Kommentar

Journalistenes avhengighet av bistandsorganisasjonene gjør at folk ikke får vite om de virkelige historiene som skjuler seg bak hjelpe-og katastrofetiltakene disse organisasjonene setter i gang og driver i u-land, påpekte den nederlandske journalisten Linda Polman under et seminar om bistand og presse-etikk arrangert av statsviteren Asle Toje i Litteraturhuset i Oslo tirsdag.

Enda mer nådeløs i sin beskrivelse av journalistisk utilstrekkelighet og korrupsjon var den svenske bistandsjournalisten og Afrika-kjenner, Bengt Nilsson, som sa at journalister er rene propagandister for bistandsorganisasjonene eller NGO’ene (non governmental organisations) som det heter i forkortet form. Nilsson sa at bindingen til disse organisasjonene hindrer journalistene å beskrive virkeligheten i land i Afrika som Sudan for eksempel, et land som Nilsson er godt bevandret i.

NGO’ene blir alltid framstilt som upartiske og som de snille guttene, og det gjøre at journalistene ikke stiller spørsmål ved deres virksomhet, påpekte Nilsson og Polman. Internasjonalt er det, så langt FN har orket å telle, 37.000 hjelpeorganisasjoner i verden, og det er enorme pengebeløp i sirkulasjon på dette området, opplyste Polman.

I et foredrag på Litteraturhuset senere tirsdag kveld sa professor Terje Tvedt at det er langt flere NGO’er i verden, og han nevnte et tall i området 50.000- 60.000. Tvedt kom inn på hvor betydningsfulle og mektige disse organisasjonene er som premissleggere, ikke bare for journalistikken, som Polman og Nilsson tidligere på dagen hadde påvist, men også for norsk utenrikspolitikk. Så sterk er innflytelsen fra de norske hjelpeorganisasjonene at Utenriksdepartementet er mer enn forsiktig med å foreta seg noe som går på tvers av deres interesser, understreket Tvedt.

Bistandsindustrien

Bistand er industri, og hjelpeorganisasjonene ligger i evig kamp med hverandre om å få penger fra sine respektive stater og fra publikum, de har med andre ord sterke økonomiske agendaer. I denne kampen bruker hjelpeorganisasjonene journalister for å skaffe til veie penger og innflytelse, og journalistene ser ikke noen problemer ved å være med på å finansiere organisasjonene. Og det gjør journalistene ved å ukritisk videreformidle organisasjonenes virkelighetsforståelse til opinionen, påpeker Polman.

For å begrunne behovet for penger og hjelp, er det nødvendig å beskrive virkeligheten i u-landene som en konstant nødehjelpskrise, slik Polman påpeker i sin epokegjørende bok, «Krisekaravanen». Dermed blir journalistenes fremste oppgave å skildre syke, mageoppblåste barn og sultekatastroferammede som får hjelp fra NGO’ene, mens årsaker til elendigheten, som for eksempel sekteriske og morderiske gerilljaledere, får liten eller ingen oppmerksomehet. NGO’ene har interesse av å framstille konflikter på en overforenklet måte, de dikotomiserer konfliktene, de setter de gode opp mot de onde for å få folk og myndigheter til å åpne pengepungene, fastslår Nilsson.

Denne symbiosen mellom bistandsindustrien og journalistene har flere bisarre sider, blant annet de årlige innsamlingsaksjonene og veldedighetsshowene i fjernsynet, som man finner både i Sverige og Norge, mener Nilsson. Og i Norge finnes knapt kritiske røster til denne sammenblandingen av nødhjelp og økonomiske interesser, og særlig blant journalister, som man skulle forvente var kritiske, er interessen laber, slik professor Terje Tvedt påviste i en kronikk i Dagbladet for et par år siden.

Salg av integritet

-Vi burde ikke godta å være ambassadører for godhetsindustrien og selge vår integritet for den gode saks skyld, fastslo Nilsson på tampen av sin innledning. Også Polman understreket at journalistene må ta tilbake den selvstendighet som de har overlatt til hjelpeorganisasjonene ved helt ukritisk følge NGO’ene ut i felten og ved la disse organisasjonene betale reise opphold og skaffe til veie kilder og kontakter som har som mål å bekrefte virkelighetsbildet til organisasjonene.

Men journalistisk selvstendighet er dyrt, kunne Polman bekrefte etter å reist rundt i verden som frilansjournalist i 20 år. Som frilanser er hun og Nilsson avhengig av å få solgt stoffet sitt til det de kaller nyhetsindustrien, det vil si vanlige aviser og fjernsynsselskaper, som i likhet med bistandsindustrien vil ha kjappe saker med enkel og rystende dramatikk.

-Som frilanser kan jeg innbille meg at jeg står utenfor nyhetsindustrien. Det er økonomisk hardt å finansiere reiser og arbeid, jeg får lite igjen fra nyhetsindustrien for det stoffet jeg lager. Nyhetsmediene ber meg for eksempel å gå til Leger uten grenser for å få finansiering dersom jeg skal dekke dramatiske nødssituasjoner. Da jeg var i Sierra Leone, møtte jeg bare journalister som var betalt av NGO’er, og de dilter etter ut i felten, sa Polman til de frammøtte i Litteraturhuset tirsdag.

Norge er et land som er fattig på kritisk journalistikk, den journalistikken som råder, er konsensus- og systembekreftende og underlagt forestillingene om at det er godheten som råder i hjelpeorganisasjonene. Denne hegemoniske virkelighetsforståelsen gjennomsyrer samfunnet så sterkt at milliardene renner inn i pengekassene til bistandsindustrien fra stat og private.

Den samme forståelsen gjør det vanskelig og risikabelt å drive en journalistikk som prøver å slå hull på de mytene om forholdene i u-landene som denne hegemoniske forståelsen skaper og opprettholder.

