Gjesteskribent

Politikere og embedsmenn har vært altfor villige til å forhandle med religiøse fanatikere.

De forbausede uttrykkene i fjesene på det utenrikspolitiske establishment er slett ikke den minste fornøyelsen ved de nordafrikanske revolusjonene. Verden er blitt en konstant kilde til overraskelse for diplomater og ministre, ettersom hver nyhetssending tildeler deres smuldrende visshet et nytt slag. «Tunisia, hvem kunne ant dette?» «Egypt? Egypt! Hva f…?». Så lost er Whitehall blitt at Midtøsten-minister Alistair Burt innrømmer at Utenriksdepartementet ikke lenger forstår utenrikspolitiske hendelser. «Strømmen svinger veldig kraftig», sukket han. «Det er ikke opp til oss å sitte her i London og finne ut av hvilken vei strømmen kommer til å gå.»

Vi er vitne til en diplomatisk fiasko som er like stor som den manglende evnen til å forutse Sovjet-kommunismens kollaps. Opprørene i den arabiske verden kommer på en måte og fra et hold ekspertene aldri har forventet. Med litt hell ser vi også slutten på en av de mest vanærende episodene i britisk diplomati siden Chamberlains og Halifax` ettergivenhet overfor europeiske fascister i 1930-årene.

I likhet med USA og Frankrike har Storbritannia forsøkt å sjarmere de arabiske diktatorene, og ikke bare i Kairo og Riyadh. Wikileaks forteller oss at av hensyn til «realismen» og «stabiliteten», omfavnet Utenriksdepartementet også den sinnsforvirrede Muammar Gaddafi og orienterte den gamle despotens hoff om hvordan de kunne sikre løslatelse av Lockerbie-bomberen før domstolene hadde frifunnet ham for ansvar for det verste massedrapet i nyere britisk historie.

Det som skiller Utenriksdepartementet fra de andre kyniske, vestlige regjeringene, er at det ikke nøyde seg med ettergivenhet overfor dagens sekulære diktatorer. De gikk så langt som til å omfavne teokratene i Det muslimske brorskap, som de forventet ville bli religiøse diktatorer i fremtiden. Ikke på noe tidspunkt prøvde departementet å fremme interessene til de i Egypt, Tunisia, Syria og andre steder som ikke ønsker å leve under diktatur i noen av dets former.

Ettergivenhet er en risikabel taktikk. Diplomater overbeviser seg selv om at de «engasjerer» seg med frastøtende bevegelser fordi nasjonale interesser krever det. Men jo lenger de engasjerer seg, jo villigere blir de til å ta sine partneres side og å finne unnskyldninger for deres livsfornektende ideologier. En serie lekkasjer til Observer fra en modig byråkrat i Utenriksdepartementet ved navn Derek Pasquill viste at Storbritannia ikke har brukt så mye som et øyeblikk på å bekymre seg for hva Brorskapets styre vil bety for religiøse minoriteter som kristne og bahaier, eller for Egypts demokrater, liberalere, fagforeningsfolk, kvinner og homoseksuelle.

Typisk for Whitehalls rasjonalisering var en briefing fra Mockbul Ali, en kandidat fra det religiøse høyre, som Utenriksdepartementet leide inn som rådgiver. Han fortalte ministrene at Yusuf al-Qaradawi, en av Brorskapets foretrukne teologer, var en mainstreamsfigur Storbritannia burde forhandle med. Han unnlot å nevne prestens godkjennelse av hustruvold og kjønnslemlestelse og mord på homofile, jøder og muslimske frafalne (apostater).

Karrieren til diplomater i Utenriksdepartementet gir et mål på hvor kompromittert Whitehall er blitt. Frances Guy, lederen for gruppen Engaging with the Islamic World, som var en pådriver for å støtte radikal Islam med bistandspenger og ved å involvere Brorskapet i britisk utenrikspolitikk, er nå vår ambassadør til Libanon, hvor hun skriver illevarslende bloggposter der hun kunngjør sin beundring for lederne av Hizbollah.. Derek Pasquill mistet jobben sin, hjemmet sitt og ekteskapet sitt for å ha ropt varsko. Det var prisen for å forsvare liberale verdier i det «liberale» Storbritannia.

