Kommentar

Ekskluderingen av Remi Huseby fra Vestnorsk Transportarbeiderforening i helgen peker ut over seg selv. Den gjelder LOs holdning til yngre arbeidstakere, den gjelder ytringsfrihetens og toleransens kår for hele samfunnet.

Ideelt vil nok flere mene at det er drøyt å sparke noen ut av fagforeningen, å nekte noen å være organisert fordi de står tilsluttet en politisk forening. Selv Bjørgulv Braanen mener det:

«Vi oppfatter NDL som en klart rasistisk organisasjon, som motarbeider religionsfriheten. Den slags (…) kan vi ikke tolerere fra våre tillitsvalgte». Men Huseby har ikke bare mistet sine tillitsverv, han er også ekskludert fra forbundet og fratatt retten til å være fagorganisert. Vi oppfatter det som svært problematisk å nekte arbeidstakere medlemskap i fagforeningene på politisk grunnlag – nesten uavhengig av hvilken politikk det er snakk om.

Det er gledelig at Braanen er betenkt. Men avisen hans har selv stått for en politikk som fører til eksklusjon. Hele etosen i norsk politikk de siste tyve årene har pekt i den retning. Establishment sier: «Dette vil vi ikke ha noe av.»

Det de ikke vil ha noe av er feks. karikaturtegninger. Men det gjaldt ikke bare dem. Det gjaldt hva de var uttrykk for. Norsk establishment vil ikke ha noe av «det». De vil ikke høre om baksiden av månen. Slik bedehusmiljøene fordrev styggedom ved å bannlyse fenomener de ikke likte. Man kuttet samtidig forbindelseslinjen til flertallet av menneskene rundt seg og ble sosialt handikappet. Men det lot man seg ikke merke.

Establishment i dag har en helt annen makt. Men i bunn og grunn er det de driver med en form for demonutdrivelse: de tror at styggedommen forsvinner hvis de hiver den ut. De har ikke skjønt hva Olav Duun lar en av karakterene i Juvikfolket si: Du dreper ikke ondskapen med øks.

Venstresiden har hele tiden hatt en sterk autoritær side, og den er ikke blitt svakere. De har klokkertro på at de kan drepe ondskapen med øks. Nå har de latt den falle over en ung gutt i Stavanger som har stilt seg i spissen for Norwegian Defence League. Det er åpenbart unge menn som ønsker å «gjøre noe». De vil markere offentlig motstand mot islamiseringen av Norge. Av alle steder ville de gjøre det foran Domkirken i Oslo og de la ut dato på hjemmesiden. Det førte selvfølgelig til at motkreftene mobiliserte, og markeringen er avlyst, mens motdemonstrasjonen skal gå av stabelen for å vise «Ingen rasister i våre gater».

Det gir en god følelse av å marsjere i flokk og være mot de onde. Men er det noe tilværelsen på venstresiden lærte, så var det en dump tvil: hvordan kan man være så sikker på å være på riktig side? Hvor kommer denne selvrettferdigheten fra? Er den ikke like kvalmende som den kristne? Hvis man er mot det onde, hvorfor er man da bare mot den ene type ondskap?

Denne type markeringer bygger på en enkel fabel, og virkeligheten er ikke lenger en enkel fabel.

På 11. september i fjor gikk det en demo fra Grønland til Stortinget av en liten gruppe mennesker som ville vise hva den egentlige sannheten om 9/11 var. Det var et lurvete budskap, men i bunnen lå tydelig en skepsis til at det var Al Qaida som sto bak. Ut fra vanlige politiske kjennskap vet man at slike standpunkt signaliserer en type politisk ekstremisme. Men det var ingen motdemonstrasjon den gang. Tvert om. Man skal være forsiktig for å fotografere disse menneskene i dagens Norge.

Så hvem er farlig?

Kari-Helene Partapuoli i Antirasistisk Senter må dra frem drapet på Benjamin Hermansen som begrunnelse for at en Norwegian Defence League må stanses – fysisk. Det er så og si forebyggende å stanse dem.

Dette er samme tendenser som i Sverige, der ekstremvenstre har fysisk hindret Sverigedemokratene å holde møter. Ekstremvenstre har også fysisk gått til angrep på Sverigedemokrater. Det er overfall som får liten oppmerksomhet i svenske medier.

