Gjesteskribent

Del II

Hva angår kvinners rettigheter i den islamske verden, et tema som Bernard Lewis behandler i et kapittel i sin nye bok Gender and the Clash of Civilizations, skriver historikeren:

«Til tross for nærværet av sterke krefter som er fast bestemte på å undertrykke kvinnene og deres rettigheter, forblir jeg i det store og hele en forsiktig optimist.»

Og han forklarer sin optimisme slik:

«Jeg tror at kvinnene er det beste håpet for islams fremtid — kanskje til og med det eneste. Men de lever nå under svært vanskelige betingelser. Situasjonen er ikke den samme overalt. Den er bedre i noen muslimske land, og verre i andre. Uansett forblir kvinnene den delen av befolkningen som har mest å tape på den militante islamismen, og mest å vinne ved en reform.
Når det er sagt finnes det flere muslimske land hvor situasjonen er virkelig dyster, og det har som regel ikke med selve regimet å gjøre. Til og med under Saddam Husseins diktatur i Irak var kvinnenes stilling for eksempel bedre enn i Egypt. Og selv om kvinnene ikke er blitt innrømmet rettigheter i ordets vestlige forstand, har Irak uansett vist seg mindre undertrykkende enn noe annet land.

Den muslimske staten som er kommet lengst i så henseende, er Tunisia, hvor grunnloven av 1959 garanterer kvinnene like rettigheter, obligatorisk opplæring for alle kvinner, som dermed kan gå på skolen, få en egnet utdannelse og adgang til yrkeslivet, foruten forretningslivet og politikken.

I Iran var man på sjahens tid i ferd med å legge et lignende grunnlag, men i dag er kvinnene dertillands ofre for en bedrøvelig undertrykkelse. Jeg forblir uansett overbevist om at kvinnene representerer den islamske verdenens beste håp, dog med et forbehold som er begrunnet med de sterke motkreftene, samt den ekstremt begrensede evnen resten av verden — vår verden — har til å forstå dem, langt mindre hjelpe dem.»

Når vi så spør ham om han føler skuffelse over måten mange i den vestlige politiske eliten, i særdeleshet i Europa, behandler muslimer både i sine egne land og utenlands, idet de unnlater å verne om fundamentale prinsipper som frihet, like rettigheter og likestilling mellom kjønnene, merker man lett en avskyfølelse hos Lewis:

«Ja, jeg observerer alt dette med tiltagende uro. Det overveldende flertallet av personene virker fullstendig ute av stand til bare det å oppfatte virkeligheten, og da kan vi tenke oss hvor godt de forstår den. Men det finnes noen i Vesten som er på det rene med hva som skjer, sannsynligvis oftere blant vanlige mennesker enn blant den politiske eliten,» fastslår Lewis. Og han legger til: «Uheldigvis har vi i Vesten dette fenomenet kalt «politisk korrekthet» som gjør det vanskelig, om ikke umulig, å ta disse temaene opp til seriøs diskusjon.»

Ved begynnelsen av det 21. århundre var det mange som bad islam om unnskyldning. I Kairo i 2009 sa for eksempel USAs president Barack Obama at han var opprørt over hvor dårlig landet hadde oppført seg mot den muslimske verden, og i 2004 bad Johannes Paul den annen islamistene om unnskyldning for korstogene. Lewis har sin egen fortolkning av dette:

«Det er tale om det som den nå avdøde midtøsteneksperten J.B. Kelly kalte «den forebyggende underdanighetens diplomati».» Han forklarer: «Under den kalde krigen var hele verden fullstendig på det rene med to ting: Først og fremst ville enhver handling rettet mot Sovjet – enhver handling som kunne irritere dem – avstedkomme umiddelbare og skrekkelige konsekvenser. Folk lærte med andre ord leksen i all hast. For det andre ville ikke det å uttale seg kritisk mot amerikanerne simpelthen unnlatt å føre til hevn, det kunne føre til belønning. Et opptog av engstelige diplomater, politikere, journalister og, jeg er nødt til å legge det til: professorer, stod frem og spurte: «På hvilken måte har vi fornærmet dere? Hvordan kan vi gjøre det godt igjen?». Tilnærmingsmåten er nå naturligvis forskjellig, og det er klart at det dreier seg om manglende evne eller vilje til å erkjenne virkeligheten.»

Den eminente historikeren utdyper tanken:

«Vår verden – Vesten – ligger mange århundrer foran den islamske verden. Jeg tenker ikke på rene fremskritt: Vi er ganske enkelt på forskjellige utviklingsnivåer. Når det er sagt, har vi en total mangel på gjensidig forståelse. Vi har to forskjellige samfunn med forskjellige utviklinger, som til forskjellige tider i sin historie har observert hverandre uten overhodet å forstå hverandre. Spørsmål som en gang var så viktige i den kristne — eller mer korrekt definert etterkristne — verden, angående forskjellene mellom konfesjonene og deres lederskap, avstedkommer ikke lenger noen større interesse blant vestlige, mens de fortsatt er av stor relevans for muslimer. Det er problemer som den vestlige verden har overvunnet. I det 17. århundret fant det sted en lang og bitter strid mellom protestanter og katolikker. England var den protestantiske reformasjonens land. Men dette er temaer som nå ikke lenger interesserer den som lever i et samfunn som vårt, som har grundig kjennskap til sin egen historie, men finner det vanskelig å forstå at det eksisterer en helt annen virkelighet, som er på et helt annet utviklingstadium.»

