Sakset/Fra hofta

Mubaraks regime har nå møtt det Muslimske Brorskap (MB) i uformelle forhandlinger, og kun dem. De andre i frihetsalliansen nektet. Dette er ukas nyhet som en bør stoppe opp for.

Det får noen av brikkene til å falle på plass: De reaksjonære søker sammen. Patriarkene finner hverandre. MB posisjonerer seg.

Militærregimet og Muslimbrødrene har en felles interesse i å hindre en folkelig demokratisk mobilisering. Aner vi konturene av en deal? Og hvordan vil de unge på gata respondere på en slik utvikling? Ser de det som skjer? Våger de å ta sin frihetsagenda i bruk også mot islamistene og de konservative imamene? Eller ser de på MB som harmløse og moderate slik enkelte gjør i Vesten?

MB stod trolig ikke bak opptøyene. Den drivende kraften er virkelig unge frustrerte menn som ikke har en religiøs agenda, men en ”freedom agenda”. Motivet er sterkt nok. Midt-Østen er en bakevje med en stank av korrupsjon, stagnasjon, ufrihet og mismot. Selv der regimene er moderate er framtiden uten håp og inspirasjon.

Jo, revolusjonen har en god sak. Det er derfor et indre kupp når MB så å si blir representant for opprøret i forhandlinger med regimet.

Revolusjonens kjerne ser ut til å bestå av Facebook generasjonen, slik Weekendavisens Martin Krasnik skriver. Og det finnes alt en gryende organisasjon (Egyptian Youth Movement) og det finnes en koalisjon med andre grupper der også ElBaradei er med. Vi får se.
Muslimbrødrene har sikkert fra første stund sett mulighetene som ligger i den pågående revolusjonen, men vi har oversett at de trolig er vel så bekymret for de tusener av relativt frigjorte, moderne og liberale unge.

Møtet mellom MB og regimet åpnet denne fronten opp for alle som kan se. Det er unge voksne i jeans og tennissko på Facebook og Twitter mot de eldre menn med skjegg og frakk og lydige døtre.

Wael Ghonim, en markedsjef i Google Egypt, kan være en framtidig lederfigur for ungdomsalliansen. Dette vet vi ikke. Hans opptreden på TV kort tid etter at han ble sluppet løs av regimet er gripende og interessant. Det vi ser av ham og de unge voksne som gikk foran (og mange ble drept) framstår ikke som revolusjonsgardister, ikke islamister. Ghonim og hans folk er en annen type.

MB ble kanskje tatt på senga. Men nå er de i sving. Muslimbrødrene er gode og tålmodige strateger. De har siden 25. januar rykket from langs tre akser. Først går de ut i gatene og blir del av opprøret. Flere TV-bilder tyder på det. Dernest går de inn i forhandlinger med regimet, selv om Ghonim, ElBaradei og de andre i alliansen sier de ikke vil snakke med regimet. Og til sist har de satt i gang en internasjonal PR aksjon der målet er å framstå som moderate, spiselige.

MB er plutselig i en suveren posisjon. De er inne med begge sider i Egypt. Og de er litt mer inne med USA og Europa. MB er dermed med på å forme presset på regimet fra tre sider: gjennom forhandlingene, gjennom gata og fra internasjonalt hold. Dette har de trolig klart uten å ha en finger med i planlegging og organisering av protestene.

En disiplinert kader av blodhunder kan dessuten utmanøvrere en sprikende koalisjon på et senere tidspunkt. Det vet vi ikke. Mye vil avhenge av om alliansen finner en lederfigur. ElBaradei er pragmatisk; tar penger fra Iran, snakker pent om MB. Håpet er Ghonim og folk som ham.

MB er jo ikke demokrater. Om demokratisk valg kan hjelpe dem, fint, men litt vanlig hestehandel og trusler og triks er også greit. MB har nemlig noe regimet trenger, og regimet har noe MB trenger.

Dersom regimet trekker inn MB vil de gi inntrykk av at det gir etter for opposisjonen; innrømmelser. Man er til og med på parti med Allah. Man vil kunne framstå pragmatisk vis a vis USA. Samtidig kan en med MB sikre en viss kontinuitet og stabilitet for Mubaraks regime. Og regimet vil kunne holde demokratiet på arms lengde. MB på sin side vil kunne styre opprøret i ønsket retning, kanskje ta det over. Mulighetene er mange.

Regimet kan gjøre en deal med MB. Med de på gata i Kairo er det langt vanskeligere. Kravet fra opprøret er alt eller ingenting. Kravet fra MB derimot er: gi oss litt, så får du litt …

Alliansen Mubarak – MB forenes i sin frykt for ”31-årige fyre i vindjakke, cowboybukser og udtrådte, sorte lædersko” a la Ghonim. Det er denne gruppe som Weekendavisens Martin Krasnik mener så å si har startet hele revolusjonen og som eier revolusjonens kraft.

Dette leder oss til det store spørsmålet: Når politikere og eksperter i Vesten rykker ut for å bistå Muslimbrødrene i å framstå som mer moderate samtidig som Mubarak demoniseres, hva har man da forstått, og hvilken side er man da på? Hvordan kan man plassere de to på så å si hver sin ytterkant? Enda mer uforståelig er det at man ikke ser hvordan MB nå manøvrerer, ikke på vegne av ropet om frihet fra gata, men sin egen og helt annen agenda.

Både MB og regimet vil selvsagt kunne framstå både moderat og brutalt, alt ettersom hva behovet er. Begge kan la blodet flyte, og begge kan snakke pent til vestlige media. Et avgjørende spørsmål nå er om de unge i gata lar seg lure, eller om de lukter lunta. Jeg har ikke sett noen tegn på at de har ytret seg mot MB ennå. Kanskje det kommer.

En forutsetning for demokrati er at man har demokrater, har noen sagt. Men sharia går dårlig sammen med demokrati. Og en rasende sulten folkemengde har heller ikke det som trengs, alene. Det trengs tid, kompetanse og lederskap. Det trengs ledere som klarer å bygge demokratiske idealer, institusjoner og regler som sikrer folkets interesser selv etter at bålene har sluknet og mengden drar hjem for å skaffe seg brød.

Det er da det avgjøres.

Spørsmålet er: Kan internett ha skapt en generasjon av unge som er moderate, tolerante med innsikt i og forstand på demokrati? Trolig. Nå er det deres time. Har de lederskap og organisatorisk talent? De må håndtere både et mektig regime som er overalt og en disiplinert, resurssterk og smart islamistisk organisasjon. Det er ufattelig om det skjer.