Kommentar

Halvor Tjønn har gjort det andre kunne ha gjort; skrevet en biografi om Muhammed basert på samtidige krønikeskrivere. Hva slags menneske var han egentlig, han som fremholdes som ideal, som det beste menneske noensinne, en som må etterlignes i ett og alt?

La det med en gang være sagt: Det er et usedvanlig lite flatterende bilde som trer frem. Der ligger nok forklaringen på at ingen har gjort dette før ham. Og denne tausheten er talende, for behovet er i høy grad til stede. Vi trenger å vite hvem profeten var målt med våre egne standarder, en historisk-kritisk metode.

Tjønn er derfor en modig mann, og hans samtidige er tilsvarende feige, redde og/eller opportunistiske. Det er egenskaper vi kjenner igjen fra historieskrivningen om profeten. Slik sett kan vi konstatere at islamiseringen av det offentlige Norge har kommet et godt stykke på vei, selv med en forholdsvis liten muslimsk befolkning. Hvordan det vil arte seg når andelen stiger, får vi en anelse om ved å lese Tjønns bok.

Derfor blir boken et metaprosjekt og må leses hermeneutisk, dvs. den sier også noe om vår tid.

For det er dette som er det skremmende. Ikke bare at Muhammed var en voldsmann, men at hans eksempel og metoder lar seg gjenkjenne i muslimers oppfatninger og praksis av idag.

Lammet tunge

Disse paralleller mellom fortid og nåtid er slående. Man skulle tro de ville vært gjenstand for analyser og kommentarer. At det ville vært et kjent tema. Men nei. Den vestlige eliten er som lammet og våger ikke nærme seg det som er historisk erfaring og kildebelagt, det samme stoff Tjønn benytter. Dermed stiger bare sannsynligheten for at de selv havner i rollen som jødene i Medina og Khaybar.

I stedet for å opptre rasjonelt og etter de standarder man hevder å representere, hengir man seg til drømmerier. Man håper på at det ikke er sant. At muslimene vil bli som oss. Man later som om alt er som før, men ingenting er som før. De demokratiske verdiene og prinsippene eksisterer kun hvis man forsvarer dem.

Vestlig elite nekter å ta inn over seg at det er et helt annet show in town som opererer etter helt andre premisser. Til tross for at islamistene selv ikke legger skjul på at menneskeskapte lover strider mot islam.

Hvorfor denne motstand? Fordi implikasjonene er for alvorlige. Det vil bety en revurdering av vårt eget permissive samfunn, av de åpne dørers politikk, av krigene i Afghanistan, Irak, Somalia, Jemen, Sudan, Nigeria og andre land hvor bruddflaten mellom islam og Vesten går, og ikke minst av innvandringen til Europa.

Dette er for overveldende for den vestlige eliten, sikkert også fordi det rører ved mer grunnleggende spørsmål: Hva står vi for og hva tror vi på?

Fienden velger

Mitt svar på dette er at det ikke er noen enkel utvei. Man velger sine venner, men ikke sine fiender, det er fienden som velger deg.

Uheldigvis valgte Muhammed å grunnlegge en religion som ikke tolererer konkurrenter. Hans siste ord på denne jord var:

På den arabiske halvøy skal ikke to religioner bli tålt.

Det er den direkte foranledning til at kongedømmet i Saudi-Arabia ikke tillater kirker eller kristne symboler og at tollkontrollører gjennomsøker en reisendes bagasje på jakt etter Bibelen.

Når muslimer klager over at sveitserne stemte nei til minareter, er dette derfor hykleri og falskhet. De vet så inderlig vel hva som er kristnes stilling i den muslimske verden. Som Margaret Thatcher sa: – Jeg kan ikke høre lyden av kirkeklokkene i Saudi-Arabia.

Men for muslimer dette en helt annen historie: Det er jo islams hus, der gjelder helt andre regler. Der hersker fred.

For de andre – ikke-troende – er denne freden ensbetydende med gravlundens* fred eller slaveri.

Innebygget

Tjønns bok klargjør hvordan Muhammed stiftet en religion som virket som en erobringsmaskin: Islam er som skapt for erobring og imperialisme. Den underlegger seg omgivelsene eller utrydder dem.

Muhammed bygget dette systemet opp over tid. Han brukte fra første stund vold for å nå sine mål. Han ble ikke profet blant sine egne, og flyktet til Medina i 622. Herfra begynte han ren røverivirksomhet mot handelskaravanene fra Mekka.

Det er trekk ved Muhammed som kan minne om Saddam Hussein og tilsvarende herskere: hensynsløshet, og storsinn når det måtte passe. Voldsbruken og hensynsløsheten utløser en dedikasjon som innebærer underkastelse. Det kan minne om lojalitet, men er noe annet. Det man hører når folkemassene roper at «vi vil ofre vårt blod for deg, store leder».

