Kommentar

Prins William og Kate Middletons bryllup sist fredag ble etter sigende fulgt av en million mennesker som var fysisk tilstede i London, samt to milliarder TV-seere over hele verden. Og i skrivende stund rapporteres det at en million mennesker er kommet til Roma for å delta under saligkåringen søndag formiddag av tidligere pave Johannes Paul den annen. Mange tusen har sågar tilbrakt natten på Circus Maximus og utenfor Petersplassen i påvente av søndagens seremoni.

Disse to begivenhetene kom tilfeldigvis nesten til å sammenfalle i tid. Men tilfeldig er det ikke at noe dypt og vesentlig forener dem, først og fremst av historisk art, men også på et psykologisk plan – som henger sammen med det historiske.

Den britiske kronen spilte allerede fra gammelt av en viktig rolle i landets politiske ledelse, og den forble fremtredende under det store britiske imperiets epoke, en global dominans verden ikke hadde sett maken til siden Romerriket, og som kanskje mer enn noe annet har bidratt til Vestens innflytelse verden over. Selv om kongefamiliens oppgave i dag stort sett er av seremoniell art, bevarer den likevel minnet om et hierarki som en gang i tiden opprettholdt en orden som vi fortsatt lever på rentene av. Og et eller annet ved denne ordenen er det som fortsatt appellerer til oss i denne globale brytningstiden hvor gamle vissheter stadig utfordres.

Den katolske kirken, som ledes av paven, har på det spirituelle området hatt en betydning som kan sammenlignes med det britiske imperiets på det politiske. I likhet med den britiske kronen er den kjennetegnet ved tradisjonsbundethet og et strengt hierarki, og som den kristne troens fremste forvalter har den på sin måte også fremmet vestlige verdier over hele verden. Johannes Paul II kom også til å gjøre det i den politiske sfæren, sentral som han var i kampen mot kommunismen.

Begge institusjoner representerer en makt som er blitt mindre med tiden, begge foraktes av intellektuelle snobber. (Da jeg ved en anledning spurte en engelsk doktorand når Buckingham Palace ble bygget, fikk jeg dette svaret: «I don’t know and I don’t care, I just wonder when they’ll blow it away.») Begge har dessuten ved en rekke anledninger sviktet de idealer de hevder å stå for. Man kunne således tenke at deres innflytelse er ved å ebbe ut. I så fall er det fristende å lansere den hypotese at folk går mann av huse av rent nostalgiske grunner. Man lengter tilbake til en verden hvor paven og Englands regent i større grad enn i dag called the shots.

Men det kan like gjerne være en anerkjennelse av en autoritet, stabilitet og historisk kontinuitet som de fortsatt representerer, alle sammen ting som er viktige også for vanlige moderne, opplyste mennesker (unntatt dem som kun lyser opp i forelskelsen ved sine egne ideer). Moderniteten har ikke svekket menneskets behov for gjenkjennelighet, forutsigbarhet og tradisjon, tvertimot: For mange er dette knagger man kan henge noe av sin tilværelse på, som bidrar til å gi den innhold og mening.

Og i den grad paven og Englands regent fortsatt vil være i stand til å levere disse varene til de milliarder av mennesker som ønsker dem, vil institusjonene de representerer forbli høyst relevante og innflytelsesrike i lang tid ennå. Og de vil styrke og befeste den vestlige sivilisasjonen de – sine ufullkommenheter til tross – er to av de sterkeste symbolene på.