Raslet med sabelen

Journalistikken i Norge er kanskje mer enn i noe annet vestlig land preget av de mekanismene som Polman og Nilsson så godt beskriver, mekanismer som gjør at journalistene, ifølge redaktør Gunnar Zachrisen i Norad-bladet Bistandsaktuelt, framstår som maktens nyttig idioter.

En journalist her i landet som har laget bistandsjournalistikk på samme kritiske nivå som det man finner hos Polman og Nilsson, er Per Christian Magnus, en annen av innlederne på seminaret på Litteraturhuset. Mens Magnus jobbet for TV2, laget han og et reportasjelag fra denne fjernsynskanalen seks dokumentarfilmer om bistand og utenrikspolitikk, flere av dem prisbelønte, og ett av dem, «Sultbløffen» fikk for et par år siden tredjeprisen i den meste prestisjetunge tv-prisinstitusjonen i Europa, The Golden Nymph Award. Programmet handlet om påstått sult blant folk i Niger i 2005, en bløff initiert og regissert av BBC-reporteren Hilary Andersson og Leger uten grenser med støtte av tidligere nødhjelpskoordinator i FN og eks-generalsekretær i Norges Røde Kors, Jan Egeland, kanskje den mest sentrale personen i den norske bistandsindustrien.

Egeland solidariserte seg med virkelighetsbeskrivelsen til BBC og Leger uten grenser og gikk ut og erklærte at 1,5 milloner mennesker sultet i Niger og at barn døde av sult. Magnus og TV2 reiste til Niger og fant at det ikke hadde vært grunnlag for å rapportere om noen sultkatastrofe. Det fikk Egeland til å true med injuriesøksmåls-sabelen, uten at han, fornuftig nok, gjorde noe ut av trusselen.

Også for andre reportasjer har Magnus og TV2 vært truet med anmeldelse, og de er et par ganger blitt klaget inn for Pressens faglige utvalg (PUF). Men grundig og tidkrevende abeid har gjort at reportasjene har bygd på så solid dokumentasjon, at trusler om søksmål og klagene til PUF er blitt avvist.

-Vi har derimot fått skryt fra PUF for grundig journalistisk arbeid, sa Magnus på seminaret.

Utrangerte lastebiler

NGO’enes atferd overfor Magnus og TV2 viser at de ter seg akkurat som andre maktinstanser når noen begynner å se dem i kortene, og det viser en side ved «godheten» som ikke ellers kommer fram.

Trusler og taushet er vanlige reaksjoner når makten føler seg truet, og Magnus og hans samarbeidere har fått føle begge deler. Tausheten har artet seg ved at norske medier i svært liten grad har tatt opp eller videreformidlet de problemstillingene som de nevnte bistandsreportasjene tok opp. Den sterkeste maktbrynden opplevde kanskje Magnus og TV2 da BBC nektet dem å vise reportasjen om sultbløffen internasjonalt. BBC satt på mye av arkivmaterialet som TV2 brukte, og BBC kunne nekte TV2 å bruke arkivmaterialet som var helt avgjørende for gjennomslagskraften. Det var dette materialet som dokumenterte hvordan BBC gikk ut og fortalte verden at det var sultkatastrofe i Niger, noe som altså ikke var sant.

Magnus og co lagde også fjernsynsreportasjen «De hvite lastebilene». Norges Røde Kors med støtte fra Jan Egeland og utenriksminister Jonas Gahr Støre, som også har vært generalsekretær i Røde Kors, hadde i 2002 skaffet til veie utrangerte, militære lastebiler. De skulle settes inn i transport av 300.000 tonn korn til 12 millioner mennesker i det sørlige Afrika som angivelig sto å fare for å sulte i hjel. Planene var å sende i alt nesten 1.000 hvitmalte, 40 år gamle lastebiler til Afrika som nødhjelp, biler som er blitt beskrevet som gammelt miljøfiendtlig skrap. Mens Dagsrevy-reporter Tomm Kristiansen fortalte seerne at 250 lastebiler var på plass og i drift og ba en gammel kvinne velsigne giverne, fant TV2-laget ut at bare én av bilene var i virksomhet!

Kristiansen kunne også fortelle seerne i den lisensfinansierte, statlige tv-kanalen om en landsby i det angivelige katastrofeområdet der alle menn var døde av aids. Magnus og TV-teamet fant ved besøk at mennene var i flertall i landsbyen.

Stolte på Røde Kors

Kristiansen, som også innledet på seminaret, forsvarte seg med at han stolte på opplysningene han fikk fra Røde Kors. Når det gjaldt menn og aids i den aktuelle landsbyen hadde han ikke annet å si enn at han ikke hadde sett TV2-reportasjen.

Konklusjonen til Magnus, etter å ha laget de nevnte reportasjene, er at bistandsjournalister ofte gir en løgnaktig framstilling av virkeligheten ute i verden. Og det støtter opp om det som burde være hovedkonklusjonen etter seminaret: Holdningen hos norske journalister om at de sammen med bistandsindustrien representerer det gode, gjør at regler som skulle være standard i journalistisk skikk og bruk, brytes uten at noen blunker. Det gjør at løgner og myter i denne sfæren lever fritt og beskyttet mot kritiske spørsmål og avsløringer. Vi har med andre ord å gjøre med en journalistikk som dyrker løgnen. Eller som den selvkritiske redaktøren i New York Times, John Swinton, skrev om seg og sine journalistkolleger i 1884:

«Vi er verktøyet og tjenerne til de rike menn bak kulissene. Vi er sprellemenn, de trekker i trådene og vi danser. Våre evner, våre muligheter og våre liv er andre menns eiendom. Vi er intellektuelt prostituerte.»