Sakset/Fra hofta

Corriere della Sera-journalist Jacopo Storni rapporterer fra grensen mellom Italia og Frankrike, hvor et høyt antall tunisiere som har forlatt hjemlandet og reist over Middelhavet til Italia, de siste dagene forgjeves har prøvd å ta seg over til Frankrike:

Vi reiser sammen med en gruppe på fem tunisiske ungdommer midt på natten. Klokken 4.42 går det første toget til Frankrike fra stasjonen i Ventimiglia. På denne tiden ser de ikke tegn til italienske politimenn i nærheten. Vi går ombord på toget uten problemer. Konduktøren blåser i fløyen, og vognsettet begynner å bevege seg. Den franske drømmen er innen rekkevidde. Adel holder seg for seg selv. Han er svært anspent. Mange av hans landsmenn har allerede prøvd å gjennomføre reisen uten å lykkes. Han holder en rosenkrans i hendene. Frykten står å lese i blikket hans mens toget piler i retning den franske rivieraen. Utenfor er det mørkt som i en sekk. Etter mindre enn ti minutters reise kommer vi til stasjonen Menton Garavan på fransk territorium. Stjålne blikk kastes fra togvinduet. Ikke en levende sjel. Det er best å benytte sjansen, mener tunisierne. Noen av dem går av toget. Vi blir med dem. Toget fortsetter reisen, og blir borte i natten. På den lille stasjonen Menton Garavan er det stille som i graven. Klokken er 5 om morgenen. Det er ingen andre passasjerer i nærheten. Folketomheten gir håp. Adel smiler forsiktig. Han går ut av stasjonen og kjenner antydning til smaken av frihet. Det virker som om han klarte det. «La France!» hvisker han.

Gleden blir imidlertid kortvarig for Adel:

Plutselig får han en kalddusj. Rundt hjørnet dukker det opp en patrulje av gendarmer. En felle. På et øyeblikk er de unge tunisierne omringet av franske polititjenestemenn. Vi blir også bedt om å vise legitimasjon, da vårt uventede nærvær vekker deres mistenksomhet. Tunisierne blir kroppsvisitert. Ingen av dem har oppholdstillatelse. Kun asylsøknadspapirene de fikk i de italienske mottakene. Det er ikke nok til å krysse grensen. Ungdommene må bli med i politibilen. De kjøres i retning Ventimiglia, tilbake dit de kom fra. Der venter det italienske grensepolitiet på dem. De har asylsøknaden med seg, og kan derfor ikke anholdes.

Stornis observasjoner viser at Frankrike har satt inn store ressurser og gjør alt de kan for å hindre tunisierne å komme seg inn på deres territorium, og den lille italienske grensebyen får merke følgene:

Det er blitt nesten umulig å krysse grensen. Kontrollene er blitt allestedsnærværende. Fransk politi går ofte ombord på togene som kommer fra Ventimiglia. De finkjemmer hver eneste kupé. På grensen langs veien blir alle med nordafrikanske trekk stanset. Uten unntak. Også bilenes bagasjerom blir undersøkt. Innvandrerne kan gjemme seg overalt, det ville ikke være første gang. Men til tross for vanskelighetene, er det en jevn strøm av tunisiere som kommer seg over, flere titalls hver dag. Bare de siste to ukene er det minst tusen av dem som har prøvd. Nesten alle mislykkes, men de gir seg ikke. De prøver neste dag, og dagen etter det igjen. De venter i håp, i time etter time, i det store venteværelset ved navn Ventimiglia. Resultatet er tydelig for alle å se i den lille byen, som er på sammenbruddets rand. Hver dag slutter nye titalls tunisiere seg til folkemengden rundt stasjonen. Noen av dem er akkurat ankomne, andre har vært her i flere dager. De sover på pappunderlag på gulvet, dekket av filler.

Det er håp om et bedre liv, og ikke desperasjon over forholdene i hjemlandet som får det man må kalle relativt ressurssterke personer til å legge ut på en ferd som medfører slike ukomfortable opphold. De kunne ha sovet i en seng på asylmottaket i Italia, men det er ikke der de har sitt nettverk. Det er Frankrike som er mulighetenes land:

Denne tilværelsen er uvant for de fleste av dem. I Tunisia var de langt fra å gå sultne. Flere av dem har jobb. «Vi har bare lyst på demokrati, » forklarer Samir. «Og et verdigere liv, med mindre fattigdom, » legger Fouad til. De har vært i Ventimiglia i to dager. I Paris har de venner og slektninger. Da de fikk høre om ilandstigningene på Lampedusa, fant de motet til å dra. De reiste ut fra Zarzis med fem meter lang og to meter bred båt. De var femten stykker. «Under overfarten stanset motoren,» forteller Samir. «Heldigvis hadde vi en mekaniker ombord.» Etter noen dager på Lampedusa ble de fraktet med luftbro til asylmottaket i Bari. Der ble de i fem dager for å komme til hektene igjen. I frihet begav de seg deretter i retning Frankrike. Habib har brukt opp alle pengene han hadde i lommen. Togbilletten fra Bari var dyr. Han håpte at han kunne overnatte på hotell, men endte opp med å finne seg noen pappesker i en søppelcontainer. For å overleve får han penger tilsendt med Western Union fra foreldrene. Han har allerede prøvd å krysse grensen med toget. Det lyktes ikke. Han er lei av å leve som en uteligger. «Det er første gang i mitt liv at jeg lar meg synke så dypt.»

Noen ser sitt snitt til å profittere på situasjonen:

Han overveier den smarteste løsningen, å henvende seg til menneskesmuglerne. Fenomenet griper om seg over hele Ventimiglia. Bare i mars er fire så langt arrestert. Nesten alle menneskesmuglerne er nordafrikanere. De tar 100 euro for å bringe en trygt over til den andre siden av grensen. Vanligvis går turen til fots, langs vanskelig fremkommelige fjellstier, i gjørmete områder og gjennom skoger. Noen tar større risiko, og gjemmer folk i tilhengere. Habib har ennå ikke bestemt seg.