige britiske øyriket, for Lemmenkäinens dystre skoger og for de «sanne finnene» som vandrer i dem, og du vil bli kalt fascist, rasist og ekstremist. Det er en fordømmende liturgi som gjentas over hele Europa av en styrende elite som skjelver i møtet med vanlig lojalitet. Men faktum er at nasjonalfølelse er, for de fleste vanlige europeere, det eneste motivet som vil rettferdiggjøre ofre i offentlig sak. I den utstrekning folk ikke stemmer til fordel for sine egne lommer, stemmer de for å beskytte en felles identitet mot angrep fra dem som ikke tilhører den, og som forsøker å plyndre en arv de ikke har rett til.

Det vi nå ser i Europa, er at gårsdagens radikale visjoner ikke kan forvandles til dagens politiske behov. Det keiserlige prosjektet er gått inn i konflikt med den eneste kilden til følelsene det kunne tenkes å hente legitimitet fra. Nasjonalstatene er ikke like stabile, like demokratiske, like frie eller like lydige mot rettsstaten. Men de er alt vi har. De alene inspirerer til lojalitet og lydighet i det europeiske folket, og uten dem er det uråd for unionens maskineri å handle. Ved å erstatte nasjonal ansvarlighet med et fjernt byråkrati, har maskineriet etterlatt folk avvæpnet og forvirret i møtet med den pågående krisen. Euroen, som ble oppfunnet og pålagt uten tegn til at folk i «eurosonen» hadde noe ønske om noe slikt, ble straks forstått av Middelhavets kleptokrater som en måte å øke den nasjonale gjelden på, og å overføre den til hardtarbeidende tyskere. Og folket i Hellas, Spania og Portugal var enige, siden ingen advarte dem om kostnadene — de nasjonale kostnadene — som vil bli betalt når eurosonen bryter sammen, noe den helt sikkert vil.

Nå som oppgjørets time nærmer seg, føler folk over hele kontinentet behov for å forberede seg på harde tider. I en krise gjør folk «opp status», noe som betyr at de trekker seg tilbake til hovedkilden til sin sosiale identitet, og forbereder seg på å forsvare den. De gjør ikke dette bevisst. Men de gjør det likevel, og forgjeves forsøk fra komfortable eliter på å fordømme som «ekstremister» de mennesker hvis arv de har stjålet, forverrer bare reaksjonen. Men situasjonen er ikke god. Ikke bare er det land som det flamske og den engelske som ikke har noen egen nasjonalstat. Det halve århundret med fred og velstand har næret seg på den europeiske kulturarven uten å fornye den. Eurokratenes konstitusjonelle traktater og transnasjonale domstoler har gjort et poeng av å ikke gi noen fordeler til den kristne tro, og ånden av multikulturalisme har sørget for at nasjonale kulturer ikke får noen subsidier hverken fra nasjonale myndigheter eller fra EU. En «minoritetenes kult» er blitt pålagt ovenfra.

Denne kulten er smertelig tydelig i England, hvor jeg skriver fra. Engelske skoler som nekter å feire jul vil likevel insistere på en dag viet til Diwali og en annen til Eid, «mangfold» er temaet for våre offisielle festivaler, og Arts Council of England nekter selv å støtte den engelske Music Festival, på grunn av det krenkende ordet «engelsk» i tittelen. Samtidig – her som ellers i Europa – aksepterer ikke lenger folk denne kulten. I hele Europa blir «multikulturalisme» avvist, både av vanlige mennesker og mange av deres tillitsvalgte. For mens multikulturalismen ikke har gjort noe for å forsone innvandrermiljøer med sine nye omgivelser, har den ødelagt de skrøpelige restene av nasjonale kulturer som overlevde den andre verdenskrig.

Dette er èn grunn til at folk som står opp for sin nasjonale identitet så lett blir utlagt som «ekstremister». Du ser ikke ut som en ekstremist hvis du uttrykker din nasjonalfølelse i form av en Péguy, en Orwell, en Lampedusa, eller Sibelius. Men når du ikke har noen andre nasjonale ikoner enn flagg og fotballag, vil du finne det vanskelig å vise det viktigste aspektet ved nasjonalfølelse, som er at det er en påkallelse av fred og ikke et rop om krig. Det er derfor kultur betyr noe, og hvorfor dens tap i krisetider er et tap for hele samfunnet, og ikke bare for det utdannede mindretallet som er klar over dette faktum.

The American Spectator: The Rebirth of Nations

Oversatt av Nina Hjerpset-Østlie