Sakset/Fra hofta

Thanassis Cambanis har dekket Midtøsten i over et tiår. Han har tjenestegjort som byråsjef for Midtøsten hos Boston Globe og reporter for New York Times og andre publikasjoner, som Wall Street Journal og Foreign Affairs. Gjennom de årene han dekket regionen etterstrebet Cambanis forståelse av den islamistiske gruppen Hizbollah og faren den utgjør for Israel og Vesten. Dette ledet ham til å grave i «Guds parti» ved å intervjue utallige menn og kvinner som har sluttet seg til en organisasjon som han sier er «dels en stående hær, dels et del politisk parti og dels en teologisk bevegelse». Hans siste bok, A Privilege to Die: Inside Hizbollahis Legions and Their Endless War Against Israel (Free Press, Simon & Schuster, 2010), er ikke bare et fengslende bilde av Hizbollah i nært perspektiv, men gir også politikere og vanlige lesere et opplysende og skremmende innblikk i denne mektige islamske kraften.

I dette eksklusive intervjuet for Document drøfter Cambanis den libanesiske regjeringens kollaps sist onsdag, etter at Hizbollah og deres allierte trakk seg fra regjeringen som følge av en konflikt med vestligstøttede grupper om forestående beslutninger om tiltale for drapet på tidligere statsminister Rafik Hariri i 2005. Han forklarer hva slags innvirkning det vil ha ikke bare på Libanon og landets kristne minoritet, men også på landets naboer i regionen og på Vesten.

* * *

Amy Rosenthal (AR): Sammenbruddet av regjeringen i Libanon sist onsdag viser tydelig at Hizbollah i enda større grad har tatt den libanesiske staten som gissel. Slik situasjonen er, hva må statsminister Saad Hariri og president Michel Suleiman nå gjøre for ikke bare å opprettholde stabiliteten i landet, men også legge bånd på Hizbollahs makt?

Thanassis Cambanis (TC): Jeg tror ikke det er stort noen kan gjøre for å begrense Hizbollahs makt. Men Hizbollah kan snuble her og der, forregne seg eller ta seg vann over hodet, og dermed svekke seg selv. Stabiliteten er en annen sak. Saad Hariri og hans allierte kan inngå en avtale som gir Hizbollah større autoritet i regjeringen. En slik avtale vil gi mer stabilitet, men ikke nødvendigvis være noen ønskesituasjon for Hariri eller hans støttespillere.

AR: I kommentarartikkelen din i New York Times med tittelen «Hizbollah’s Latest Suicide Mission» sist onsdag, skrev du at statsminister Saad Hariri «vil måtte insistere på at hans fars mordere skal stilles til ansvar, selv om han skulle bli nødt til å gå av i prosessen». Men gitt Saad Hariris villighet de siste månedene til å snakke med Syrias president Bashar Assad — en mann han anklaget for sin fars død (ord som han senere trakk tilbake) — vil jeg gjerne spørre deg om du tror han har mot til å ta rettsstaten i forsvar og straffe de som drepte faren hans.

TC: Saad Hariri har vaklet mellom ønsket om stabilitet og lengselen etter rettferdighet. Gjennom sine tilnærmelser til Syria og Hizbollah gjorde han det klart at han allerede er villig til å gi avkall på et fullt oppgjør i bytte mot bevaring av Libanons stabilitet. Det var tydeligvis ikke nok for Hizbollah, som ikke er villig til å godta noen tiltalebeslutninger som knytter dem til drapet på Rafik Hariri. Ett av de mange problemene her er at selv om Saad Hariri insisterer på å støtte det internasjonale spesialtribunalet hele veien, er det likevel usannsynlig at det blir noen ordentlig rettssak av det.

AR: Ville du dermed gå så langt som å si at at hvis Hariri og Suleiman ikke insisterer på at de skyldige stilles til ansvar overfor det internasjonale spesialtribunalet, så lar de i virkeligheten Hizbollah vinne ved at de delegitimerer den libanesiske staten og hæren fremfor øynene på det internasjonale samfunnet?

TC: Hizbollah er allerede den sterkeste politiske kraften i Libanon. President Michel Suleiman, tidligere leder for hæren, er sympatisk innstilt til Hizbollah samlingsregjering. Den libanesiske staten har vært ineffektiv, i ruiner, i flere tiår. Endelig forsterkes de fleste av Libanons problemer av andre lands innblanding og konkurrerende interesser, fra USA, Frankrike, Saudi-Arabia og Israel og videre til Syria, Iran, og en rekke mindre innflytelsesrike utenlandske makter som ikke desto mindre spiller en rolle.

AR: Forklar hva slags innflytelse Syria og Iran har på Libanon i øyeblikket. I hvilken grad vil den libanesiske regjeringens fall denne uken oppildne disse to Hizbollah-sponsorene?

TC: Syria vil i kraft av sin geografi og historie alltid være i stand til å legge utilbørlig press på Libanon. Landet har stadig hevdet sin autoritet etter at det ble tvunget til å trekke ut sine soldater i 2005, og vi har sett at nesten alle politiske bevegelser i Libanon har gjenopprettet nære forbindelser til Syrias lederskap, også Saad Hariri og Walid Jumblatt, som en stund var åpent kritiske. Syria og Iran nyter godt av et tett strategisk partnerskap med Hizbollah og noen av deres allierte, og opplever ofte at deres interesser prioriteres fordi de har libanesiske allierte som er mer effektive enn f.eks. USAs eller Saudi-Arabias allierte og stedfortredere.

