Gjesteskribent

Bortfall av lønn i ti dager var straffen EU ga lederen av det britiske sjølstendighetspartiet, Nigel Farage, etter at han i Europaparlamentet uttalte at EU-president Herman Van Rompuy har karisma som ei våt vaskefille og et utseende som en menig bankfunksjonær.

Farage slår ut med hendene og rister smilende på hodet i sitt kontor i Europaparlamentet i Brussel. Han mener saken illustrerer vilkårene for ytringsfrihet og demokrati som råder i EU-parlamentets gigantomane bygning i EU-hovedstaden med 8.000 ansatte. Med vantro hører artikkelforfatteren Farages historie, og jeg sier med vanlig norsk troskyldighet: Det kan ikke være sant!

– Jo, det er sant, forsikrer Farage.

Med episoder som denne i minnet er det ikke vanskelig å slutte seg til påstander om at Europaparlamentet er som et stykke absurd teater, men assosiasjonene kan også gå i retning av barnehager og skoler i Norge som drives i tråd med de politiske retningslinjene i partiprogrammet til Sosialistisk Venstreparti.

Angrepet på Van Rompuy i 2010, sammen med en nådeløs karakterstikk av EUs «utenriksminister», baronesse Catherine Ashton, og påpekningen av den suspekte bakgrunnen til flere av medlemmene i EU-kommisjonen har vært viktige markører i Farages kritikk av EU og det han kaller EU-byråkratiets snikmord på demokratiene i Europa.

YouTube-stjerne

Talen mot Van Rompuy ble lagt ut på YouTube. Den fikk en million treff på nettet i løpet av sju dager, og gjorde Nigel Farage til en politisk nettstjerne. Og Farage tilhører uten tvil en ny generasjon politikere som når ut til velgerne og vinner oppslutning via nettet. Men hovedmålet for ham og UK Independence Party (UKIP) er å få Storbritannia ut av EU, og med dette målet for øye har Farage i flere år drevet med sin skånselsløse retorikk og kritikk av et system han mener innebærer folkestyrets undergang i Europa.

Det kan virke som et paradoks at et parti som ønsker EU dit pepperen gror, er representert i EU-systemet, som har ca. 45.000 ansatte sentralt. Men Farage påpeker at tilstedeværelsen i EU-parlamentet gir mye informasjon om EU, informasjon som kan brukes i argumentasjonen mot EU og britisk EU-medlemskap. Slik sett er medlemskapet en gullgruve for partiet hans.

– EU forsyner oss med motargumenter hele tiden, slår han fast.

Retorikken til Farage i Europaparlamentet er ikke oppstått i et vakum. I ordskiftet etter den berømte hudflettingen av Van Rompuy gjorde han forsamlingen oppmerksom på at han selv og hans meningfeller i den samme parlamentssalen er blitt framstilt som mentalt tilbakestående, og at de ble beskyldt for å åpne dørene for fascisme da de støttet det irske nei i folkeavstemningen om Lisboa-traktaten. Og ikke nok med det, Farage og hans gruppe i Europaparlamentet er også blitt anklaget for å opptre slik Hitler og co i sin tid opptrådte i den tyske riksdagen.

EU-eliten

Farage blir med andre ord stemplet av makteliten i EU på samme måte som de politiske elitene ellers i Europa tilintetgjører kritikk av globaliseringen, internasjonaliseringen og multikulturalismen, fenomener som flytter de politiske avgjørelsene lenger og lenger unna dem avgjørelsene gjelder.

Denne utviklingen skaper en politisk elite som ikke kjenner noen annen virkelighet enn sin egen, med et lønns- og velferdsnivå som i likhet med nivået til byråkratene i EU-systemet ligger langt over det man finner hos folk i lokalsamfunnene eliten er omgitt av. Dette legger grunnlaget for prispress på boliger, svimlende hotelltakster og en yrende snylteindustri i form av restaurantgater med profesjonelle innkastere og en svært oppegående prostitusjonsvirksomhet. Vi er med andre ord vitne til en sentralisering av makt til en elite som har mange likhetstrekk med adelen i det føydale Europa, en adel som knapt kunne språket til folket i de lokalsamfunnene de hersket over.

Det er en slik utvikling Farage og de 12 andre medlemmene fra UKIP kjemper mot, sammen med de andre partiene i EU-parlamentsgruppen «Europe of Freedom and Democracy», ei gruppe som forsvarer nasjonalstaten som det legitime grunnlaget for demokratiet og som ønsker å akte Europas historie, tradisjoner og kulturelle verdier, men som tar avstand fra fremmedfiendtlighet, antisemittisme og annen diskriminering. I gruppen finner vi blant annet partier som Dansk Folkeparti, italienske Lega Nord og det slovenske folkepartiet.

Med fra begynnelsen

Nigel Farage har vært med i UKIP siden partiet ble stiftet av utbrytere fra det konservative partiet i Storbritannia i 1993, men det var først på 2000-tallet at han framsto som en profilert politiker og leder av partiet og som leder for gruppen «Europe of Freedom and Democracy» i Europaparlamentet. Partiet har hatt vekst i velgeroppslutningen helt fra stiftelsen fram til i dag, og kom inn i Europarlamentet allerede i 1999, da de fikk nesten 700.000 stemmer og tre medlemmer i parlamentet. I det siste valget til EU-parlamentet i 2009 fikk partiet 2,5 millioner stemmer og 13 medlemmer og ble da det nest største britiske partiet i Europaparlamentet etter de konservative.

UKIP er foreløpig ikke representert i det britiske parlamentet, selv om partiet ved siste valg i 2010 fikk nesten en million stemmer. Hele tiden har det vært et gap mellom stemmetallene i valgene til de to parlamentene.

– Men oppslutningen om partiet i de to valgene nærmer seg hverandre, sier Farage, som forklarer forskjellen med at valgene til det britiske parlamentet foregår i enmannskretser. Siden UKIP har små muligheter til å sikre seg flertall i enmannskretsene, der de to store partiene i Storbritannia og de liberale dominerer, har mange av velgerne til UKIP fram til nå stemt taktisk, dvs. på et av de andre, større partiene. Men situasjonen er nå i ferd med å snu. I et suppleringsvalg i Barnsley nylig fikk UKIP flere stemmer enn de konservative og var tett i hælene på Labour, som vant.

Oppløftende målinger

-Vi tar nå velgere fra alle de andre partiene og ikke som før bare frafalne fra det konservative partiet, sier Farage avslutningsvis til undertegnede, før han går inn i EU-parlamentets sal og leverer en knallhard kritikk av Van Rompuy og andre EU-politikeres ønske om at EU bør engasjere seg militært i Libya.

De siste meningsmålingene er oppløftende for UKIP. Den aller siste viser at partiet har oppslutning fra 8 prosent av velgerne. Og det er grunn til å vente at partiet om ikke så lenge kan regne med å få sitt første medlem i det britiske parlamentet. Den økte oppslutningen gjør at utsiktene til å komme inn i parlamentet ved neste valg i 2015 virker gode, noe som vil ødelegge de konservatives drøm om å regjere alene.

Men ambisjonene til Farage går langt videre enn å hindre de konservative å få flertall alene i det britiske parlamentet. Når det er oppnådd, er det duket for det overordnede målet til UKIP: å få Storbritannia ut av EU og legge forholdene til rette for en styrking av nasjonalstaten, slik at europeisk samarbeid har nasjonalstaten som utgangspunkt og mål. Ikke dens demontering.