Muhammed som leder minner om en mafioso: Han krever total underkastelse, og det gjør enhver gunstbevisning til noe stort i tilhengernes øyne. De føler de ikke fortjener noen ting. Han binder mennene til seg ved gaver og krigsbytte, særlig vakre kvinner. Motstandere drepes for den minste ting, og det kan virke som en nytelse at de drepes, halshugges, etter at de er tatt til fange.

Man kan ikke unnlate å tenke på skjebnen til folk som Daniel Pearl og gisler tatt til fange av islamister over hele verden. Man forstår hvor de henter inspirasjon fra. Tør noen å skrive det i dagens Norge?

Ytringsfrihet

Det samme gjelder forholdet til satire og ytringsfrihet. Den arabiske halvøy hadde en kvad-tradisjon som kan minne om den norrøne. Spott var en måte å ta igjen på. Men Muhammed tålte ikke kritikk. Selv den minste vits om ham skulle hevnes. Han lot flere av sine kritikere drepe. Parallellen til karikaturstriden, eller rettere: forfølgelsen av kunstnere for deres utøvelse av kunstnerisk arbeid, er slående. Tør noen påpeke dette i dagens Norge? Bernt Olufsen burde gis et kurs.

Måten kritikere ble ryddet av veien på, var ved dødskommandoer. Muhammed sendte ut team for å likvidere folk – slike som hadde sunget spottsanger, men også ledende personer innen samfunn han ønsket å knuse, som de jødiske.

Avtaler var taktiske, og kunne brytes ved behov. De var kun midlertidige, et skritt på veien mot ny fremrykking. Det sier noe om forholdet til avtaler, ærlighet og sannhet. Slike begreper eksisterte ikke i kraft av seg selv, kun som instrumenter for ekspansjon. Det vokser ingen tanker om krigens lover og regler ut av en slik volds- og maktpolitikk. Ingen Erasmus, ingen Grotius. Kun jihad, som alltid er defensiv, for hele verden skylder islam å bli muslimsk. Det er en krenkelse i seg selv at den ikke-muslimske verden eksisterer.

Imperiets pragmatisme

Hvordan kunne da den muslimske verden bestå? Inviterer den ikke til stadig konfrontasjon?

Islam ekspanderte til et imperium, men som imperium måtte man opptre annerledes. Denne brytningen mellom jihad – utbredelse av troen – og hensyn til makt og bytte er hele tiden til stede. Man innstilte seg på imperiet og innførte en toleranse som lot de underkastende underholde den nye herskerklassen. Men man var ikke interessert i at for mange skulle omvende seg, da ville det ikke bli igjen noen til å arbeide.

Kan man ane noe av den samme triumfalisme blant dagens muslimer i Europa? Man føler ingen skam over å la seg underholde av de ikke-troende.

Enveiskjørt gate

Muhammed konstruerte troen så den ble en enveiskjørt gate, med en ekstrem segregering mellom muslimer og ikke-troende.

Giftermålspolitikken – der andres kvinner var lovlig bytte, men aldri giftermål motsatt vei, var imperialisme omsatt til ektesengen, barne- og familiepolitikk. På toppen av dette kunne menn ha inntil fire koner, og Muhammed et helt harem. Det tilfredsstilte mannens lyst, og sørget for at det ble født mange flere muslimer enn noen andre. Alle ble født som muslimer, og det var dødsstraff for frafall. Islam ble et fengsel.

Det er forbløffende at denne konstruksjonen har bestått frem til idag. Man kjenner igjen trekkene Muhammed konstruerte også ved dagens muslimer.

Selvinnlysende

Det mest deprimerende sett fra et demokratisk synspunkt er at man fødes inn i et system, og dette systemet blir selvinnlysende og oppfattes som det eneste naturlige. Man greier ikke forestille seg at det går an å eksistere på en annen måte.

Selv blant liberale/moderate muslimer finnes det en slik usynlig mur eller grense. Hvis det skjer noe som rammer muslimer kan man plutselig se at de regrederer og begynner å agere som mer konservative og troende. Refleksene aktiviseres. Et slikt eksempel var svenske Dilsa Demirbag Sten etter selvmordsbomberen i Stockholm 11. desember. Hennes første reaksjon var å advare mot islamofobi og generalisering.

Privilegier

Ingen kristen ville finne på å påberope seg en rett til ikke å bli krenket, men for muslimene er det innlysende at de har en slik rett. Hvem ga dem en slik rett? og hvordan kan de tro at de skal kunne håndheve den i et vestlig demokrati?

