Kommentar

En intelligent forståelse av hva som skjer i Egypt må se svakhetene i den førte politikken frem til nå. Man må innse at regimene har stimulert hat og antisemittisme som lynavledere, og Vesten har ikke brydd seg så lenge situasjonen har vært stabil på overflaten.

Vesten har kjøpt seg stabilitet og ikke brydd seg om til hvilken pris.

Nå risikerer man å kjøre over i motsatt grøft: Man velger Brorskapet og kjøper seg stabilitet og vil helst slippe å høre om hvem som betaler prisen.

Omri Ceren har en intelligent analyse av denne politikken i Commentary.

Fredsavtalen med Israel har vært fundamentet for freden i Midtøsten. Men det samme regimet som snakker med USA og raker kastanjene ut av ilden når Gaza koker over, har promotert anti-israelisme og anti-semittisme.

Dette gir seg absurde utslag: Den offisielle propagandaen hevder at det er USA og Mossad som står bak de siste dagers uro. Det er en forbindelse mellom Brorskapet, jødene og USA! Slike absurde konspirasjonsteorier blir faktisk trodd av mange. Da er det bare én ting demonstrantene på Tahrir-plassen og de regimetro har felles: jødehatet. Denne dynamikken er det få norske medier som omtaler. Den er ubehagelig og gjør valgene vanskelige.

Ceren sier: Vesten må ikke gå fra én grøft til den annen. Man må forstå hvordan regimet har produsert ekstremister. Ikke bare ved å kvele en demokratisk opposisjon, men også ved å tillate og oppmuntre til politisk paranoia med antisemittisk fortegn.

Those terrorists of tomorrow were made possible through geography textbooks that erased Israel, and through television programs that vilified Jews, and through official government propaganda that scapegoated the Jewish state for every imaginable social ill. As of this morning, the Mubarak regime is parading “protesters” in front of state-TV cameras to explain how they were trained by the Mossad to bring down the regime.

The result is that Egyptian and Palestinian civil society is a feverish cesspool of anti-Semitic conspiracism — recall the minor hysteria a few weeks ago over Zionist attack sharks — while Egyptians and Palestinians continue to very publicly indulge in fantasies of eradicating Israel itself.

These are the wages of making peace with governments while allowing normalization between societies to atrophy. Israel let its partners in peace purchase domestic tranquility by demonizing the Jewish state in terms that often crossed the line into outright bigotry, and so now that its partners in peace are collapsing — Cairo, Palileaks, etc. — we’re in a situation where serious people are talking about a return to cyclical nation-state war-fighting.

If a defensible land-for-peace framework returns — and that’s a real question — normalization will have to become more than a pro forma addendum to treaties. Above and beyond normalization being good in itself, an end to incitement will force regimes to undertake badly needed liberal reforms. If they don’t have the Jewish state to demonize for their problems, they might need to address those problems, and something approaching liberal democracy might begin to take shape.

But instead, our best foreign-policy minds are engaged in white-washing the Muslim Brotherhood into an organization with which we can do business. That’s not true and it’s never been true, but let’s pretend it is.

In that case, it would still be a disastrous decision, since it repeats the same stability-oriented mistakes of the old see-no-evil approach. Under autocracies, anti-Israel incitement suffocated liberal institutions indirectly, by channeling dissent into hatred of Israelis and Jews. A Muslim Brotherhood government would suffocate liberal institutions more directly, insofar as the party would make good on its promises to exclude gender and religious minorities from the highest echelons of Egyptian life.

But instead, our best foreign-policy minds are engaged in white-washing the Muslim Brotherhood into an organization with which we can do business. That’s not true and it’s never been true, but let’s pretend it is.

Vesten må se på hva som fremmer liberale institusjoner i gavnet og ikke bare i navnet. Et regime som bruker antisemittisme og jødehat som politiske mobilisatorer, kan ikke bli liberalt. Men det ville være like alvorlig å la islamister komme til makten som i enda høyere grad har jødehat på programmet, i tillegg til punkter om kjønnssegregering og utestengelse og diskriminering av kopterne.

Argumentene om at Vesten har støttet «diktaturene» i Midtøsten, er mer enn en grov forenkling. Det er propaganda for å skape moralsk sjokkeffekt.

Det er ikke Vestens støtte til Mubarak som har skapt ekstremisme, det er at også Mubarak-regimet har benyttet ekstremisme som lim og lynavleder. Det skaper et klima for politisk irrasjonalitet og religiøs ekstremisme.

Nissen kommer til å følge med på lasset. Hvis Vesten later som at «inkludering» er svaret i seg selv, vil man gå fra asken til ilden.

RE: Egypt needs liberalism