Kommentar

Inntil lørdag 11. desember snakket både det offisielle Sverige og Norge om at landene var fredelige øyer i en urolig verden. Nå – post festum – heter det at vi ikke må la terroren rykke oss ut av balanse. Det gjelder om å bevare roen og verdiene. Ingen av delene har vært sant på lenge.

De nordiske landene er forlengst forandret til det ugjenkjennelige. Eliten derimot fortsetter å plapre. Den snur bunken, forandrer litt på ordene, men hovedformålet er hele tiden å bevare balansen og harmonien i deres egen bevissthet. Det er lenge siden dette var samfunnets harmoni. Eliten snakker om en skinnvirkelighet, og er innbilsk og arrogant nok til å late som om den er identisk med samfunnets.

Nettopp denne frikoblingen gjør at samfunnet driver som et rorløst skip, overlatt til seg selv. Eliten fortsetter i samme dur. Til dette formål har den Storting og styringsverk og mediene til disposisjon, slik at deres røst skal overdøve og utestenge alle andres.

Islamistene snakker et annet språk, med rørbomber og jihad-budskap. Selvmordsbombere midt i julerushet er et budskap. Det er en måte å få oppmerksomhet på. Det er ikke til tilfeldig: en tettpakket handlegate rett før den kristne jul, samme dag som Nobel-gallamiddagen, til stor medieoppmerksomhet. Like før er en epost og lydfil sendt TT og Säpo, men ingen av dem har tid til å lese/lytte før etter flere timer.

Jihadistene mener alvor. Men håndverket var dårlig denne gang. Det ble ikke Bagdad-scener i Stockholm. Det er ikke perverst å spekulere over hva det ville gjort med Skandinavia. Bilbomben og selvmordsbomberen skremte. Hva ville Bagdad-scener gjort med oss?

Tjat

Fredrik Reinfeldt oppfører seg som en lege som ikke vil uroe pasienten. Språket er dempet og forsiktig: «Uønsket og uakseptabelt» er ordene han bruker om forsøkene på å anstalte en massakre.

Går det an å si at livet skal fortsette som før? Disse ordene lød overbevisende når man betraktet livet på avstand. Når det gjaldt britene. Men anvendt på en selv lyder de ikke overbevisende. Det er uttrykk for rådløshet, ikke standhaftighet. Svensker er ikke israelere. Vi vet ikke hvem som angriper eller hvorfor. Vi vet ikke en gang hva vi selv står for. Det gjør israelerne, derfor fortsetter livet i Tel Aviv. To bomber i Stockholm, og byen ville bli grepet av panikk.

Det er det all grunn til, for da ville det bli synlig at det ikke var en enkeltperson. I øyeblikket klynger man seg til at det var en enstaka «galning». Som TV 2s Kadafi Zaman sa: Det var da irakeren kom til Luton i 2001 at det begynte å gå galt. Men man trenger ikke dra til Luton for å bli jihadist. Det holder lenge å bo i Sverige, og jihadismen er ikke en sykdom.

Ønsket om å bortforklare og diagnostisere utsetter sannhetens øyeblikk. Det er det man har så vanskelig for: å innse sannheten.

Sverige har tatt inn 117.000 irakere. De kommer fra et land som eksploderte i vold etter at Saddam ble styrtet. De led under et forferdelig styre. Motsetningene, kollektive og individuelle, bare eksploderte.

I den politisk korrekte bevissthet som eliten er utstyrt med, er volden i Irak en reaksjon på amerikanernes invasjon. Man må gjerne tro det, så lenge det går ut over amerikanere eller andre utlendinger – i Irak. Problemet er bare at irakerne nå er i Sverige, og da går denne misforståelsen og virkelighetsforskyvningen ut over svensker og alle andre som måtte befinne seg i nærheten. Illusjonene har en høy pris. Lørdag kunne de ha kostet mange titalls eller hundretalls mennesker liv og lemmer.

Men likevel fortsetter formaningene: Bevar roen. Nei, man skal ikke bevare roen. Man skal tvert om bli desperat og si: Dette må vi forstå, vi må ha reelle svar, ikke fraser.

Svarene har ligget rett for øynene på den svenske og den norske eliten i mange år. Det har vært gjort uttallige forsøk på å forklare hva som skjer, hvordan dynamikken i det flerkulturelle samfunn virker når man erklærer den tradisjonelle kulturen og verdiene for avskaffet og oppløst og knesetter noen fellesverdier ovenfra. Til tross for at stadig større grupper sier at de ikke bryr seg om disse verdiene.

Diskusjonen om hvor mange ekstremister som finnes i Norge og Sverige, er helt uinteressant. Det interessante er hvor mange det er som lever på siden av samfunnet, som forkaster hele eller deler av verdiene i dette samfunnet. Det tallet kan si noe om hva vi har i vente. I Sverige er det mange, og det er langt flere i Norge enn forskere gir inntrykk av. De tenker mest på hva som forventes av dem.

Gjennombrudd

Vi står i en unik historisk situasjon. Eliten har manøvrert samfunnene, historiens mest vellykkede velferdssamfunn, inn i en posisjon der de vil bli undergravd og ødelagt innenfra: Både velferden og tryggheten ryker. Det er en utrolig utvikling. En som roper på en stor dikter eller historiker. Det er shakespearsk eller bibelsk format over sosialdemokratenes fall og undergang. Men det er det som utspiller seg. Prosessen er satt i gang, og den samme eliten som har orkestrert stykket, sørger for å slå seg selv med blindhet slik at den nedadgående skruen bare fortsetter.

Forklaringene som serveres er forklaringer som trøster eliten. De trenger suttekluter, for de tåler ikke møtet med virkeligheten. Derfor snakkes det nå om enkeltpersoner når alle med et minimum av kunnskap vet at vi snakker om et kollektivt fenomen.

Hendelsen på Drottninggatan lørdag 12. desember kl. 1700 var derfor et gjennombrudd på to plan. En selvmordsjihadist debuterte på svensk jord, tok krigen hjem. Men av enda større betydning var responsen: fortsatt bortforklaringer, fortrengninger og projiseringer. Hvilket sender et tydelig budskap til hele verden: «Vi forstår ingenting, vi er forsvarsløse». Man må ikke tro at islamistene ikke forstår svenskene, selv om svenskene ikke forstår seg selv.

Det er det første og avgjørende steget mot seier: at man forstår motstanderen bedre enn han forstår seg selv.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også