Kommentar

Innvandringen til Norge er ikke økonomisk bærekraftig, og underskuddet kan torpedere velferdsstaten, dvs. hva den vanlige borger kan få i form av goder, fra helse, til trygder og stønader. Men politisk er den bærekraftig. Det regnestykket settes opp ut fra helt andre kriterier, og fordi Norge er et superrikt land kan man holde det gående helt til skuta går ned.

Brochmann-utvalget hadde derfor en umulig oppgave da det skulle vurdere om innvandring kan true velferdsstaten. Skulle den ta hensyn til økonomi eller politikk? Utvalget har forsøkt litt av begge deler, kan det virke som. Man har antydet konsekvenser av å overse tallenes tale. Men selv disse forsiktige fremstøt får Aftenposten på lederplass til å vifte med fingeren: utvalget har ikke brydd seg om moral og politikk. Det har ikke reist spørsmålet om Norges internasjonale forpliktelser. Man burde gjort «motstand» mot en rendyrket økonomisk tenkemåte.

Lederen er utrolig lesning. Den er illustrert av et bilde av statsråd Audun Lysbakken. Betimelig. Aftenposten og Lysbakken har samme syn på innvandringen. De anser realiseringen av den flerkulturelle utopi for å være en historisk oppgave. De er ikke interessert i hva folket måtte mene. Akkurat som under de kommunistiske folkedemokratiene vet de hva som er best for folket. Akkurat som kommunistene stoler de ikke på folket. De kjenner «grumset». Derfor må folket holdes under kontroll og oppdras. Under den tolerante overflaten er Norge blitt en formynderstat.

Da Frank Rossavik la frem sin bok om SVs historie, ble SV omtalt som et vanlig politisk parti, hjemmehørende i den norske partifloraen, demokratisk og parlamentarisk. Men ingen kommenterte at SV er blitt et ideologisk parti. AKP (m-l) og Rødt skygget for at SV etter Murens fall overtok den flerkulturelle ideologien, som betrakter vanlige folk som en fiende. Man hører aldri SV drøfte om ikke folket bør tas med på råd i innvandringspolitikken.

Audun Lysbakken er den som klarest representerer denne formynder-ideologien. Både i miljøpolitikken, og innvandrerpolitikken mener Lysbakken og hans drabanter at de har et mandat fra historien. Det er akkurat samme forestilling som sosialister og kommunister har hatt. De visste best.

Det kommunistiske prosjekt kollapset innenfra. Men det har ikke gjort inntrykk på 68-generasjonen.

Denne gang vil de omdanne et fredelig, velfungerende sosialdemokrati til en sosial utopi. Sosialdemokratiet under Gerhardsen var særmerket av pragmatisme. – Hit, men ikke lenger. Den flerkulturelle ideologien er dogmatisk og rigid, og utvikler logisk nok paranoide trekk. Den flørter med det totalitære.

Tegnene er allerede klare og tydelige på at det kommer til å ende med forferdelse.

Men det er som om Lysbakken og hans menn har det travelt med at ingen skal få dra i bremsen. De øker farten for at Norge skal ta spranget inn i utopien.

Derfor må det ikke anlegges økonomiske kriterier på innvandringen. Det stemples som politisk umoral. På samme måte skal Den europeiske menneskerettskonvensjonen skrives inn i Grunnloven. Utviklingen skal gjøres irreversibel.

Det er et stort prosjekt. Lysbakken er bare et lite tannhjul i et stort maskineri.

Det spesielle er at noen har skapt forestillingen om at dette er the only game in town, og at det minner om en naturprosess, noe det ikke går an å motsette seg eller protestere mot. En uavvendelig utvikling.

Kommunismen forsøkte det samme. Den representerte historiens marsj.

For den som er interessert i historie og sosialpsykologi lever vi i interessante tider. Aftenposten under Harald Stanghelle er daglig anskuelsesundervisning. Folk vil helst ikke tro det. Hvis de ser en interessant artikkel i Aftenposten, eller Christopher Hitchens i Dagbladet, tror de at: -NÅ snur det.

