Kommentar

De tidligere stortingsrepresentantene Anders Talleraas og Magnus Stangeland mottok dommen om trygdesvindel omtent som en dødsdom. De var helt knust. Journalistene viste ingen utpreget sympati. Rettferdig, sa de fleste. Det må være likhet for loven.

Slik hyllet de en kjerneverdi og viste publikum at de i det minste vet å forsvare at det ikke skal være forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Men til tross for at journalistene – og domstolen – hadde rett i sak, var det likevel et annet bilde som grep seeren/publikum: To eldre menn som var på gråten, hjelpeløse.

Elsk din neste du kristne sjel, trå ham ikke ned med jernskodd hæl!

Så var det et annet bilde: Over to sider i Aftenposten, og med toppoppslag på forsiden: Drosjesvindler lurte norsk politi. På bildet går en smilende Mohammed Aslam. Han har lurt norske skattemyndigheter for 100 millioner, ikke bare i skattesvindel, men også i trygdesvindel, i forfalskning av andres navn, beslag av andres skatt, oppbevaring av ulovlige våpen – listen er lang. Aslam var noe mer enn en leilighetstyv. Han var en profesjonell kriminell, en som skruppelløst melker samfunnet og har forbindelse med kriminelle. Mao: en helt annen divisjon enn de stor tidligere stortingsrepresentantene.

Pressen har skrevet mye om herrene Talleraas og Stangeland, senest om konsulenthonorar i Redningsselskapet. De har vært kreative og visst å ta seg betalt. De har sviktet den tilliten de har hatt som landets fremste folkevalgte. Den straffen de har fått av pressen i offentligheten er minst like hard som den dommeren avsa. De har langt på vei fått ødelagt sine omdømmer.

Men om Aslam har avisene vist mindre interesse. Hvorfor ikke? Hans lovbrudd er mye alvorligere og representerer en større trussel for samfunnet. Aslam var leder for en organisert svindel blant Oslos drosjesjåfører som kostet det offentlige 720 millioner kroner. De nøyde seg ikke med å unndra skatt, de organiserte også trygdesvindel. De truer dermed det fellesskapet og den felleskassa som sosialdemokratiet forsvarer. Likevel får ikke saken den helt store oppmerksomhet. Den er liksom aparte. Den sprenger alle grenser. Eller er det fordi det angår innvandrere at pressen er mer forsiktig? De vet at slike avsløringer øker publikums skepsis, spesielt til pakistanere og muslimer.

Hadde det ikke vært for Aftenpostens Einar Haakaas hadde ikke offentligheten kjent det fulle omfang av saken. Den hadde kanskje heller ikke vært rullet opp. Haakaas utrettelige gravearbeid har drevet politi og skatteetat til å skjerpe seg. I Oslo kommunes bevillingsystem for drosjer var det mye rart. Saken avslører at når svindelen antar slike dimensjoner risikerer også offentlig byråkrati å bli innblandet.

Det kalles korrupsjon.

Drosjesvindelen viste hvordan samhørighet i samme etniske og religiøse gruppe kan danne basis for organisert svindel. Man er solidarisk kriminell. Ingen tyster. Ingen tør tyste. Den som våger får «besøk». Alt dette er beskrevet i boken til Einar Haakaas/Kjetil Sæter: Svindel uten grenser.

Svindelen var en suksess. Den ble avslørt, men det tok mange år. I mellomtiden hadde Mohammed Aslam fått ut over 100 millioner kroner. Over mange år var disse sluset hjem til Pakistan. Tollmyndighetene visste at det ble smuglet store kontantbeløp på flyene til Pakistan. Likevel var reglene slik at man bare mistet 2-3 % av summen i gebyr, hvis man ble tatt.

Aslam hadde investert store summer i Pakistan, men han var fortsatt norsk statsborger. Det ga myndighetene muligheter, både til å få ham dømt og kreve pengene tilbakebetalt. Men hva skjedde?

I retten innrømmet han regnskapsjuks for å skjule svart kjøring. Han ble også dømt for trygdejuks, pengesmugling og ulovlig oppbevaring av våpen. Men til tross for at dette var en alvorlig sak, tok politiet aldri passet fra Aslam.
– Vi anser ikke det som nødvendig, var svaret Aftenposten fikk på direkte spørsmål høsten 2007. Aslam lot ikke sjansen gå fra seg, og stakk til Pakistan allerede før han i januar i 2008 ble dømt til to års ubetinget fengsel i Oslo tingrett. Da han ble innkalt til soning via advokaten, svarte Aslam at han ikke kunne forlate sin syke far i Pakistan.

Er det sannsynlig at en innfødt norsk borger som var tiltalt for svindel fra det offentlige i hundremillionersklassen ville fått beholde passet? I Aslams tilfelle var risikoen for flukt enda større siden han var av utenlandsk opprinnelse.

Man kan bare karakterisere denne holdningen som et ønske om ikke å vite, ikke å erkjenne, ikke å ta affære. Men dermed svikter myndighetene – politi, toll-, skatte-, tilsynsmyndigheter og Oslo kommune – det publikum de er satt til å tjene. Det er nettopp ikke likhet for loven, og kong Salomo er ikke stortingsrepresentanter, det er en frekk, kriminell pakistaner.

Man er rimelig naiv hvis man ikke tror publikum får med seg dette.

To bilder med bare et par dagers mellomrom: Stangeland som går om bord i ferja som skal føre ham hjem til Austvoll. Han er glad familien støtter ham.

Det andre bildet: En selvsikker Aslam. I et totalkorrupt land er en korrupt rikmann konge. Rikdommen kommer fra norske skattebetalere. Over inngangen til Aslams vekslerkontor henger bildet av en norsk tusenkrone.

Drosjesvindler Aslam slipper unna