Kommentar

Det kan ikke være lett å være lokalavis for Oslo. Onsdag hadde Aften tre oppslag om Oslo som hver for seg var oppsiktsvekkende nok, men som sett i sammenheng utløser en rekke spørsmål om hvor Oslo og dermed Norge er på vei.

Det ene – forsideoppslaget – forteller stolt at Oslo vokser mest i Europa. I perioden 2005-2010 vokste Stor-Oslo fra 818.000 til 888.000 innbyggere.

Aften døper Stor-Oslo til Europas «vekstmester».

Den samme begeistring over folkeøkning finner man i Malmø. Men alle vet at Malmø har store problemer. Har det sammenheng med veksten?

Aften forsøker forsiktig å pirke i det farlige spørsmålet: Hvem står for veksten? Og ramser opp:

1. Arbeidsinnvandring. Stikkord: polakker og EØS-landene.
2. Fødselsoverskudd. Hver Oslo-kvinne føder i snitt 1,88 barn, en økning på 0,5 prosent siden midten av 1980-tallet. Antallet kvinner i fruktbar alder stiger pga innvandring og tilflytting.
3. Innenlands flytting: Asylsøkere flytter fra distriktene til Oslo. Mange unge flytter til Oslo for å studere og blir.

Aften kunne sett nærmerepå tallene og vært langt mer detaljert, men det kunne være at det hadde gitt svar som er politisk følsomme.

I 2009 opplevde Oslo kommune en samlet vekst i folketallet på rundt 11.000 personer. Av disse utgjorde fødselsoverskuddet 6.000, innvandringsoverskuddet 5.500, og innenlands flytting 600 personer, ifølge SSB.

Som et vanlig opplyst menneske vil forstå, sørger innvandrerne også for en vesentlig del av fødselsoverskuddet på 6.000 personer, slik at andelen med fremmedkulturell bakgrunn antagelig ligger på 50 % (5.500 av 11.000), pluss en betydelig del av fødselsoverskuddet, til sammen rundt 75 %. Det vil si at utskiftningen av befolkningen i Oslo skjer med rekordfart.

Dette ordet «utskiftning», eller fortrengning, av den opprinnelig befolkningen, er langt mindre politisk spiselig enn «vekst». Vekst er et positivt ord, utskiftning er negativt. Men begge deler er sant: I «veksten» ligger utskiftning og fortrengning.

Nå vet oppegående Oslo-boere dette, de ser det rundt seg hver dag. Men det er ikke lov å si det offentlig, jfr. enqueten Aften har gjennomført der folk kommer med tøvete svar om at de synes Oslo stort sett er som før.

Bak «veksten» skjuler det seg alvorlige kulturkonflikter. Det er altså vekst ikke bare i antall, men også i konfliktnivå. Men det vil neppe Aften kalle «vekst».

Avisen har likevel et intervju med barnehavepedagog Patrick Åserud, som forteller at han og familien gir opp. De flytter fra Groruddalen av hensyn til barn og jobb. Det blir for slitsomt å møte de samme problemene på jobb som i nærmiljøet.

Det er en situasjon mange utenfor de innvandrertette områdene ikke tenker over: Hvis man har det flerkulturelle tett innpå seg på jobben, og jobber med mennesker, og bor i det samme miljøet.

Norske medier burde vært fulle av slike historier, for å kartlegge problemenes karakter og omfang og hva folk gjør for å håndtere dem.

I stedet får vi enkeltreportasjer, som bare gir oss en flik av virkeligheten.

Åseruds artikkel toppet «mest leste» på nett. Folk har et behov for bekreftelse. Mange deler Åseruds opplevelse av at det blir vanskelig å være norsk i bestemte deler av Norge, og de trenger å få det bekreftet. Å bli sett.

Men hver gang en slik artikkel kommer på trykk, koker det i kommentarspaltene, og redaksjonen blir redd. De forstår at de sitter på en vulkan, og legger lokket på.

Den tredje saken som setter Det nye Oslo i relieff, er historien om at lærere ikke kan fortelle på forhånd at klassen skal besøke det jødiske museet i Calmeyers gate i Oslo. Da trekker de muslimske elevene seg. De får ikke lov av foreldrene.

Dette er en av de mest problematiske sidene av Det nye Oslo, og det er ikke rart at myndighetene skvetter.

Men det er ingen løsning å late som om problemene ikke eksisterer.

Denne holdningen har også noe å gjøre med at Patrick Åserud og familie flytter ut av Groruddalen. Det kalles med et fint ord for partikularisme – man liker bare sitt eget. Man tåler bare den kulturen man har med seg hjemmefra. Det er ikke snakk om å bli «norsk», for man vifter med det flerkulturelle flagget som sier at alle kulturer har rett til å bli anerkjent og folk har rett til å være seg selv.

Men folk opplever at det er lite rom for annerledeshet hvis man har denne kulturen innpå seg. De flytter. Det gjelder ikke bare nordmenn, men også ikke-muslimske innbyggere.

Mest ekstremt kommer dette til uttrykk overfor det jødiske. Muslimske gutter nekter å ta på seg kippa i synagogen. Hvorfor? Fordi det ville bety å anerkjenne jødene, og det får man seg ikke til. Det går både på religionen og hva Israel står for og gjør. For muslimene er det ingen forskjell.

Det er det heller ikke for NRK, som torsdag sendte Vibeke Løkkebergs film «Gazas tårer». Saken er ikke denne filmen i og for seg, men at NRK ikke presenterer noen motforestillinger til det bildet filmen tegner.

Dette oppfatter muslimene i Norge. De merker at det heller ikke i den norske offentligheten er noen som forsvarer Israel og jødene, og hvis det gjør det, er det marginale skikkelser uten makt og innflytelse.

Dette gjør selvsagt spørsmålet om jødehat meget sensitivt, ikke bare for muslimene, men også for den norske eliten. Det er den som risikerer å tape ansikt og derfor svarer med bagatellisering og bortforklaringer.

Det er slike spørsmål en lokalavis for Oslo må ta stilling til, for det er her problemene viser seg tydeligst og mest massivt.

Aften kan ikke ignorere problemene totalt, det ville være umulig, da ville avisen tape all troverdighet. Men man kan heller ikke tenke høyt og sette navn på de store spørsmålene: Når blir majoriteten minoritet?

Mange innbyggere har fått med seg at 40 prosent av elevene i barneskolen er fremmedkulturelle, og da er det bare å spole ti år frem, så vet man at byen vil bli fremmedkulturell. Det hjelper ikke om man kaller alt for «norsk», for nordmenn vil stemme med føttene.

Hvor fort skal redaksjonen løpe? Skal den være foran, slik pressen gjerne vil, eller bak leserne, slik den i dag faktisk er? Avisene er ute av synk når det gjelder leserne og deres virkelighetsoppfatning, og det er et underlig skue.