I Nordlys for 7. april 2011 har informasjonsrådgiver i FN-sambandet, Unni Martinsen og asylhelsesøster i Tromsø kommune, Merete Nypan, en artikkel om at Å søke opphold går på helsa løs.

Foranledningen var verdens helsedag.

De to konstaterer at helse er et sosialpolitisk spørsmål: folk på vestkanten lever lenger enn på østkanten. Flyktninger og asylsøkere har en større andel med psykiske lidelser enn norske. Men så kommer en oppsiktsvekkende opplysning:

Det viser seg faktisk at forhold etter flyttingen til Norge kan se ut til å spille en større rolle for økt hyppighet av psykiske helseproblemer enn den enkeltes erfaring med krigsopplevelser, fengsling og tortur.

Flyktningene/asylsøkerne får større problemer med flyttingen og oppholdet i Norge enn traumer fra krig og tortur. Det er sensasjonelle opplysninger. Men man må spørre: hvordan er det mulig å måle hva som er hva?

Det FN-medarbeideren og asylhelsesøster støtter seg på er en EU-undersøkelse som foreslår politiske tiltak i mottakslandet, som vil gi utstrakte rettigheter og goder, dette skal kompensere for den vanskelige overgangen.

* Unngå diskriminering

* Oppå familiegjenforening

* Politisk deltakelse

* Få permanent oppholdstillatelse

* Få statsborgerskap

* Få adgang til arbeidsmarkedet

Artikkelforfatterne skriver eksplisitt at:

Å legge til rette for positive livserfaringer og tilknytninger for mennesker i vanskelige livssituasjoner blir dermed viktig for å forebygge utvikling av helseproblemer. Betyr dette at helsearbeidere må jobbe politisk? Ja, hvis vi mener at politikk handler om å bruke fagkunnskap til samfunnets beste.

Det er oppsiktsvekkende å se svart på hvitt anbefaling om at helsearbeidere må engasjere seg politisk.

Artikkelen etterlater en rekke spørsmål: hvis asylsøkerne blir syke av å vente her, hvordan vet man at disse godene vil hjelpe? Kan ikke godene gjøre vondt verre? Det er dessuten påfallende at det ikke står noenting om de innfødtes rettigheter til pykisk helse. Det forutsettes at samfunnet er en uuttømmelig pool.

Motforestillinger mangler. For eksempel burde det være vel kjent for FN-sambandet at familiegjenforening ikke er hva det gir seg ut for å være, og ordningen misbrukes i stor grad.
Videre nevnes : ”få adgang til arbeidsmarkedet”. Men ifølge NHO`s statistikk over arbeidsdeltagelse, fremlagt i vinter, viser det seg at av alle innvandrere er det bare 40 % som er yrkesaktive etter 4 år. Resten har kommet seg over på trygd. NHO bemerker at situasjonen er dramatisk forandret i forhold til tidligere.

”Politisk deltagelse”? I hvert fall her i Tromsø letes det med lys og lykte etter innvandrere som vil stille på kommunevalglista. Dette er et stor problem ved hvert valg.
”Få statsborgerskap”? Meg bekjent er ikke dette noe problem, hvis man ikke er kriminell

Martinsen og Nypan tar utgangspunkt i Menneskerettserklæringen av 1948, som sier at «enhver har rett til en levestandard som er adekvat for helse og velferd.»

Men man gjør opp regning helt uten å ta med alle faktorer i regnestykket. Det er forunderlig å se så mye naivitet utfolde seg. Innvandringen har allerede nådd et nivå hvor det også er relevant å etterspørre den innfødte befolkningens mentale helse.

Å søke opphold går på helsa løs