Sakset/Fra hofta

Om eliminasjonen av Osama bin Laden hører man en rekke gode og dårlige resonnementer, og som vanlig er det helst FN som står for de sistnevnte. Ta for eksempel fru Navi Pillay, FNs høykommissær for flyktninger, fruen som ikke reiste til Oslo under utdelingen av Nobels fredspris til kineseren Liu Xiaobo fordi hun var heftet, som gir blaffen i Iran, Tibet og Tsjetsjenia, eller Sudan for den del, men som vier tre fjerdedeler av sin tid til resolusjoner som fordømmer Israel. Når denne fruen ber om en krystallklar redegjørelse, altså til minste detalj, og det litt brennkvikt (selv om alt tyder på at Obama er nødt til å holde på endel hemmeligheter), for hvordan bin Laden ble drept fordi «man må følge reglene også i kampen mot terrorismen», vel, så mistenker en at hennes hensikter ikke er av rettslig natur, men snarere ideologisk. Antiamerikanske grunner, med andre ord, antivestlige, anti-israelske, anti-oss selv.

Man kunne latt seg berolige dersom FNs aktivisme også kom til uttrykk på annet vis, hva enten det gjelder menneskerettighetskomiteen eller ledelsen for generalforsamlingen. Helst på andre måter enn at Ban Ki Moon ber Bashar Assad om tillatelse (slik han gjorde fredag) til å sende en delegasjon for å se om landets hans ikke tilfeldigvis skulle bryte innbyggernes menneskerettigheter, etter at man allerede har tatt livet av 600 mennesker. Og helst på andre måter enn at Sikkerhetsrådet lar være å fordømme det hele på grunn av veto fra Kina og Russland, slik at FN-soldatene ikke kan se til at Bashar unnlater å skyte på sin egen befolkning. Men den kommer ikke til noe slikt uttrykk.

Fredag fikk ellers FN, som burde ha fått en rettslig og demokratisk dytt av de vestlige landene, et uhyre svakt signal fra de 27 EU-landene som møttes i Brussel for å snakke om den syriske undertrykkelsen mens Bashar skjøt mot folkemengden slik han har for vane på denne blodige ukedagen: Personlige sanksjoner mot 14 personer i Damaskus, Assad selv ikke medregnet. Vi har håpløse internasjonale institusjoner. Opprørerne i Syria ber på e-post om å få vite hvor mange døde vi er villige til å akseptere uten å gripe inn. Tusen? Ti tusen? En million? I Libya grep vi derimot inn raskt. Ghadaffi er en grusom diktator som lager masse trøbbel, men han er en bisarr type som i grunnen er nokså isolert, mens Bashar derimot er beskyttet av et Iran som bruker Syrias posisjon i Midtøsten for det den er verdt. Og vi sitter stille.

Syria kan til og med fortsatt ta sikte på en plass i menneskerettighetsrådet. Landet har ikke trukket sitt kandidatur, og retten har de i kraft av å være en av de fire asiatiske statene som har søkt. Det ville være en knallsuksess på linje med Irans inntreden i kommisjonen for kvinners rettigheter i 2010, hvor landet vil bli sittende ut 2011 til tross for all sin krenkelse av grunnleggende rettigheter, som steining, polygami og sløret. En FN-forestilling i samme klasse som da verdensorganisasjonen i fjor fjernet seksuell orientering som en diskrimineringsgrunn som kan fordømmes (i likhet med rase, alder og kjønn), slik at det nå er fritt frem for å drepe homofile, som allerede har det dårlig. Det er minst sju land som dømmer dem til døden.

Den bestemte anmodningen om en rettslig granskning av eliminasjonen av bin Laden, er en dårlig skjult anklage om at den var i strid med internasjonal lov. Og fru Pillay er slett ikke alene: Christof Heynas, FNs uavhengige etterforsker av utenomrettslige henrettelser, Federico Lombardi, talsmann for Vatikanet, erkebiskopen av Canterbury, Fidel Castro, lederen for Røde Kors og mange andre personer, har reist innvendinger. Med varierende styrke og hver enkelt av forskjellige grunner. Men ingen av disse er enige i tanken om at amerikenerne handlet i tråd med det Kongressen autoriserte en uke etter den 11. september, altså bruk av militærmakt. Og hva angår at de ikke gav Pakistan beskjed, vel, det ville kanskje ikke vært så smart hvis de hadde mistanke om at pakistanerne visste at bin Laden var i landet, eller at han sågar var beskyttet.

Sannheten er at det dreier seg om politiske innvendinger, reist av dem som ikke tror at det pågår en autentisk krig mot terrorismen, av dem som ikke innrømmer at det spiller en rolle at fienden har valgt ikke å kjempe på regulært vis ved å gå etter sivile, av dem som innbiller seg at denne krigen er en unnskyldning Vesten bruker for å dominere verden, en form for utløp for våre aldri dempede koloniserende instinkter, som innbiller seg at freden er rett rundt hjørnet bare vi er snille nok. Og FN, som i flere tiår har trodd det var mulig å realisere et velviljens internasjonale brorskap, vil heretter få alvorlige problemer med å holde ayatollahene og det jeffersonske demokratiet under det samme taket.

Artikkelen ble først offentliggjort i Il Giornale den 7. mai 2011.