Kommentar

Ved å være døråpner for Brorskapet risikerer USA å begå en feil av historiske-sivilisatoriske dimensjoner.

Brorskapet må få spille en politisk rolle, men uten å være omhegnet av sperrer, vil islamister over hele verden kunne utnytte den demokratiske prosessen på en måte som ødelegger den.

På den liberale siden er det fristende å gi etter for ønsketenkning: Brorskapet består av mange fraksjoner og alle er ikke like ille. Noen kan man samarbeide med.

Bare måten Scott Shane i New York Times skriver om Brorskapet, bør få alarmklokken til å ringe. Han sammenligner Brorskapet med den katolske kirke.

The Brotherhood, founded in Egypt in 1928, is the oldest and largest Islamist movement in the world, with affiliates in most Muslim countries and adherents in Europe and the United States.

Its size and diversity, and the legal ban that has kept it from genuine political power in Egypt for decades, make it hard to characterize simply. As the Roman Catholic Church includes both those who practice leftist liberation theology and conservative anti-abortion advocates, so the Brotherhood includes both practical reformers and firebrand ideologues.

Disse illusjonene gjelder ikke bare de liberale mediene, men også Obama-administrasjonen og toneangivende eksperter.

Which of those tendencies might rise to dominance in a new Egypt is under intense discussion inside the Obama administration, where officials say they may be willing to consult with the Brotherhood during a political transition.

Bruce Riedel, a veteran observer of the Muslim world at the Brookings Institution, said the United States had no choice but to accept the group’s role.

“If we really want democracy in Egypt, the Muslim Brotherhood is going to be a big part of the picture,” said Mr. Riedel, who was the Egypt desk officer at the Central Intelligence Agency when Mr. Mubarak came to power in 1981. “Rather than demonizing them, we ought to start engaging them now.”

Det var samme toner Fareed Zakaria kom med på CNN til Jim Clancy igår: Brorskapet er ikke hva det var, det kan ikke sammenlignes med Al Qaida eller Taliban. De må læres opp til å delta i den politiske prosessen.

Zakaria er eksempel på en kunnskapsrik, intelligent person som plutselig kan gå «over board» og gi etter for ren ønsketenkning: for et par år siden skrev han lederartikkelen i en utgave av Newseek der han hevdet at Taliban kunne temmes på samme måte som sunniene i Irak. Budskapet var at den ekstreme islamismen var i ferd med å bli avvist av verdens muslimer.

Men så enkelt er det ikke.

Det er riktig at det er store motsetninger mellom Al Qaida og Brorskapet, men det gjør ikke Brorskapet noe mindre farlig av den grunn. De er tyver på samme marked.

Det er forbløffende å se at stort politisk apparat som det USA rår over, forfalle til ønsketenkning.

Hvis Obama-administrasjonen velter Mubarak og lar Brorskapet få foten i stigbøylen kan det være det største nederlaget Vesten har opplevd siden nazismen seiret.

Vestlige medier og læresteder og tenketanker er fulle av forsker og journalister som propaganderer at Brorskapet har noen usmakelige meninger, men står for en reformerende kraft, eller er umulig å komme utenom. Norge har sin rikelige del.

Men for å få verden til å svelge sin skepsis, må man glatte over: Man innrømmer at holdningen til «minoriteter», – koptere, frafalne, homoseksuelle, kvinner – gir problemer innad. Utad er det forholdet til Israel, og man innrømmer at det er fiendtlig. Men man tror at de skal la seg overtale.

En forsker peker på fordelen: Brorskapet kan demme opp for noe enda verre: den voldelige islamismen, Al Qaida. Men hva hvis det bare er et spørsmål om ulike metoder, og målet er det samme? Skal man ta med Israels ødeleggelse på kjøpet?

“The Brotherhood hates Al Qaeda, and Al Qaeda hates the Brotherhood,” said Shadi Hamid, director of research at the Brookings Doha Center in Qatar. “So if we’re talking about counterterrorism, engaging with the Brotherhood will advance our interests in the region.”

Mr. Hamid said the Muslim Brotherhood’s deep hostility to Israel — which reflects majority public opinion in Egypt — would pose difficulties for American policy. Its conservative views on the rights of women and intolerance of religious minorities are offensive by Western standards. But he said that the group was far from monolithic and that it was divided between those who would never accept Israel’s right to exist and those who accepted a two-state solution in which Israel and Palestine exist side by side.

“Yes, in their heart of hearts, they hate Israel,” Mr. Hamid said. “But they know they have to live in this world and respect the geopolitical scene.”

At Brorskapet skulle respektere den geopolitiske scenen er selvforførende tanker: Brorskapet vil selv forandre denne scenen.

Men til tross for fristelsen til å gi etter, det finnes fortsatt en rest av tvil, en følelse av å krysse en grense:

But even among specialists, the degree of uncertainty about the Brotherhood’s future is striking. Several admitted they could not say for sure whether participation in government would have a moderating effect on the group, or whether moderation might prove to have been a convenient false front to be cast off if the group attained real power.

Man forstår at det å slippe Brorskapet til kan være en irreversibel avgjørelse.

I Norge skapte filmen til Walid al-Kubaisi en tilsvarende diskusjon. Hjemlige islamister angrep filmen, men ikke bare dem, flere norske anmeldere, akademikere og kommentatorer ikke bare kritiserte, men fordømte filmen og mente den var ondsinnet, ga et skjevt bilde osv.

Det er det som er typisk for diskusjonen om islamisme. Man forsvarer den, og mener de som forsøker å avsløre den er ondsinnede.

Brorskapet har allierte blant Vesten intellektuelle, som arbeider for deres sak, ikke bare i Egypt, men også i Vesten. Derfor har USAs avgjørelse i forhold til Egypt så store konsekvenser.

As Islamist Group Rises, Its Intentions Are Unclear