Idet vi går over til å snakke om Tyrkia, feltet Lewis er mest kompetent på, spør vi historikeren hvorfor han i 50 år har betraktet landet som et lysende eksempel på sekularisering og demokrati, altså siden 1961, året da han utgav sin innflytelsesrike bok The Emergence of Modern Turkey.

«Det var et lysende eksempel,» fremhever den lærde mannen i en litt høytidelig tone, innen han forteller hvordan han reagerte på den nylige folkeavstemningen om landets grunnlov, som ble hyllet både av EU og USA som en seier for det levende tyrkiske demokratiet.

«Det er det derimot ikke,» uttaler Lewis uten omsvøp. «Dette er kjensgjerningene: Statsminister Recep Tayyip Erdogan har virkelig vært intelligent. I de sju årene han har ledet Tyrkia har han ikke bare holdt på det nødvendige parlamentariske flertallet for regjeringen, han har også gradvis tatt over styringen med alt: fra økonomien til forretningslivet, fra forvaltningen til hæren. Han har utvidet kontrollen over alle grener av statsmakten, unntatt domstolene, som er forblitt en søyle og en forpost i forsvaret av det som er igjen av den tyrkiske republikkens kemalistiske, sekulære tradisjon.»

Lewis forklarer at dagens Tyrkia får ham til å tenke på en annen tyrkisk statsminister:

«For mange år siden (1950-1960) var det i Tyrkia en statsminister som het Adnan Menderes, som så snart han var valgt bestemte seg for at han ikke ville gi avkall på makten på samme måte som han hadde oppnådd den, og han forsøkte således å gjøre om statsministerembedet til et diktatur. Jeg minnes et besøk i Ankara mot slutten av femtitallet. Jeg satt i auditoriet ved fakultetet for statsvitenskap og pratet om løst og fast med noen professorer. Plutselig er det en av dem som sier: «Hvem som er demokratiets far i Tyrkia? Statsminister Adnan Menderes!» De andre ser perplekse på ham og sier: «Menderes, demokratiets far?», og han utbryter: «Ja, for han har rævkjørt demokratiets mor!».» Lewis humrer og fortsetter: «Nå forstår du nok hvor jeg vil hen. Menderes klarte å ta kontrollen over alt, unntatt domstolene, som det ikke var mulig å fjerne, og som til slutt stanset ham. Nå har Erdogan fått det samme problemet, siden han ikke har klart å påvirke, korrumpere eller fjerne dommere. Han besluttet derfor, svært dyktig og med velgernes hjelp, å utnytte folkeavstemningen om grunnloven til å kvele den dømmende makten.»

Ifølge Lewis er det opplagt at «med Erdogan er Tyrkia i ferd med å fjerne seg fra den vestlige verden og bli mer islamsk». Som han forklarer:

«Erdogan opprettholder et godt forhold til Iran, og tar klart sikte på å bekle en ledende rolle innenfor den islamske verden. Etter enkeltes oppfatning skulle han sågar være i ferd med å gjenopprette det ottomanske imperiet, men jeg vet ikke om han akter å strekke seg så langt. Det er uansett ikke umulig.» Virkelig? Hvordan? «Nå har han virkelig tatt kontrollen og truffet det endelige tiltaket for å knuse dommerstanden, og det er med uro — nei, avsky — jeg ser at han har fått applaus av de demokratiske nasjonene. Dette er eksakt det motsatte: et skritt på veien bort fra demokratiet,» erklærer Lewis uten å gå rundt grøten.

Historikeren nøler litt, deretter fortsetter han:

«Det er et ordtak som sier at ingen er blindere enn den som ikke vil se, men jeg foretrekker frasen begått av den tyske skribenten og filosofen Johann Christoph Friedrich von Schiller: Mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves.»

Idet vi vender blikket sydover, spør vi Midtøsten-forskeren om han betrakter Libanon — i dag kontrollert av Syria og Hizbollah, og med en stat og en hær ute av stand til å bestemme over sin egen skjebne — som en mislykket nasjon.

