Fatah og Hamas vil danne en midlertidig samlingsregjering og holde valg i løpet av et år. Det er mange omstendigheter rundt avtalen som påkaller interesse.

Lignende forsøk har vært gjort før uten å føre frem. Partene selv mener at forholdene nå er annerledes, og viser til de store omveltningene som har skjedd i regionen. Palestinsk ungdom roper de samme slagordene som i Kairo, Tunis, Benghazi og Syria: – Vi ønsker å styrte regimet.

Med det menes at man er lei korrupsjonen, krangelen og sekterismen. Hvorfor kan ikke palestinerne stå sammen?

Både PLO og Hamas erkjenner at striden dem imellom har gjort dem svake og gitt Israel anledning til å flytte frem sine brikker, i første rekke bosetningene.

Ett tegn på at noe er endret er det faktum at den egyptiske regjering har vært jordmor for avtalen, som ble kunngjort i Kairo. Det kan innebære en ny og annerledes egyptisk rolle. Det muslimske brorskap har tette bånd til Hamas, og krefter i Egypt ønsker å si opp gassavtalen med Israel. Det er ikke nødvendigvis slik at det innebærer en anti-israelsk dreining, men frykten er der.

For Hamas betyr omveltningene at de kan miste en av sine viktigste sponsorer: Syria. Hamas-ledelsen sitter i Damaskus, og får både penger, etterretning, og annen støtte fra Assad-regimet. Det vil neppe fortsette hvis Assad faller, av den enkle grunn at både Damaskus og Hamas er medlem av den sjiamuslimske halvmåne som sunniene frykter og hater.

Et alvorlig faretegn for avtalen er at Hamas skal ha krevd at finansminister Salam Fayyad ikke blir med i en ny regjering. Hamas kan ikke fordra Fayyad, men han er selve symbolet på det økonomiske oppsvinget på Vestbredden, og han har trovderdighet og tillit som gjør at vestlige donorer, fremst USA, vil skyte inn penger i det palestinske prosjektet. At Hamas krever ham utestengt, tyder på at Fatah feilvurderer situasjonen.

For en tid tilbake sa Mahmoud Abbas at han om nødvendig ville si fra seg milliarder i amerikansk støtte hvis det kunne sikre palestinsk enighet. Det er selvfølgelig politisk galskap, og skulle Abbas gjøre noe slikt, vil det være å føre palestinerne tilbake til den selvdestruktive kursen.

The deal brings with it the risk of alienating the Western support that the Palestinian Authority has enjoyed. Azzam al-Ahmad, the Fatah negotiator, said that Salam Fayyad, the prime minister in the West Bank who is despised by Hamas, would not be part of the interim government. It is partly because of Mr. Fayyad, and the trust he inspires in Washington, that hundreds of millions of dollars are provided annually to the Palestinian Authority by Congress. Without that aid, the Palestinian Authority would face great difficulties.

President Abbas har sagt at palestinsk enighet er en forutsetning for å få anerkjennelse i FN for en ensidig palestinsk selvstendighetserklæring. Men hvis Abbas ofrer Fayyad, vil det signalisere enighet på radikaliseringens premisser, og det vil koste palestinerne politisk støtte fra vestlige land.

Det blir nå interessant å se hvordan vestlige land vil forholde seg til avtalen, bl.a. hvordan Jonas Gahr Støre vil reagere. Fayyad har vært en yndling blant vestlige politikere, men Norge har også pleid forbindelser til Hamas, og var første vestlige land som anerkjente den nasjonale samlingsregjeringen våren 2007.

Fatah and Hamas Announce Outline of Deal