De som var 20 år i 1940 er eller blir 91 år i år. Under en slik erkjennelse vet vi som lever videre under frihetens faner at det slett ikke er så mange igjen av de som virkelig kjempet, og som stiller opp under dagens markeringer, som tidsvitner og levende bautaer om en tidsepoke hvor friheten var en tilstand å forsvare, og om nødvendig med livet som innsats.

Frigjøringsdagen 8. mai er en markering og påminnelse for alle. Den bærer i seg en sterk, ladet historie om reell frihet; en tidslinje som forteller at tusenvis av våre landsmenn har gått eller seilt rett i døden, mens andre har blitt til invalider for at denne friheten skulle la seg realisere. I en kamp mot totalitære krefter. En frihet en faktisk var villig til å kjempe for, om nødvendig, med sitt liv. Skulle denne kampen la seg realisere, omsettes til noe fornuftig og målstyrt, måtte aktørene bære på en sanselighet og en bevissthetstilstand, en kunnskaps- og begrepsramme som gjorde det mulig å løfte frihetens fane. I bunnen måtte det følgelig ligge et sett av felles, oppfattede verdier som trigget den fortsatte kampen for frihet. I motsatt fall ligger det i sakenes natur at frihetens banemenn siger innpå, i det stille, og ofte gjennom bakveier. Et tidsbilde av våre medier i 2011, voksende anti-semittisme, og ikke minst det urovekkende store antallet nakne flaggstenger inngir signaler om at vi må bli mer våkne, og at vi må gi mye mer lyd fra oss, både som enkeltindivider og der vi finner sammen i store og små pustehull, som her på Document.no.

Nobelprisvinner Elie Wiesel har pekt på likegyldigheten som en av vår tids største fiender. Jeg har utsikt til en stor skole, omgitt av et slør av nyutsprungne bjørketrær og fjell med smeltende striper av snø i horisonten. Himmelen er blå, sola varmer, en tilsynelatende idyll. Det er frigjøringsdagen, men foran skolen, står en lett synlig, stor flaggstang. Den er skrikende naken. De fleste skoler i dette landet flagger ikke på frigjøringsdagen. Slik er vår tid. De nakne flaggstengene er paradoksalt nok også særdeles sterke symboler som forteller sin egen innhule historie på selveste frigjøringsdagen, symbol på en lumsk tidsånd som i seg selv bør bekjempes. Nakne flaggstenger var selve symbolet på den optimale ufrihet i det okkuperte Norge. Men noen vil ha det slik nå, med nakne flaggstenger. Vi får et bilde av en nasjon i farlig dvale, hvor tidsvitnenes budskap ebber ut, uten et eneste ekko i skolestuene.

Likegyldighet i kombinasjon med kunnskapsløshet – om historie, om våre røtter, om frihet og stolte tradisjoner har akkurat fratatt et par generasjoner viktige støttepilarer, veivisere og begrepsapparat. Tåkeluren kan kanskje være det beste symbolet på vår selvbedragerske tidsepoke, så mye mer enn flagget, mens den gamle velferdstatens fedme siger ut over allverdens dubbedingser og fjernkontroller, som i en krampetrekning. Med smuler fra potetgull, pizza og Mp3-filer vi alle trodde førte vår modernitet inn i en ny himmel. Men se der er ingen engler! Midt oppe i dette er vi omringet av hysteriske og masete flimmerbilder, tastaturer, ipod’er og en urbanisert kakofoni av fragmenterte, glorete impulser gjør oss sakte gale – stadig på terskelen til den ultimate tåkeheim, den skjøre, fiktive perfekthet hvor kua liksom ørter og rauter bakom melkedisken på Rema. I supermakereder som ikke er mer supre enn at de må stenge dørene etter få timer om strømmen går. Og tro meg: Det gjør den en dag, også for våre generasjoner.

Uavlatelig vralter vi rundt under NAVs merke, i like identitetsløst som navnløst landskap, hvor stereotypien ligger som en klam ånd og hånd over vordende slekter under multikulturens merke. Alt dette sammen med en ungdom som bærer i seg alle tegn, der de uavlatelig flokker seg – subbende på vei til den nakne, åndelige avgrunn som nå snart sluker mer enn en generasjon nordmenn, som slett ikke vet hvor flagget ligger lagret på en 8. mai. Og som heller ikke vil vite det. Dystert? Pessimistisk? Nei, vi må sette navn på fenomenet for å komme oss ut og over stengslene! Og siden vi ikke står på hovedscenen må vi rope høyt for at noen skal høre. Men uten begrepsapparat er vi stadig fanget under en utålelig elite, som helst vil ha oss til å glo og sløve foran flimmer-idolene malt ut over våre flatskjermer, når vi ikke får sammenfattede politiske nyheter pakket av NRK, NTB og VG Nett. Med litt brød og mye sirkus gis likegyldigheten kontinuitet, og farlig mye makt overlates til stadig færre politiske kannestøpere, som nå sitter stadig mer beskyttet av våre massemedier. I et maktperspektiv som isolert sett står i motsetning til den frihet vi har krav på.

På ett eller annet kott, på en sentralisert skole i Einar Gerhardsens stålgrå rike, ligger flaggene, og sviket i flere ledd – med sine pedagogiske tankefengsler, sin kjedelige politiske korrekthet, med ideer om at alle er så smertelig like og hysterisk multikulturelle at de er født til å lide seg gjennom en komplett, identitetsløs ungdomstid, hvor nedarvede verdier fra jødedom og kristendom er som sugd bort under deres føtter.