Men «utviklingen» forteller om noe helt annet. Amerikanernes seier over bin Laden greier europeiske medier og kommentatorer til å snu til en historie om selvjustis og ønske om å komme den islamske verden i møte.

Islamofili og den åpne dørs politikk er to sider av samme sak.

Aftenposten har gjort EØS-innvandring til hovedsak i oppslaget om Brochmann-utvalget. Men teksten forteller noe helt annet: foreløpig har EØS-innvandringen gått i pluss. Om pakistanerne heter det derimot:

Yrkesdeltakelsen i flere innvandrergrupper er svært lav. Kun en av tre nordmenn i alderen 15 til 64 år med Pakistan som fødeland er for eksempel i arbeid.

Det er et tall som høyt og tydelig forteller at pakistanere ikke lar seg integrere i det norske samfunn. De avviser dets verdier. De foretrekker å snylte på fellesskapet. Hvis det blir for mange som pakistanerne i Norge, vil den norske velferdsstaten gå i oppløsning. Så enkelt. 2+2= 4.

Skulle ikke dette være noe siviløkonomen Jens Stoltenberg ville forstå? Men Stoltenberg er sin egen verste fiende: Ap har erstattet den gamle pliktsolidariteten med den nye moralismen. Den har omgjort politikken til et minefelt, der det går opp røde flagg hvis man trår feil. Visse ting kan man ikke sette spørsmål ved.

Å bryte disse tabuene krever en autoritet som ingen lenger besitter.

Aftenposten gjenga søndag en tøvete tekst av Håvard Rem der Rem fikk seg til å sammenligne kulturrevolusjonen i Norge med revolusjonen i den arabiske verden. Kulturrevolusjonen i Norge er fortsatt skjør, minnet Rem om. Den må forsvares.

Den 68-revolusjonen Rem skriver om er det som kjører landet i grøfta. Den har revet ned all autoritet. Autoritet snakker i kraft av seg selv og trenger ingen makt bak seg. 68-generasjonen har effektivt revet alle autoriteter. Bare makten – den politiske og ideologiske – gjenstår.

Går det an å si at man er bekymret for Norges fremtid? Det gjør det. Mange er dypt urolige. Det går an å miste sitt land. Norge gjør det frivillig.

De signalene som Lysbakken og Aftenposten sender, vil bli lagt merke til. Av de som ser Norge som en økonomisk honningkrukke, og en mulighet til å leve livet som i Somalia og Pakistan.

De første signalene fra Lysbakken og Aftenpostens leder viser at ethvert forsøk på virkelig innstramming, vil bli møtt med sterk motstand. Stoltenberg har selv lagt den moralske løkka rundt halsen, og Høyre er enda mer uvillig til å snake om problemene i Oslo enn Ap.

Folk flest vet godt hva som er galt: det økonomiske underskuddet gjenspeiler det kulturelle. Det er samsvar mellom de to.

Svensker og polakker er bærekraftige, også kulturelt. Somaliere, pakistanere, og andre ikke-europeere, hovedsakelig fra muslimske land, er det ikke. Hverken økonomisk eller kulturelt.

Det er kombinasjonen av de to som er farlig. Det river det norske fellesskapet i stykker. Det fører til sosial segregering, – nordmenn flytter ut av områder der ikke-europeere overtar. Vi er på full fart mot tilstander som vi for bare kort tid siden ville ansett for utenkelige. I Norge? På bare en 10-15 år? Men det er sant.

Vi vet også hva som er fremtiden. Innen ni år vil utlendinger utgjøre én million, og det er ikke utlendinger i seg selv, men sammensetningen og fraskrivelsen av alt ansvar som er problemet.

Hva kan man gjøre? Man kan gjøre motstand. Nekte å godta løgnene, og forsøke å holde seg til noenlunde anstendige målestokker. Faren er at utviklingen gjør at slike standarder blir stadig vanskeligere å opprettholde når utviklingen rundt en er ekstrem. Derfor velger folk å flytte. De vil gjerne beholde et normalt liv.

Dermed får Lysbakken og de sosiale ingeniørene enda bedre tid til å fortsette sitt eksperiment.