Kommentar

Boken min har solgt i 1,2 millioner eksemplarer. Den kunne ha ligget under juletreet til forbundskansler Merkel og forbundspresident Wulff, og sistnevnte burde i tillegg ha fått Goethes “West-östlicher Divan” i presang, slik at han ikke lenger skal kunne komme med bagatalliserende sitater fra den. Her er årets lærdommer.

Jeg blir ofte spurt hvordan jeg som forfatter føler meg etter å ha skrevet en både skamrost og foraktet fagbok som på kort tid har slått alle salgsrekorder. Svaret gjør meg alltid litt rådvill: På den ene siden sprekker jeg nærmest av stolthet, men i bakgrunnen høres en stemme som sier at slike salgstall ikke bare kan komme av at boken er god. Hatet fra den politiske eliten og en del av mediene har åpenbart det samme utgangspunktet som oppslutningen fra en overveiende stor del av borgerne på motsatt side har, nemlig: Jeg har sagt noe som man fra den ene gruppens synspunkt ikke har lov til å tenke eller si. Og nettopp det faktum at jeg har sagt det, utløser begeistring hos den andre gruppen.

Alt tyder derfor på at et stort tabu er brutt. Men hvilket? Det er ingen som bestrider statistikken eller faktaene jeg nevner i boken, og det er knapt noen – bortsett fra denne avisen (F.A.Z.) – som har sett nærmere på den siterte litteraturen. Språket mitt er avmålt og jeg har ikke fornærmet noen.

Tyske inkvisitorer

Forbundskansleren åpnet ballet og satte boken min på svarteliste slik de hellige inkvisitorer gjorde det da hun uttalte at “boken er ikke hjelpsom”, og at hun ikke hadde til hensikt å lese den. Istedetfor et brennende bål som på inkvisisjonens tid fulgte bannlysningen fra Bundesbank-styret; det krevde Merkel offentlig av banksjef Weber. Den nyvalgte forbundspresidenten snublet ivrig etter og tilbød sin hjelp for å få meg sparket uten først å ha innhentet juridiske råd fra sine embetsmenn. Med litt Michael Kohlhaas i blodet kunne jeg ha utløst en statskrise.

Formannen i SPDs partilag i Berlin, Michael Müller, kalte boken “menneskeforaktende”, SPD-sjef Sigmar Gabriel snakket om en “uhørt moralsk avsporing”. I avisen taz fikk jeg navnet “Søle-Thilo” og Frankfurter Rundschau omtalte meg som “rottefanger”. Nestlederen i en statlig tv-kanal satte kronen på verket da ha kommenterte at “Sarrazin forlater konsensusdemokratiet vårt”.

Til disse overdimensjonerte reaksjonene passer Goethes ord fra “West-östlicher Divan”*:

“Alle mennesker store og små

spinner seg et nett så fint,

hvori de med saks og nål

pent og pyntelig i midten sitter.

Når så en kost feier borti,

sier de det er da uhørt,

man har ødelaget det flotteste palass.”

Min bok var åpenbart en slik kost. Ti dager etter at trykkingen var igang og tre dager etter at salget var startet var jeg etter alle målestokker å dømme ikke bare ferdig som politiker, men også som borger. Hvilket velhavende middagsselskap ville ha invitert en slik som jeg?

Kommentarer istedetfor boklektyre

Mennesker som normalt ikke leser bøker lot seg påvirke av kommentarer fra dem som dømmer uten selv å ha lest boken. Dermed var den offentlige dommen avsagt, uten at noen egentlig kjente boken i særlig grad. Å gi ut boken ved et lite forlag som ikke hadde kunnet trykke nye opplag i et tilstrekkelig tempo, ville ha ført til at både jeg og boken raskt ble glemt; ingen hadde kunnet kjøpe boken og selv latt seg overbevise av innholdet i den. Men Deutsche Verlagsanstalt (DVA) oversvømte markedet med eksemplarer, vel å merke etter omtrent fjorten dager i handlingslammet sjokktilstand. På den måten kunne et økende antall lesere gjøre seg opp sin egen mening og dermed bygge en motvekt til den offentlige holdningen.

Likeledes har den eksepsjonelle mediekampanjen med sine ærekrenkende trekk skapt uopprettelige skade på medias rykte, især hos dem som i utgangspunktet ikke interesserte seg særlig for innholdet. Men det var ikke bare bokens hurtige utbredelse som endret holdningene til den, like viktig var flommen av leserreaksjoner på nett og gjennom leserbrev som oversvømmet redaksjonene. Dermed slo mine fiender innen politikk og media inn på en annen vei: Nå hadde jeg riktignok bragt de riktige spørsmålene på dagsorden, men det var gjort på feil måte, all den stund jeg nøret opp under angst og på slu vis, med bokhandlerne som gisler, gjorde meg selv til en rik mann. Sjelden har koblingen mellom sosial misunnelse og politisk korrekthet hatt like merkelige effekter.