AR: Hva slags reaksjoner og bekymringer avstedkommer etter din oppfatning den libanesiske regjeringens fall i sunnimuslimske land som Saudi-Arabia?

TC: Det er lite de kan gjøre, og det virker som om Saudi-Arabia de siste månedene har ønsket at hele Libanon-problemet skulle forsvinne av seg selv, og de har vært villige til å oppgi hele tribunalet.

AR: IDF plasserte flere soldater ved Israels nordgrense mot Libanon på torsdag. Og Israel er bekymret for at den politiske uroen i Libanon kan resultere i mer vold på landenes felles grense. Er det etter din oppfatning mulig at Hizbollah nå vil prøve å lage vanskeligheter langs grensen til Israel for å avlede oppmerksomheten fra den politiske uroen i Libanon?

TC: Jeg har lenge ment at det som mest sannsynlig vil utløse den neste krigen mellom Hizbollah og Israel, vil være en intern krise i Libanon. Ting som dette oppstyret med tribunalet er en direkte trussel mot Hizbollahs legitimitet blant egne tilhengere, og det truer Hizbollahs dominans i Libanon. Det er et kinkig problem for dem. Den eneste løsningen vil på et eller annet tidspunkt være å få i stand en krig mot Israel. Det vil samle Libanon og bringe Hizbollahs kritikere til taushet.

AR: Som forfatter av A privilege to Die: Inside Hizbollah’s Legions and Their Endless War Against Israel, vil du si det er noe folk i Vesten ikke begriper av Hizbollah og deres sponsorers spill i Libanon?

TC: Mange viktige sider ved Hizbollah blir ofte oversett av observatører i Israel og Vesten. Hizbollahs støttespillere deler virkelig deres religiøse, politiske og anti-israelske ideologi. Partiet og dets tilhengere nyter uhyre stor popularitet. De har kommandoen over en stor organisasjon, og kan slett ikke ignoreres eller ryddes av veien. Hizbollah komme ikke til å forsvinne, og de kan ikke knuses med makt. Det er en folkelig massebevegelse med sin egen stat. Endelig er Hizbollah en rasjonell aktør som er oppsatt på å befeste og utvide sin makt, til tross for sine religiøse utopier.

AR: Hva, om noe, kan Europa og USA gjøre for å hjelpe Libanon i dagens kompliserte politiske situasjon?

TC: Svært lite. De kan forsterke sin positive tilstedeværelse. De kan prøve å støtte opp om sentralregjeringen og hæren, som nasjonale institusjoner med muligheten til å danne motvekt mot den sekteriske splittelsen av Libanon. De kunne arbeide for å frita eller lette landet for den paralyserende gjeldsbyrden. Dessverre er de lokale politiske partiene svært mangelfulle partnere.

AR: Tatt i betraktning Libanons historie med borgerkrig og de nylige angrepene mot kristne i Irak og Egypt, tror du at det når som helst kan komme en bølge av vold mot den kristne minoriteten?

TC: Mitt generelle inntrykk er at de muslimske grupperingene i landet for tiden er veldig nøye med å unngå konflikt med de kristne. Men også de kristne er svært splittede, så i tilfelle borgerkrig er det alltids en mulighet for at kristne allierte med Hizbollah kunne havne i sammenstøt med Hariris kristne allierte.

AR: Hizbollahs beslutning om å forlate regjeringen denne uken fant sted omtrent samtidig som Moqtada al-Sadr er tilbake i Irak. Betyr det noe?

TC: Valg av tidspunkt fremstår som litt mystisk for meg. En gjetning er at Hizbollah har på følelsen at tiltalebeslutninger er rett rundt hjørnet, og at de derfor veltet regjeringen i siste liten for å svekke Libanons evne til å samarbeide med tribunalet. Uansett hva som ligger til grunn for timingen, antar jeg det har sitt opphav i Hizbollahs strategi, hva enten den er treffsikker eller ei, for hvordan man mest effektivt kan oppnå det utspekulerte målet det er å torpedere tribunalets arbeid.

AR: Faktum er ellers at Iran nå har tre brikker på brettet: Hamas, Hizbollah og al-Sadr i Irak. Hvor komfortabel er Syria med det etter din mening?

TC: Syria og Iran både samarbeider og konkurrerer med hverandre. Begge statene har et selvstendig og viktig forhold til Hizbollah og Hamas. I Irak har Syria enorm innflytelse gjennom den sunnimuslimske motstanden og Ba’ath-partiet, dessuten bor det omtrent en million irakiske flyktninger i Syria. Jeg tror ikke Syria er bekymret for at landets regionale innflytelse vil bli overskygget av Irans.

Amy Rosenthal er medarbeider i den ledende italienske kommentaravisen Il Foglio, og hun dekket i likhet med Thanassis Cambanis krigen mellom Israel og Libanon i 2006.