«Det er den utvilsomt, men ikke på grunn av interne vanskeligheter. Når en stat faller i grus tilskrives det som regel interne svakheter. Men Libanons situasjon er annerledes: Landets mislykkethet skyldes naboene. Libaneserne ble ofre for sin egen gjestmildhet og gode intensjoner. De har tatt imot folk, de har akseptert flyktninger, og deres moralske ansvarsfølelse er blitt byttet mot ødeleggelser. Jeg er overbevist om at libaneserne fortsatt er i stand til å styre et anstendig samfunn, bare det blir mulig å gjenopprette suvereniteten.» Hvorfor? «Fordi jeg ikke tror at Hizbollah nyter noen stor folkelig støtte i Libanon eller andre steder i araberverdenen. Da israelerne for noen år siden kjempet mot Hizbollah, var det for eksempel temmelig åpenbart at araberverdenen ventet i spenning på at de skulle gjennomføre oppdraget, idet de unngikk enhver protest og de sedvanlige demonstrasjonene.»

Dette kan ifølge Lewis skyldes det faktum at «de arabiske regjeringene og mange libanesere håpet på en israelsk seier, og de ble svært skuffet over den manglende suksessen». Hizbollah finner sin redning i det iranske regimet, som med stolthet og til overmål leverer dem våpen, penger og lojal støtte, til tross for økende opposisjon internt.

Vi spør Lewis: I etterpåklokskapens lys, seksten måneder etter valget den 12. juni 2009, som gav støtet til en rekke protester i Iran, hvilke resultater er blitt oppnådd, og hva kan vi eventuelt vente oss av den grønne bevegelsen i fremtiden?

«I Iran finnes det uten tvil en livskraftig opposisjon. Det vil si, det finnes to: Den interne hos regimet og den eksterne mot selve regimet, begge rettet mot president Mahmoud Ahmadinejad. At regimet i øyeblikket er blitt ekstremt upopulært, finnes det rikelig med vitnesbyrd om. Ikke bare er vi oppmerksomme på den situasjonen, men vi har midler til disposisjon for å holde kontakten med det iranske folket som før var utenkelige. Dessuten er det mange symptomer på en voksende misnøye internt i regimet, rettet spesielt mot presidenten. Når det er sagt, må vi i Vesten være svært varsomme med hvordan vi håndterer denne situasjonen.»

Men i de siste månedene har det vært skrevet stadig oftere i avisene at Israel skulle forberede seg på å bombe Iran, med mindre landet stanser sitt atomvåpenprogram.

«Jeg tror ikke at det å bombe eller invadere Iran er det rette svaret,» repliserer Lewis bestemt. Og han forklarer:
«Iran er, til forskjell fra de fleste landene i Midtøsten, en virkelig nasjon med en svært sterk identitet som har dype røtter, ikke bare hundrevis, men tusenvis av år tilbake. I Iran finnes det ingen ubehøvlet nasjonalisme, men fedrelandskjærlighet, og det er to fullstendig forskjellige konsepter. Idet vi motarbeider landets regjering, må vi derfor passe på ikke å gi den noe som den i øyeblikket ikke nyter godt av, altså den iranske patriotismens lojalitet og støtte.»

Vi ber Lewis om en vurdering av hvordan Barack Obama og hans administrasjon har håndtert Iran-spørsmålet etter at han ble utnevnt.

«Jeg vil helst ikke snakke om det,» svarer Lewis konsist: «Når jeg kommer på noe fornuftig som er blitt gjort, skal jeg fortelle deg det.»

Lewis har viet sin ekstremt lange karrière til Midtøsten-studier. Det er umulig å la være å spørre ham til slutt om hvilke ting han mest av alt håper leserne av boken hans oppfatter om Midtøstens og islams historie.
Etter lang tids taushet svarer han:

«At den islamske verden representerer et viktig kapittel i menneskets historie. Det er en viktig sivilisasjon i menneskehetens historie, og den har spilt en betydelig rolle i vekselvirkningen mellom den vestlige og den østlige verden. Det er faktisk takket være den islamske verden at Vesten har kunnet nyte godt av flere oppdagelser som fant sted i den østlige verden. Mange oppdagelser kommer direkte fra den islamske verden, og selv om de oftere kommer annetstedsfra, har muslimene forstått deres viktighet, og besluttet å ta dem i bruk og bringe dem videre. Det har dreid seg om fundamentale ideer i utviklingen av den vestlige sivilisasjon. Jeg tror vi burde anerkjenne at muslimene har hatt en slik rolle, dog uten å ha noen illusjoner om hvor de befinner seg i øyeblikket, hva de holder på med eller hvordan de betrakter oss.»

Amy Rosenthal har mastergrad i statsvitenskap fra London School of Economics og doktorgrad i historie fra Queen Mary’s College. Hun er fast medarbeider i Il Foglio, som er en av Italias ledende kommentaraviser, og hvor denne artikkelen opprinnelig stod på trykk den 23. oktober 2010. Tidligere har hun skrevet for Weekly Standard, Jerusalem Post og det italienske nyhetsmagasinet Panorama, og hun deler sin tid mellom USA, Jerusalem og Roma, hvor hun også foreleser ved American University. Intervjuet med professor Bernard Lewis publiseres i tre deler her på Document i Christian Skaugs oversettelse, med vennlig samtykke fra Lewis selv, artikkelforfatterinnen og Il Foglios redaktør.