Det er perspektivet det er noe galt med.

Thomas Nydahl kommenterte den voldsomme oppmerksomheten som Lasermannen II fikk i både svenske og norske medier.

Den ene galning optager politikerne, mens banderne, og de er mange, accepteres som en del af den nye orden.

Det er spikeren på hodet: Den nye orden. I Det nye Norge er det en masse asosiale fenomener vi skal finne oss i. De er en del av den sosiale tapeten. Ikke noe å gjøre med. Det er normalt å mene at USA sto bak 9/11, og hvis man våger å sette spørsmål ved tapeten, er man islamofob. Det ligger en dynamikk innebygget her hvor man «inviteres» til å bli som motstanderen: de ekstreme blant islamister og Antirasistisk senter inviterer til en motreaksjon.

Man må kjempe for ikke å gi etter til å bli som dem, for da er man låst i en kampsituasjon: man er henvist til å reagere, ikke agere. Man mister sin frihet til motstanderen.

Derfor er det Norwegian Defence League driver med feil, såvidt jeg kan se: de fremstår som den ideelle motstander, de beviser at Partapuoli har rett i sine advarsler. Kunne de ikke funnet på noe mer intelligent enn en ulovlig demo foran Domkirken?

Alle vet at Antirasistisk senter ikke arrangerte noen motdemonstrasjon da Mohyeldeen Mohammed truet med et 9/11 på norsk jord. Tvert om. Partapuoli mener de som reagerer er preget av islamofobi.

Det er en lov for Loke og en for Tor.

Det pågår et dirty politisk spill. Partapuoli og Vestnorsk Transportarbeiderforbund kan late som om alt er normalt. Men ting er ikke normale, og Norwegian Defence League er et uttrykk for det.

Når de instanser som skulle være samfunnets støtter er blitt polariserende, og mangler den politiske ballasten som lar alle komme til orde, og heller driver sensur, og sosial utstøting, er noe alvorlig galt.

Det står flere bak Remi Huseby. Tror virkelig Vestnorsk Transportarbeiderforbund at man kan stanse de unge ved å hive dem ut av fagbevegelsen? Partapuolis bekymring for et nytt Benjam Hermansen-drap er kynisk. Hun står selv for en linje som marginaliserer og radikaliserer.

Det er merkelig og typisk: Hun og hennes organisasjon lar ikke en anledning gå fra seg til å fortelle hvor radikaliserende det virker på muslimer ikke å slippe til, og bli generalisert osv. Men den samme omtanke og forsvar gjelder ikke norske ungdommer.

Det kalles partiskhet. Det er en partiskhet som for lengst har gått opp for de unge. De møter den over alt.

Norwegian Defence League er uttrykk for en reaksjon, og den er europeisk. Den er ikke fascistisk, såvidt jeg vet, men den har en overdreven tro på aksjonisme, på at man skal ta konfrontasjon. Slik sett minner den om ytre venstre som også definerer å gjøre noe som å gå ut i gatene og vise hva man står for.

En slik bevegelse bør møtes med samme forståelse som Blitz og de autome miljøene er møtt med. NRK og mediene elsket de danske autonome på Jagtvej 69, de idealiserte demonstrantene mot klimamøtet i København. Men de kan ikke få seg til å vise noen form for forståelse for de unge som danner Norwegian Defence League.

Det er det samme som å kaste mer bensin på bålet. Vreden hos de unge stiger. De ser hykleriet. De politisk korrektes justis blir en selvoppfyllende profeti: de lager sosiale outcasts. Grensen mellom moralisering, selvtekt og mobb er syltynn. Lynsjetendensen finnes allerede i ordbruken. Når det kommer til stykket er hele det flerkulturelle prosjektet svanger med motsetninger som ender i aggresjon mot den ene part.

Vi som tilhører og bekjenner oss til demokratiet, må ta avstand fra dette forsøket på å oppkaste seg til demokratiets forsvarere, om nødvendig med vold. Det skjer alldeles ikke på våre vegne. Tverimot. Det er et uttrykk for nettopp den ekstremisme og polarisering man hevder å bekjempe.