Verdier som faktisk er selve limstoffet i den samfunnsbyggende prosessen som gjorde Vesten til et prosjekt med samarbeidende demokratier under de reelle frihetsfanene, og som så faktisk ble manifestert og skrevet inn i vårt lovverk så ettertrykkelig at selv hardbalne vikinger i vesterled og østerled måtte gi tapt i sine voldelige ugjerninger, for å gi rom for en sivilisert samfunnsbyggende prosess på vei til stadig mer frihet for den enkelte. Man hadde rett og slett funnet en ideologisk nøkkel, en kjerne av verdier som skapte konsensus for det frie samfunn, for delegater som stemte over og vedtok lover i tinglag over hele dette ruglete landet vårt, lenge før den franske og amerikanske revolusjon. Moseloven, som ligger i bunnen for dette, ble hogd inn i steintavler for flere tusen år siden, og den er formidlet av personer som gikk ut med sin tro, med sin overbevisning, med sine visjoner og konsepter om frihet og fred med reelt innhold. Du kan være hedning og fortsatt erkjenne dette, stadig under frihetens faner.

Freden som tilstand er nemlig komplett hjelpesløs uten at den er klart definert. Den ligger nødvendigvis ikke begravd i et arabisk ”Salaam”. Se bare på den angivelig fredsprosess i Midtøsten, hvor den islamistiske modus er tatt inn i bærekonstruksjonene, bygd inn i et tapsbringende paradigme om utopia i et palestinsk prosjekt som aldri vil nå fred i en 23. arabisk stat blant siviliserte mennesker, i sin nåværende form. Ut fra dette burde vi for lengst ha trukket den slutning at naiviteten i seg selv kan bli en fiende, her hjemme og der ute, ispedd doser av likegyldighet og ikke minst historieløshet. Om vi skal forsvare oss mot russere i Nord-Norge eller islamister i ugjestmildt afghansk høyland. Vi er på nippet til å styrtes inn i en tidsepoke hvor det er politisk ukorrekt å heise det norske flagget. Derfor er det viktig at de som er våkne setter seg i bevegelse nå. En må med andre ord opp fra stolene, og igjen heise frihetens faner så de blir synlige, også for våre barn som skal bære forpliktelsene videre til sine barn.
Skolene i dette landet er nå institusjonaliserte under vignetten ”oppvekstsenter”, som holder på våre barn i samfulle 16 000 timer før de plutselig slippes løs i en uforutsigbar verden med like dårlig ryggrad som selvfølelse, fra en identitetsløs, fortettet og delvis destruktiv flokk-kultur, og uten at de kan synge en eneste sang sammen. Uten rot tilbake til sine forfedre, til farsarv og morsarv. Uten at de bærer i seg en strofe fra et dikt om frihet, slik generasjoner før oss har kjempet til døde for at denne tilstanden skal råde. Dette er en utvikling som vi rett og slett må stoppe.

I saggerbukser, i en internasjonalist uniform hentet fra humørsyk, kontinental asfaltjungel med glassaktige blikk som ikke er i stand til å le en ekte latter, som ikke hilser, som ikke reiser seg for en eldre dame på trikk eller tog, eller en eldre herre eller en krigsveteran. En ser til ikke til annet flagg enn de som ligger i nok en apps på en mobiltelefon.
Bruk denne dagen til en selverkjennelse og bestemmelse: Ta opp arven nå – fra forfedrene som kjempet! Ikke finn deg i likegyldighetens viltvoksende og ødeleggende kulturer. Ta historien tilbake før det er for sent. En halv generasjon til nå, og vi har alle tapt under vårt stolte flagg. Derfor begynner resten av våre liv i dag. For deg, for meg og for våre barn.
Friheten er slett ikke en likegyldig tilstand som holdes oppe og holdes sammen på sin egen tyngde. Friheten overlever dersom et tilstrekkelig antall mennesker forstår hva tilstanden dreier seg om, og at den må bevisstgjøres og kjempes for.

Om noen går som en and, ser ut som en and og kvekker som en and, så er det en fare for at det er en and! Så, hold noksagtene på betryggende avstand, men vi må vekke ungdommen! De er gjort særdeles sløve, og vi har et delansvar for denne sløvheten ved å stemme inn politikere som helt bevisst knebler frihetens ideologiske basis, alternativt forholder seg komplett likegyldige. Så, kom deg ut av andedammen du også, vi har en jobb å gjøre som det står stor ære og respekt av. Alternativt kan du velge å være med på et gigantisk politisk, norsk Titanic. Så, vi må rett og slett engasjere oss mer, og forandre dette landet til noe som blir mye bedre, og du skal være inkludert og velkommen med hele deg selv, hvor og hvordan du nå enn sitter og går – under et flagg som etter dette skal gå helt til topps. Dette handler ikke om fanatisme eller ekstremisme. Det handler om oppriktighet, tilstedeværelse, empati, bevissthet og fortsatt kamp for reell frihet. Den utfolder seg ikke i den politiske korrekthet som nå ligger klam under en politisk elite i dette landet. Så, bror og søster der ute, hils videre, og gratulerer med dagen!

Disse linjer ble skrevet filterløst ut fra en ekte følt frustrasjon over en skrikende naken flaggstang observert på en stor norsk skole midt i landet, midt i verden, på frigjøringsdagen.

På vegne av flere,
8. mai 2011

Roy Vega