Men myndighetene har selv bøyd seg for en slik rett. Stoltenberg-regjeringen ønsket å innføre en ny moderne blasfemilov nettopp for å lovbeskytte dette krenkelesprivilegiet.

Slik oppfatter muslimer at de har grønt lys til å stille krav om privilegier. I sum vil disse ødelegge et samfunn for andre enn muslimer: egen mat, bønnerom, kjønnssegregasjon, hijab, er alle verktøy som fratar andre deres frihet når de innføres. Alkoholen forsvinner fra nærbutikken, hunder forbys i borettslaget, og man kan ikke snakke pent om Israel på skolen.

Optimale forhold

Paradoksalt nok kan man stille flere krav i Vesten enn i hjemlandene. Eller: vi ser en slik tendens. Muslimer er foreløpig uten ansvar i Vesten. De er luksus-muslimer. De nyter godt av begge verdener: de kan leve på den materielle velferden og samtidig benytte seg av rettighetssamfunnet. De får i pose og sekk. De lever ut drømmen som optimale muslimer.

I deres hjemland er det mange andre hensyn som spiller inn: klanlojaliteter, rivalisering, en hard kamp for tilværelsen, der alle er muslimer har de ikke privilegier qua muslimer, men må finne seg i urettferdighet og maktmisbruk. Denne leksen er glemt i Vesten, der kan man utfolde seg qua muslim, og følgelig blir muslim den foretrukne identiteten.

Vesterlendinger ønsker ikke å se denne dynamikken. Vesten får sine spoiled, bortskjemte muslimer, og tror de kommer til å være takknemlige.

Sekterismen

Uansvarligheten i Vesten gjør at man glemmer eller ignorerer betydningen av sekterismen. Sekterismen er den muslimske verdens svøpe. Det er motsetningene mellom sunni og shia, som stikker dypt, helt tilbake til Muhammeds dager, og ikke-anerkjennelsen av feks. ahamadiyya. Sammen med dem går nasjonale og kulturelle motsetninger: som rivaliseringen mellom arabere og persere.

Men dette introduserer et element av pragmatisme og maktpolitikk som binder muslimer til en konkret verden. Ellers kunne alt blitt messianisme og millenarisme. Det er derfor presteregimet i Iran er så farlig, og salafister og islamister. For dem er det bare tro.

Tjønns bok forklarerer hvordan islam ble til. Hvor mye som var vilkårlighet, bestemt av en mann. Åpenbaringene kom til ham etter hvert som situasjonene oppsto, og virker nettopp bestemt ut fra hva som var Muhammeds interesse der og da.

Ikke universell

Det sies ofte at islam er en verdensreligion, men den er ikke universell. Koranen skal kun leses på klassisk arabisk, noe de færreste muslimer kan. Det blir som med vanlige folk og messen på latin. Det var uforståelig. De forsto heller ikke hva som sto i Bibelen.

Men Bibelen er oversatt til alle språk, og ingen versjon har forrang fremfor andre, slik tilfellet er med Koranen. Derfor kan et avkristnet Europa oppleve å bli misjonsmark for afrikanske misjonærer, eller kirkene kan få kinesiske prester. Det er ikke etnisitet eller kultur det kommer an på. Slik har kristendommen blitt universell, og Europa burde forstå implikasjonene av dette.

Men islam er forblitt en stammereligion. Den globale ummah er en global stamme, med dens preg av forsvar og tvang.

Hvordan komme ut av en slik situasjon?

Det er en stor og tung oppgave å forvente at muslimene skal bryte med sin grunnlegger. Men det er vanskelig å se hvordan det skal unngås, hvis muslimer skal kunne leve i fred med sine omgivelser.

Hva kan vesterlendinger gjøre? Være tro mot sin egen kultur og historie. Det innebærer også å anlegge de samme standarder på islam og Muhammed som man har gjort på kristendommen.

Her har Halvor Tjønn levert et uvurderlig bidrag. Nå kan man ikke lenger skylde på at man ikke vet. Hver gang en journalist skriver en artikkel, en forfatter en bok, eller en lærer skal undervise, skal de vite at det finnes en bok som behandler temaet på en edruelig måte.

Det stiller oss for overmåte store moralske problemer, situasjoner de fleste av oss vil flykte fra. Men det finnes ingen utvei. Levende mennesker finnes her, og vi blir nødt for å ta det alvorlig, enten vi vil eller ikke.

Halvor Tjønn
Muhammed
Slik samtiden så ham
Dreyer forlag
502 sider

* Her sto opprinnelig «kirkegårdens fred», men det heter ikke lenger kirkegård offisielt, nå heter det gravlund, for å inkludere muslimene. Slik kommer norske myndigheter islamiseringen i møte, selv om de kaller det nøytralitet og flerkultur. Resultatet vil bli islamisering.)