I begynnelsen av april offentliggjorde det nasjonale italienske statistikkbyrået ISTAT en rapport om sysselsettingen i landet. Tall derfra viser at antall sysselsatte er gått ned med ca. 400.000 personer siden slutten av 2007, i seg selv ikke særlig oppsiktsvekkende tatt i betraktning at tidsrommet dekker den verste økonomiske krisen siden krigen.

Overraskelsen kommer derimot når man analyserer tallene etter nasjonalitet. Om man betrakter italienere og utlendinger separat, viser det seg at antall sysselsatte italienere er gått ned med én million, mens det er blitt 600.000 flere sysselsatte utlendinger.

Denne statistikken bekrefter en utvikling som de fleste kan se med sine egne øyne: En rekke bransjer er i ferd med å tas over av formodentlig uformuende utlendinger, og gebrokkent italiensk høres stadig oftere i restauranter, hoteller og butikker. Det kan vanskelig skyldes annet enn at yngre italienere med velstående foreldre har liten lyst til å arbeide som kelnere, sjåfører, stuepiker, pleiere eller ekspeditører, men foretrekker å la seg forsørge av familien til de eventuelt finner bedre jobbmuligheter eller flytter utenlands.

Man er altså havnet i den situasjon at de muligheter som italiensk territorium tilbyr, fremstår langt mer fristende for sultne og ambisiøse utlendinger som gjerne starter på bunnen, enn de gjør for mange mette og tiltaksløse italienere.

Mon tro om situasjonen er den samme i de andre vesteuropeiske landene?

Vi ville i så fall ha å gjøre med et moralsk problem som mer enn noe annet inviterer til innvandring fra mindre velstående deler av verden: Folk utenfra vil gjerne gripe de mulighetene som landets opprinnelige befolkning rynker på nesen av.

Kanskje er dette først og fremst de uinnfridde forventningers problem. I fravær av økonomiske mirakler vil de som er unge i dag jevnt over bli mindre velstående enn sine foreldre. Mange kan således bli tvunget til en mer nøktern livsstil enn foreldrene, noe som ikke er skjedd i manns minne.

Noen ser at det for de fleste bærer den veien, andre ikke. Og for dem som ser det, kan det være vanskelig å slå seg til ro med. Man ønsker det beste for sine barn, og man er stolt når de gjør det bra. For en ingeniør på femti kan det overfor slektninger, venner og naboer føles vanskelig å innrømme at sønnen kjører drosje. Og for sønnen kan det være tungt ikke å leve opp til farens forventninger.

Men vil man gjøre seg selv og sitt land en tjeneste, må man gripe de økonomiske mulighetene som landet tilbyr, for det er grenser for hvor lenge man kan leve på akkumulert formue. Gjør man det siste, vil man uunngåelig og motstrebende bevege seg nedover den sosiale rangstigen, og møte utlendingene på vei opp. Ingen lovende miks.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