Red. vil få ønske alle lesere en god jul og takke for all støtte i året som har gått. Det har skjedd mye.

Det er det som er forunderlig: et slags merkelig bånd eksisterer mellom redaksjonen og leserne, og vel og merke med leserkommentatorene. Det gjør det forsåvidt i alle publiseringsforetak. Men i noen er det krig mellom redaksjonell linje og leserne. Det kan man konstatere i Dagsavisen og andre aviser der man forsøker å tukte og oppdra leserne. Hvor overflatisk og nedlatende går det an å bli? Man trenger ikke være spesielt begavet for å oppdage at det finnes en enorm frustrasjon «der ute» som ikke får utløp.

Dette båndet med leserne er en slags usynlig osmose. Det er en osmose med det vi kaller «folket». The proof is in the pudding. Tilstrømmingen forteller om vi treffer og vet hva som foregår. I lang tid har folkemeningen vært holdt nede, den har selv tiet.

Oppstyret rundt sykehusnedleggelser handler om noe mer enn sykehus: det handler om at et sted går det en grense. Den går ved liv og død. Hvor mange timer skal du måtte kjøre og vente med ungene for å få dem behandlet i det som etter sigende er verdens beste land? Dette er en utvikling som har pågått i lang tid. Da nyheten kom om at Helse Øst ville nedlegge Aker sykehus og overføre 130.000 pasienter til Ahus, var det flere som ikke trodde sine egne øyne. Galskapen har ingen grenser.

Det er vel det folk har funnet ut: Det finnes ingen grenser på toppen. Folket må sette dem selv.

Faren for politikerne er at folket kan komme til å oppdage at de kan sette grenser også på andre områder. Forslaget om å kunne tvinge kommuner til å ta imot asylsøkere er annen provokasjon.

Vi har de senere år opplevd en omforming av samfunnet ovenfra som er uten sidestykke. La meg kort og godt si: Jeg er lei av å høre at Norge er verdens beste land. Det stemmer rett og slett ikke, det kan alle se som har to øyne i hodet. Prisene har de siste måneder skutt i været til et nivå som får det til å røyne på for mange. Tabloidene og mediene kan surfe på og utnytte frustrasjonen, men bryr de seg, tar de inn over seg hvordan folk har det?

Vi har et stort lerret å bleke. Leserne har i år vist at de bryr seg. For første gang har de økonomiske bidragene nådd et nivå hvor det monner, hvor det betyr noe. Vi kan honorere de skrivende både hjemme og i utlandet. Mange satser mye, noen satser alt.

Det er én ting vi ikke har nok av som samfunn: tid. Stadig flere har fått følelsen at av nå gjelder det.

Takk til dere alle og God jul!

Les også

-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