Opportunisme overalt

Jeg har tatt opp mine egne bekymringer og frykt i boken. Jeg har gitt dem et mest mulig autentisk uttrykk og jeg har fremstilt de empiriske bevisene som for meg selv var overbevisende. At så mange andre deler de samme bekymringer og den samme frykten var for både meg og forlaget overraskende. Det første opplaget var på 25.000, og jeg ville ha ansett et salgstall på 50.000 som en stor suksess.

Naturligvis var jeg ikke uberørt av den fiendtlige mottakelsen boken fikk innen politikk og media. Gang på gang gikk jeg gjennom deler av boken for å undersøke om jeg hadde fremstilt fakta tendesiøst eller om språket var krenkende. Men jeg fant ingenting. Jeg oppdaget derimot at de hardeste kritikerne fulgte kansler Merkels eksempel og leste færrest sider av boken. Jeg så mye opportunisme: Hvem i CDU uttalte seg åpent etter at Merkel hadde felt sin dom? Hvem motsa SPDs ledelse og dennes begjæring om utestengelse fra partiet? Ingen.

Jeg var ikke sint så lenge. Til det var kritikernes oppførsel rett og slett for latterlig, de som ikke engang hadde lest boken. Istedet følte jeg økende grad av forakt, og denne forakten har med tiden satt seg dypt i meg. Slik jeg ser det finnes det mindre moralsk mot og uavhengig tenkning i politikk og media idag enn det gjorde i Weimarrepublikken eller i de første tiårene av Forbundsrepublikken. Nåde oss hvis de forholdene vi så behagelig og selvrettferdig lever under idag, en gang skulle snu seg til vår ulempe. Da kommer vi til å undres over den overstadige opportunismen og den ekle feigheten rundt oss.

President Wulff griper til Goethe

Den voksende støtten til meg og min bok kom også av at folk så at jeg ble bekjempet fordi jeg i enkelte spørsmål forlot den rådende politiske korrekthet, og fordi de ble lettet over at det pga. min bok var mulig å peke på forhold som lenge hadde vært tabu i den politiske diskursen. Denne lettelsen og den tilhørende støtten til boken strekker seg forøvrig tvers gjennom alle utdannings- og aldersgrupper og partipolitiske retninger.

Jeg antar at forbundspresidenten, akkurat som kansleren, ikke har lest boken min. At Christian Wulff ikke kjenner “West-östlicher Divan” er temmelig sikkert. Goethe-sitatet han brukte under sitt besøk til Tyrkia er nemlig en fritt oversatt sure fra Koranen:

“Gottes ist der Orient, (Gud er Østen,)

Gottes ist der Okzident. (Gud er Vesten.)

Nord- und südliches Gelände (Nordlige og sydlige strender)

Ruht im Frieden seiner Hände” (Hviler i fred i Hans hender)

Oversetter man Gud med Allah, er dette sitatet et uttrykk for islams omfattende maktfordringer. Hvor mer fruktbar og levende, men kanskje også mer belastende på stemningen, hadde ikke samtalene med president Gül og statsminister Erdogan vært, dersom Wulff hadde sitert følgende anmerkninger fra Goethes “Noter og avhandlinger for en bedre forståelse av West-östlicher Divan”? Der skriver nemlig Goethe:
“Koranens stil er i sitt mål og innhold streng, stor og fryktelig”. Og, noe senere: Den muslimske religionen lar “ikke sine bekjennere slippe unna beklemmende begrensninger”.

Den klarsynte Goethe lekte med islam på en ironisk og estetisk måte, men han forstod for to hundre år siden mer av den totalitære faren denne religionen representerer enn taleskriverne til dagens president. Hvor fint hadde det ikke vært dersom våre politiske ledere disponerte over egen dannelse, og ikke bare over semidannelsen til sine taleskrivere.

