Kommentar

Der hvor formørkelsen råder, vil selv den enøyde være konge. Men dette ordtaket kan også forstås på en annen og grimmere måte: Der hvor den enøyde kan forblinde de andre, vil han herske uinnskrenket.

Den policy som vår mediale og politiske elite anvender overfor befolkningen, kan minne om en slik politikk. For at folk ikke skal forstå mer enn dem selv, må man stikke ut øynene på dem.

Det høres grotesk ut, men mye av det som skrives og sies har dobbelt bunn, en dårlig skjult agenda: Opplagte sammenhenger mørklegges, fakta holdes skjult eller forties.

Løgnen og forstillelsen gjennomsyrer maktstrukturene fra topp til bunn. Men siden dette gjelder en befolkningsøkning uten sidestykke, får det materielle konsekvenser. Statistisk sentralbyrå (SSB) har systematisk underrapportert økningen, og nå melder spørsmålet seg: Hvor skal infrastrukturen komme fra? Det går ikke an å planlegge hvis man ikke har pålitelige anslag for fremtiden.

Dette har særlig Finansavisen grepet fatt i. I NHO er det alvorlig bekymring. Hvordan er det mulig at selv SSB opererer med et politisk mandat?

I juni 2010 la SSB frem et anslag for befolkningsøkningen for det året. Man bommet med 23 prosent. Nettoinnvandringen ble ikke 34.500 personer, men 42.346. Et så stort sprik er ikke naturlig for en profesjonell etat, hvis det ikke er ikke-faglige faktorer som spiller inn. Man har lagt inn premisser som er politisk styrt.

KrFs Hans Olav Syversen har skrevet brev til finansminister Sigbjørn Johnsen og bedt om forklaring. Han nevner at SSB gjennomgående opererer med for lave anslag for innvandringen. Selv nå etter at alle kalkyler sprekker, fortsetter SSB i samme spor.

SSBs fremskrivninger legger til grunn at nettoinnvandringen i 2016 vil bli nesten halvert til 22.000 personer og deretter ligge stabilt på dette nivået.

Det offisielle Norge holder hendene for øynene og messer høyt: Si det ikke er sant.

Mediene er med på dette. Brochmann-utvalget var imøtesett med interesse, men da det la frem sin rapport, ville man ikke ta i det sensitive med ildtang. Grete Brochmann antyder hvor problemene ligger, men når selv ikke mediene vil ta i dem, skjer det ingenting. Det er som om ingen vil bli sittende med Svarteper.

Ett betegnende eksempel er politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, som fredag skrev under tittelen Med sugerør i statskassen.

Her går Skartveit som katten rundt grøten, og later som om det ikke betyr noe om trygdemottakerne bor i Øst-Europa eller Pakistan.

Om en alderspensjonist eller uførepensjonist mottar sin opptjente trygd i Pakistan, Polen eller Porsgrunn, er ikke noe det norske samfunnet bør legge seg opp i.

Det er i høyeste grad noe samfunnet bør legge seg opp i. Skartveit fortier grunnleggende kulturelle og verdimessige forskjeller. Det kan avleses i den statistikken som Brochmann-utvalget baserer seg på, og som var utvalgets mandat: Noen innvandrere er mer bærekraftige enn andre. Polakker ligger ikke det norske samfunn til last. De gir det norske samfunn en klar netto. Det gjør ikke ikke-vestlige innvandrere fra muslimske land. Det er noe alle vet. Men Skartveit vil ikke ta belastningen med å utdype det, fordi hun da provoserer den politiske korrekthet som tabuiserer dette feltet.

Økonomisk bærekraft går sammen med den kulturelle. Dette innlysende faktum går Skartveit i en stor bue omkring. Dermed faller argumentasjonen til marken. Hennes kommentar blir noe helt annet, den blir en del av problemet. Skartveit overlater til andre å ordne opp. Slik SSB, regjeringen, Stortinget og mediene gjør.

Det lyder nesten som et norsk folkeeventyr: – Nei, ikke ta meg, jeg er for lett, vent heller på den som kommer etter meg.

Men trollet kommer til å stange alle i elven. Også Hanne Skarveit og Helge Brunborg i SSB.