Kommentar

Om Florida-predikanten Terry Jones kan man si at aldri har en perifer figur oppnådd så mye. Det later til å være bevisst. Jones har forstått at provokasjoner har en uimotståelig tiltrekning i dagens verden.

Mediene forsøkte å tie ihjel stuntet 20. mars, der en Koran tennes på. Men den ble lagt ut på YouTube, og dermed var det gjort, ser det ut til. Budskapet spredde seg.

Men denne ene hendelsen var neppe nok til å fyre opp mengden i Mazar e-Sharif. En lokal predikant måtte fortelle at «hundrevis av Koraner» var blitt brent i USA på samme måte.

Tilfellet Terry Jones reiser noen tankevekkende spørsmål om ytringsfrihet og trosfrihet.

«Kirken» han bestyrer består av bare noen titalls medlemmer. Men den står selvsagt fritt til å kalle seg kristen og smykke seg med korset. Dermed blir det Jones og Dove World Outreach Centre i Gainsville, Florida, foretar seg, ansett for å være begått i kristenhetens navn.

At analfabeter på den andre siden av jorden tror det, er en ting, men når vestlig offentlighet krymper seg av skam og skyldfølelse er det noe ganske annet, som om det Terry Jones gjør er på vegne av flere enn hans lille sekt. Det er det ikke. Bare det å gå inn på tanken om at det han gjør kompromitterer andre, er å gi både ham og hans fiender en makt de ikke fortjener.

Terry Jones og hans menighet er en tyv på oppmerksomhetens marked, et marked som er enormt.

Man må ikke la seg forlede til å gå inn på hans premisser. Noen vil også det, de mener at han er en modig mann som tør å stå opp mot islam. Dette er farlige tanker. Jones er en brannstifter, og bare det at han ikke føler noen skyld for det som skjedde i Afghanistan, sier noe om at mannen mangler både antenner og samvittighet.

Hvem har gitt ham myndighet til å holde dommedag over en annen tro?

Andy Bloxham har en profil på ham i Daily Telegraph som sier det meste. Der omtales Jones noe nedlatende som en selger av brukte møbler. Det er det ikke noe galt i som levebrød, men det antyder at hans teologiske utdannelse ikke er stor. Jones er selfmade, også religiøst.

Jones er mest opptatt av det han er mot, muslimer og homofile.

He took over the church in 1996 on the death of its founder, Dr Don Northrup, after spending 20 years as a missionary in Europe, including Germany.
His chief enemies are homosexuals and Muslims, although he insists it is only radical Islam which he opposes.

Jones er en predikant med helt overdrevne forestillinger om sin egen rolle og betydning. Han vil bringe islam inn for FN.

He said he was «absolutely not responsible» for the atrocities, and tried to move the conversation to Muslims, saying: «We must take a serious, serious look at Islam. It’s a violent religion that promotes acts of violence. I believe we need to bring this before the UN.»
It is not clear how it took over a week for the burning to come to light but, in the past, members of the media have refrained from publicising his activities for fear of inadvertently spreading his message.
It is the latest and by far the most severe incident in which the pastor has been involved.

Jones var invitert til Luton i januar av English Defence League – ikke akkurat noen kompliment – men ble nektet innreise av innenriksminister Theresa May. Deretter gikk han inn for å gjøre 20. mars til internasjonal dommedag over Koranen.

He subsequently began promoting International Judge the Koran Day, to be held on March 20, which he said would put the Koran «on trial».

Jones’ menighet bærer sektens preg: Jones er leder, og finner på ting som er provoserende for omgivelsene, og kvier seg ikke for å benytte barn.

Last July, he put up another sign that stated «Islam is of the Devil» to which he added an effigy of a Muslim hanging a Christian. Children of the congregation were then sent to school wearing tee-shirts bearing the slogan. The clothing was put on sale on the church website.
He has published a guide called Ten Reasons to Burn a Koran; railed against the rights of women to have abortions; and describes homosexuality as «a sin».
When Pastor Jones was in Germany, his daughter Emma, one of his three children, described the church as a cult and accused them of financial and workplace abuse.

Men hva kan omverdenen gjøre? Obama overtalte Jones til ikke å tenne på Koranen 11. september ifjor.

Ytringsfriheten står sterkt i USA. Men autodafé, brenning av bøker, vekker sterke følelser og har en symbolsk betydning. Hvordan skal USA reagere? USA har soldater som er «i harm’s way». Før var man vant til at muslimer sto for provokasjonene, nå er det kristne utgrupper. Det er vanskelig å se hvordan man juridisk kan gripe inn i USA. I Europa ville han blitt stanset for hatefulle ord og handlinger.

Dove World Outreach is funded by the pastor’s furniture firm, TS & Company, which buys vintage items from Europe and sells them in the US. The employees are members of the church, who are understood to work for no wages and live rent-free in run-down properties owned by the pastor and his wife.

Hva kan omgivelsene gjøre? Ikke stort. Det er lov å være brannstifter i dagens samfunn. Det er mange av dem.

Det betenkelige er at store deler av mediene og politikerne går i fellen og vil foreta seg noe. De vil stanse munnen på folk som Jones. Dermed blir de med på spillet som Jones og hans motstandere driver, og gjør seg til nyttige redskaper for ekstremister på alle kanter.

Hvis man gir etter for fristelsen til å ville stanse Jones, og ikke forstår eller vil erkjenne at verden er full av brennbart materiale og at den alltid vil være det, så har man ødelagt en av de viktigste ressursene som kan stanse galskapen: ytringsfriheten. Da er vi virkelig ille ute.