Kommentar

Uansett hva utfallet blir av opprøret i Egypt, begivenhetene de siste to ukene er så omveltende at man kan si: Midtøsten blir aldri det samme.

Man kan drøfte og liste opp en rekke faktorer som forklarer revolusjonen: frustrasjon, følelsen av å ikke ha noen fremtid, prisen for å gifte seg som er så høy at unge menn ikke har råd til å stifte familie, økte matvarepriser, korrupsjon, en følelse av å ha fått nok.

Egypterne kom til et punkt hvor de ikke orket mer Mubarak. De har sett den samme mannen i tredve år, og han har aldri turt å stole på folket. Det siste valget var manipulert så regjeringspartiet vant med over 80 prosent, et tall som var like latterlig som under Irans presidentvalg. På toppen av det hele tenker Mubarak ta en syvende periode til høsten. Og det en mann som i fjor var på et lengre sykehusopphold i Tyskland, og hvis svarte hårfarge er som en annonse som sier: Jeg er gammel, og sitter på overtid.

Det skulle et puff til for å sette massene i bevegelsen, og navnet var Tunisia, et land på 9 millioner.

Egypt har 80 millioner. Selv om Egypt ikke har samme innflytelse som før, er det fremdeles Midtøstens største.

De som puster til forandring i Midtøsten, har flere motiver. Man ønsker en folkets revolusjon, men drivkraften er ikke like entydig demokratisk som revolusjonene i Ukraina, Georgia, Serbia og Libanon. Noen mener at islamistene er like gyldige som folkets representanter som andre demokratiske krefter.

Det er her usikkerheten oppstår: for kaos og at islamistene skal være intolerante mot andre internt, og fiendtlige til Vesten og spesielt Israel eksternt.

Situasjonen er uoversiktlig i hele Midtøsten. Det er bare noen dager siden Hizbollah innsatte sin statsminister i Libanon og Saad Hariri anklaget Hizbollah for å ha gjennomført et indre kupp. Moqtada al-Sadr har vendt tilbake til Irak, og det palestinske selvstyret ble svekket av Palileaks-dokumenter.

Tony Blair sa fra Davos i kveld at hele Midtøsten er i en transitt-periode, men ingen vet hvilken vei det vil gå. Skulle det gå i feil retning, vil det være svært vanskelig å stanse.

Følelsen ikveld er at Mubarak minner mer om sjahen av Iran enn president Ben Ali av Tunisia. Den gangen var det en bred koalisjon som styrtet sjahen, som flyktet. Det gikk ikke lenge før islamistene overtok.

Unni Wikan sa igår at hun var sikker på at egypterne ikke ville at Brorskapet overtar. Men hvem kan stanse dem, hvis de først kommer i posisjon?

Det er det demokratiske dilemma med islamistene. Noen mener de må få prøve seg slik at folk ser de ikke har noen seriøse alternativ, men spørsmålet er: Vil de gi fra seg makten, vil de tolerere andre meninger, eller blir det et diktatur? Sporene i Libanon er ikke oppløftende. Med Iran i bakgrunnen, og Hamas next door er scenariene mange og store.

Som så ofte i Midtøsten når store ting skjer: man holder pusten.