Det er et gammelt og på ingen måte diskreditert venstreorientert argument at det britiske establishment har bevart en kolonialistisk mentalitet. Det ønsker å være venner med det islamistiske høyre i tilfelle dets tilhengere får kontroll over oljefelter, og det tror ikke at arabere eller muslimer fortjener demokrati fordi Johnny araber ikke kan håndtere grunnleggende frihetsrettigheter. Du kan finne ekko av de gamle fordommene i BBCs forsøk på å portrettere Muslimbrødrene som moderate, som om de var Midtøstens svar på Den anglikanske kirke. Eller i Innenriksdepartementets og London-politiets såvel som Utenriksdepartementets villighet til å behandle Det Muslimske Brorskap og Jamaat-i-Islami som de eneste legitime stemmene for det muslimske Storbritannia. (Hvis du ikke kan se hva som er galt med den manøvren, så kan du tenke deg hva du ville følt hvis embedsmennskretser behandlet BNP som den legitime stemmen til det hvite Storbritannia og BBC roste Nick Griffins moderasjon.)

Som enhver som har øyne å se med må vite per nå, er de som sier at de er det britiske establishments svorne fiender ikke noe bedre enn den herskende eliten. For å ta det mest ekstreme tilfellet, synes «progressive» londonere stadig villige til å stemme på Ken Livingstone ved neste års valg av borgermester, selv om han støttet Qaradawi og videre tok i mot penger fra det iranske regimets propagandastasjon Press TV etter at mullahenes hemmelige politi hadde drept og voldtatt pro-demokratiske demonstranter i i Teheran.

London er et av verdens sentre for arabisk journalistikk og politisk aktivisme. Venstre og høyres svikt, establishments og opposisjonens, når det gjelder å formulere prinsipielle argumenter mot den klerikale reaksjonen – har fått globale følger. Idèer unnfanget i Storbritannia — forestillingen om at det intolerant å motsette seg intoleranse; «islamofobisk» å ha innvendinger mot prester hvis første ønske er å undertrykke muslimer — strømmer gjennom pressen og på nettet til land hvor de kan gjøre reell skade.

David Cameron synes å være parat til å stå opp for elementære prinsipper. Han skjøt nesten blinkskudd i sin tale i Tyskland da han med den nødvendige hån avviste høyresidens argument om at et sammenstøt mellom sivilisasjoner gjør muslimer og demokrati uforenelige, samt multikulturalistenes dobbeltstandard som tilsier at man kan motsette seg fascistoide doktriner når de innehas av hvithudede demagoger, men ikke når de fremsettes av brunhudede reaksjonære.

Jeg er ikke sikker på at statsministeren forstår at han angriper en sensibilitet like mye som en politisk platform. Fordi Storbritannia aldri ble invadert av nazistene, og aldri har lidd under noen av de andre versjonene av det 20. århundredes tyranni, finnes der en utilgivelig lettferdighet i vår omgang med totalitarisme. Dilletantiske byråkrater, journalister og intellektuelle leker med ekstremister og deres idèer med lettheten til menn og kvinner som vet at de aldri blir nødt til å lide under konsekvensene av å håndtere ekstremister ved makten. Den beste gaven britene kan gi verden i dette øyeblikkets kriser er å etterligne de skarer i Nordafrika og si at de har fått nok av alt dette. Det er på tide å bryte med en skammelig fortid.

Nick Cohens artikkel At last, Islam’s appeasers may be on the run ble først publisert i The Guardian/Observer 6. februar 2011, og er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.

Oversettelse ved Nina Hjerpset-Østlie.