Brent Scowcroft sier USA ikke kan sitte stille. Barack Obama må ta et initiativ og få Israel og palestinerne til forhandlingsbordet. En fredsløsning foreligger, partene vet hva resultatet må bli. Men den endelige avtalen og gjennomføringen mangler.

Det er det bare USA som kan sørge for, og USA betaler en høy pris for at konflikten vedvarer, spesielt nå som folk i Midtøsten selv viser vilje til å ta ansvar for egne liv, skriver Scowcroft i FT.

Doble standarder

Remaining silent on deadlocked negotiations over a two state solution, while encouraging greater democratisation in other countries, suggests a double standard that damages America’s image in the Middle East and the broader Muslim world.

Hva løsningen må være:

Ut fra hva Clinton forhandlet frem på Camp David, Taba-runden, og Oslo-avtalen, er resultatet av en fredsavtale temmelig klar. Den må bygge på 1967-grensene, med anledning til justering for feks. store jødiske bosettinger nær Jerusalem, men land må byttes 1;1.

Det Scowcroft skisserer er en «kjedelig» fred, ikke en triumfalistisk. For mange palestinere og deres venner drømmer om en slik trium-fred, men det er en fred på islamistenes premisser, og det kommer aldri til å skje.

Palestinerne kan ikke få vende hjem, men de skal kompenseres økonomisk. Jødene må finne seg i å dele Jerusalem. Det er deres største offer.

Så rommer avtalen en stor innrømmelse til som vil svi for palestinerne, for det er en slags umyndiggjøring: de må være demilitarisert. Det gir Israel overtaket i enhver situasjon, militært sett.

Scowcroft sier det må inn en multinasjonal styrke som overser prosessen når den skal implementeres. Styrken må ledes av USA. Dette er noe israelere har betenkeligheter med. De frykter overformynderi og tap av kontroll. Men det er trolig en konsesjon de må gå med på.

First, territory and borders should be addressed. Two states, based on the lines of June 4 1967 with minor, reciprocal, and agreed-upon modifications as expressed in a 1:1 land swap is needed, to take into account areas heavily populated by Israelis in the West Bank.

Next, there has to be a solution to the refugee problem that is consistent with the two-state solution that does not entail a general right of return to Israel and addresses the Palestinian refugees’ sense of injustice, while also providing them with meaningful financial compensation as well as resettlement assistance.

Third, Jerusalem has to be made the undivided capital of both Israel and Palestine, with Jewish neighbourhoods under Israeli sovereignty and Arab neighbourhoods under Palestinian sovereignty. There should be a special regime for the Old City, providing each side control of its respective holy places and unimpeded access by each community to them.

Last, on the issue of security, Mr Obama must push for a non-militarised Palestinian state, together with security mechanisms that address Israeli concerns while respecting Palestinian sovereignty, and a US-led multinational force to ensure a peaceful transitional security period.

Spørsmålet er om Obama våger så mye politisk kapital som et slikt fredsfremstøt involverer, i opptakten til en valgkamp.

Scowcroft vil mene at det er høyst nødvendig av nasjonale sikkerhetsgrunner, fordi brikkene er i bevegelse, og USA kan bedre sitt forhold til de arabiske statene, både de som har opplevd revolusjoner og de autokratiske, som Saudi-Arabia, ved å vise initiativ. Israel er USAs turf. Mener man noe med støtte til demokrati må man vise det i praksis.

Obama must broker a new Mideast peace