Sakset/Fra hofta

Ett av de sterke budskapene som kommer fra Midtøstens plasser og torg, er at det å dø for friheten er verdt prisen. I det gamle Europa hadde vi langt på vei glemt dette. Etter å ha delegert monopolet på militærforsvar til USA i mange år under den kalde krigen, har vi mistet mye av den forestillingen fra den nasjonale oppvåkningen, som modnet med kampen mot totalitarismen mellom 1. og 2. verdenskrig, om at det finnes høyere verdier som likeverd, demokrati og frihet, i forsvaret av hvilke man også kan risikere det som for oss alle er det mest dyrebare: ens eget liv.

Vi trodde vi var et forbilde. Vi så på den arabiske verdenens diktatorer som et kompromiss og en barrière mot risikoen for islamisering av en region betraktet som kulturelt og politisk ute av stand til å fremvise et sivilsamfunn med et demokrati i støpeskjeen. Og vi hadde (med ytterst få unntak) ikke lagt merke til at nettopp den verdenen var blitt radikalt forandret. Det er allerede blitt understreket hvilken rolle internett og Facebook spiller. Man kunne legge til satellitt-TV og nye kommuniasjonsmidler i sin alminnelighet.

Kvinnene i de kurdiske delene av Irak, på landsbygda i Afghanistan eller på den arabiske halvøy som setter fyr på seg selv fordi de ikke lenger aksepterer stammens lover om arrangert ekteskap, er en del av dette fenomenet. Takket være nettopp fjernsynet eller landsbyens internettcafé har mange av disse oppdaget at det går an å leve på en annen måte. Og de finner seg ikke lenger i femten år gamle å bli bortgiftet med tvang til sin femti år gamle fetter. Deres protest har en dynamikk som minner om protesten hos de millioner av borgere som begir seg til torgene i Tunisia, Kairo, Sana’a og Amman.

I Tunisia ville studentene la sin stemme bli hørt, men også bankfolk, departementsansatte og sykepleiere. Alle bad om frihet, likeverd og rettferdighet. Deres lidenskap fremkaller tårer i øynene. Til grunn for dette ligger prinsippet om at man må legge til rette for de nødvendige betingelser som gjør at livet er verdt å leve.

Slutt på å bøye hodet. Slutt på kompromissene med urettferdigheten. Heller dø enn å være medskyldige, passive og taust aksepterende, eller finne seg i alt mens man lever som best man kan. Det er et kraftig, eksplosivt og revolusjonerende budskap.

For én gangs skyld er det noe i den revolusjonerende retorikken. Den er et svar på virkelige, ektefølte og utbredte behov. Og Det muslimske brorskapet, som utvilsomt er en faktor, som avventer situasjonen og tar sikte på å få størst mulig politisk uttelling, må uansett gjøre regning med denne sunne ånden av frihetsopprør. Og det er slett ikke gitt at de er i stand til å påtvinge sin ideologi etter det sekulære regimets fall.

Historien lærer oss at revolusjonene etterfølges av kontrarevolusjoner. Etter stormen på Bastillen fulgte Robespierre, og siden Napoleon. Stalin var et produkt av bolsjevikenes revolusjon. Den antikolonialistiske strømningen (for å minne om det viktigste massefenomenet som forandret Midtøsten for 40 år siden) gav opphav til de samme regimene som i dag til fulle viser hvor akterutseilte de er. Det er altså rett å ta sine forbehold. Det er absolutt på sin plass å minne om at freden med Israel henger i en tynn tråd. Volden som allerede splitter opprørets fronter i Egypt og Tunisia må man følge nøye med på.

Men la oss ikke forhaste oss med å kaste ut barnet med badevannet. Det som skjer på torgene i Midtøsten må verdsettes som et genuint, autentisk og spontant krav om demokrati. Det finnes folk som er rede til å dø for dette. Folk vil ha suverenitet. Folkemassene krever å få diskutere hva slags legitimitet makten har. Vi er ved politikkens ABC. Det som er i ferd med å utspille seg, er et gigantisk eksperiment med omgjøring av politikken. Det gamle Europa –- med alle sine engstelser, minimale garantier, pensjonskriser og uendelige dragkamper mellom sivilsamfunn og politisk makt -– har plikt til å lytte. For én gangs skyld kan det hende at det er vi som må lære av Midtøsten og de modige menneskene der.

Morire per la libertà