Feature

Michael J. Tottens reiseskildring fra Libya er en ubehagelig påminnelse. Stikkord er heslighet og tristesse: Dette er et land som svømmer i oljepenger, likevel lever 2/3 av befolkningen på under 2 dollar om dagen. Det er en sammenheng mellom den grenseløse tristesse, personkultusen og den lave levestandarden. Libya mangler ikke penger. Likevel er landet et svart hull. Hva kan det komme av? Kan det ha noe med sosialismen å gjøre? Gaddafi har laget sin egen versjon av sosialismen, den grønne revolusjon. Han bygger på sosialismen – ved å hevde å ha ideologien som passer hele verden, ved å ha funnet sannheten, ved å være Lederen historien har utpekt.

En diplomat som traff Gaddafi så tidlig som to år etter kuppet, sa til BBC World Service at han trodde Gaddafi trodde på sin egen ufeilbarlighet, at han hadde et guddommelig mandat. Han tror på sine egne slagord, på sin egen popularitet. En diktator som gjør det, har begynt på sitt eget fall.

Det samme var tilfelle i Irak. Gaddafi har også sønner som skal være forhatt av befolkningen, slik Saddams var.

Man skulle tro at venstresiden ville være opptatt av å beskrive diktaturet, men det er som man ikke føler den samme frihetstrangen på libyernes vegne. Det er feil diktatur. Gaddafi har for mange berøringspunkter med sosialismen. Han står for noe av den samme utopien, som venstresiden aldri blir ferdig med. Uansett hvor mange katastrofer den etterlater seg, drømmen dør aldri. Bedre å ignorere realitetene.

Slik kan også diktatorenes fall i Midtøsten bli en spiker i sosialismens kiste. Men det er et perspektiv som er helt fraværende fra norske medier.

Tvertom, de svermet for den egyptiske revolusjonen fordi de hadde et håp om at den kunne bli antivestlig, eller: representere en tredje vei, en forening av islamisme og demokrati. Da ville utopien være reddet, men det vil i neste omgang bety diktatur for vårt eget samfunn.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også