De store fansene

I løpet av de siste månedene har jeg reist gjennom hele republikken til forelesninger og arrangementer. Hvert arrangement var utsolgt, enten salen rommet to hundre eller ni hundre gjester. Publikum er i alle aldre, særlig overraskende er det høye antallet av unge mennesker. Overalt, på jernbaneperrongen, i toget og på gaten blir jeg stanset, og alltid med et nesten rørende takk for boken. Uansett hva man måtte synes om innholdet, har boken åpenbart fyllt et dyptsittende, følelsesmessig behov. Og det er ikke først og fremst de frustrerte på 60+ som er å regne som fans; disse forstår uansett ikke verden, hevdes det jo. Nei, det er i langt større grad ungdommen og de yngre årgangene, i tillegg til overraskende mange barn av innvandrere. Her er noen eksempler fra det overveldige antallet møter:

Den unge kvinnen av indisk herkomst som kom bort til meg på perrongen i Mannheim en tåkete novembermorgen. Hun holdt akkurat på med juridisk eksamen, hennes familie var kommet til Tyskland for 30 år siden og alle mente at jeg hadde fullstendig rett i mine teser.

Den tyrkiske drosjesjåføren som kjørte meg hjem fra stasjonen i Spandau. Da vi kom frem gikk han ut av bilen, tok et godt tak i hånden min og sa “bra jobbet”.
Den unge togkonduktøren som bragte meg en kaffe og sa: “Denne vil jeg gi Dem som en takk for boken”. Jeg fikk vite at faren hennes var iraner.

Den unge mannen som for kort tid siden stod foran huset mitt i kulden i lang tid. Han ville ha min signatur i boken. Hans foreldre var innvandret fra Iran.

Den unge politimannen som kom bort til meg på stasjonen i Frankfurt og ba meg vente. Han hastet til bokhandelen og kom tilbake med tre bøker som jeg måtte signere; én til sjefen, én til ham selv og én til hans kollega.

Kvinnen på rundt 50 som stanset meg på Kurfürstenstraße i Berlin. Hun var lærer i Kreuzberg (en av de mer innvandrertette bydelene, overs. anm.) og fortalte at der var det akkurat slik jeg hadde beskrevet i boken.

Skolelæreren i en 5.-10.-trinnsskole i Mainz som kontaktet meg på bokmessen i Frankfurt. Han underviste på en skole i den nordlige delen av Mainz og situasjonen der ble stadig verre.

Yrkesrådgiveren i den statlige arbeidsformidlingen som fikk sin bok signert i Sindelfingen. Jeg skulle ikke la meg vippe av pinnen av kritikerne, sa hun. Hun kunne nemlig bekrefte alt jeg hadde skrevet.

Den tyske drosjesjåføren som kjørte meg til stasjonen i Duisburg. Han fortalte at de fleste drosjeløyvene går for tiden til tyrkere for de tilbyr høyest pris. Og i Duisburgs drosjesentral ønsker man nå “god offerfest” i stedet for god jul.
Den iranske drosjesjåføren i Köln, utdannet ingeniør, som rømte fra Iran i 1980. Vi snakket om hans barnebarn, om det skrekkelige regimet i hans hjemland og om farene ved fundamentalistisk islam.

Utallige forespørsler om signering

I tillegg kommer også den tyrkisk- eller arabiskættede 18-åringen som så meg i toget på vei til Speyer og bare sa “åh, det er Sarrazin”. Da han gikk av toget slo han mot ruten utenifra og viste meg fingeren. Men det var et unntak. 99 prosent av alle reaksjoner jeg har mottatt har vært positive. Rekkene av elever som vil la seg fotografere sammen med meg er uten ende, og antallet underskrifter jeg har måttet gi er uendelig.

Personlige opplevelser er subjektive, men de er likefullt virkningsfulle. Og de passer til det bildet som avtegnes i meningsmålinger. Politikken forblir ikke upåvirket og den har vist en viss form for handling. Mangt et sterkt ord ville ha forblitt usagt uten min bok. Men det har også stanset ved ordene; på det punktet har ingenting forandret seg. Mange politikere venter åpnebart på at stormen som ble utløst av boken skal overdøves av noe annet. Det kan være at de lurer seg selv. Det er fortsatt for tidlig med et resymé.

Thilo Sarrazin

*
„Alle Menschen groß und klein
Sinnen sich ein Gewebe fein,
Wo sie mit ihrer Scheren Spitzen
Gar zierlich in der Mitte sitzen.
Wenn nun darein ein Besen fährt,
Sagen sie es sei unerhört,
Man habe den größten Palast zerstört.“

Opprinnelig

Ich hätte eine Staatskrise auslösen können

Les også

Man kan ikke si sånt her! -
Nye toner fra Tyskland -
Godhetstyranniet -
Linsesliperen -
Usminket om Berlins multikultur -
Rød, svak og naken -