Kommentar

Den tyrkiske statsminister Recep Tayyip Erdogan er USAs viktigste islamske allierte. Da han tiltrådte lovte han et demokratisk islam – en visjon som kunne tjene som forbilde for andre stater i regionen. Men hvis man skal tro dokumentene som amerikanske tjenestemenn har skrevet og som nå er offentliggjort av Wikileaks, er Tyrkia langt unna denne visjonen. Erdogan? En maktkåt islamist. Hans ministre? Udugelige, uutdannede, mange er korrupt. Regjeringen? Splittet. Opposisjonen? Latterlig.

Tusenvis av rapporter og noter ble i løpet av de siste 31 årene sendt fra Ankara av amerikanske diplomater. De nyeste dokumentene står i sterk kontrast til det amerikanske myndigheter hittil har sagt offentlig om Tyrkia. Fremfor alt er det statsminister Erdogan som mangler troverdighet blant amerikanerne. Han skal aldri ha hatt noe realistisk verdensbilde, står det å lese i en note fra mai 2005. Han er visstnok av den tro at Gud har valgt ham til å lede Tyrkia og ser seg gjerne fremstilt som ”Anatoliens folketribun”.

Regjeringssjefen i landet med NATOs neststørste hær lar seg nesten utelukkende informere av islamistnære aviser, påstår amerikanerne. Analyser utført av hans egne ministerier interesserer ham knapt. Militæret og de hemmelige tjenester har angivelig sluttet å sende ham enkelte typer rapporter. Han stoler ikke på noen og omgir seg med en ”jernring av underdanige (men arrogante) rådgivere”. Til tross for ”skryt” er han fylt av angst for å miste sin makt. En Erdogan-kjenner forteller amerikanerne at ”Tayyip tror på Gud – men han stoler ikke på ham.”

Erdogan overtok embetet som statsminister i 2003, to år etter at han hadde grunnlagt partiet sitt, det islamsk-konservative AKP. I valgkampen lovte han bl.a. å bekjempe korrupsjon. Men allerede i 2004 rapporterer amerikanerne om korrupsjon på alle nivåer, sogar innenfor Erdogans egen familie. Beskyldningene er aldri blitt bevist, kanskje er kildene bare ute etter å sverte ham. Men de preger likevel amerikanernes bilde av Tyrkia, hvilket er et katastrofalt et.

”Folketribunen” skal ha bygget om AKP til å bli en ”Erdogan-maskin”. Mange av partiets ledere er angivelig medlemmer av det muslimske brorskap, det samma gjelder visstnok også for Erdogan selv, samt president Abdullah Gül. Generelt er det alt for lite ”sakkyndighet” i regjeringen, kritiserte ambassadør Eric Edelman allerede i 2004. ”Enkelte regjeringsmedlemmer vokser riktignok inn i embetene sine, mens andre er inkompetente og forfølger sine personlige interesser eller religiøse ønsker. Politikerne ute i distriktene er trangsynte islamister.”

Mange høystående byråkrater forteller til amerikanerne at de er sjokkert over Erdogans folk. Han har gjort en ”ignorant, islamistisk akademiker” til statssekretær og kvinneministeren Minet Cubukcu går inn for å kriminalisere ekteskapsbrudd. En annen minister blir av de samme kildene beskyldt for kameraderi, forbindelse til heroinsmuglere og en forkjærlighet for altfor unge jenter.

Av velgerne blir Erdogan høyt æret, skriver USAs diplomater i 2004. ”Erdogan er den fødte politiker”, han er ”folkelig” og ”karismatisk”, og han har ”instinktene til en street fighter”. Oppvokst i et nokså hardt havnestrøk i Istanbul, engasjerte han seg allerede som ung mann i en radikal-islamistisk organisasjon. Før han inntok regjeringskontorene uttalte han at ”demokrati er som et tog. Når vi er ankommet stasjonen vi vil til, går vi av toget.” På samme tid ble han også kjent med Abdullah Gül, mannen som senere organiserte AKPs fremmarsj. I dag er forholdet deres preget av dyp rivalisering. Stadig vekk kommer Gül med kritikk av statsministeren, særlig når sistnevnte er på utenlandsreiser. Ifølge en av de amerikanske rapportene, datert mars 2005, da Gül var utenriksminister, forsøkte denne å undergrave Erdogans politikk for å vinne mer makt over partiet. Diplomatene mener han fremstiller seg mer moderat og moderne enn Erdogan, i tillegg til at han snakker engelsk.

Men den amerikanske ambassadøren ser det annerledes, etter å ha hørt uttalelser fra Güls omgangskrets. Disse hevder at Gül er mye mer ideologisk og antivestlig enn statsministeren og at han benytter enhver anledning til å sette Erdogan i et dårlig lys. Lenge forsøkte Erdogan å forhinde Güls streben etter presidentskapet – forgjeves.

Erdogans rådgiver og dagens utenriksminister, Ahmet Davutoglu, forstår seg lite på politikken som foregår utenfor Ankara, hevder amerikanerne. De mener det er trist, all den stund de ønsker seg Tyrkia inn i EU, noe de imidlertid ikke tror vil skje. For å være i stand til å forhandle på alvor, ”måtte Tyrkia ha erstattet noen tusen medarbeidere i statsapparatet med folk som snakker engelsk og som av EU-byråkratene kan bli tatt på alvor”, skriver USAs ambassadør. Hittil har AKP fremfor alt innsatt sine egne fra ulike islamske brorskap.

Enkelte AKP-politikere støtter amerikanerne i deres ønske om å få Tyrkia inn i EU, dog av andre grunner enn amerikanerne selv. ”Dystre og forvirrede” grunner, for å si det med amerikanernes egne ord; de vil ha Tyrkia inn for å spre islam i Europa. Et medlem av en ledende AKP-tenketank sa det ifølge USAs rapporter ved slutten av 2004 slik: ”Vi vil gjenerobre Andalusia og hevne oss for nederlaget ved Wiens porter i 1683.”

Utenriksminister Davutoglu går riktignok ikke så langt, men amerikanerne er likefullt skremt av hans imperialistiske tone. I januar 2010 sammenfatter ambassadøren i Ankara en av ministerens taler i Sarajevo. ”Davutoglus tese er: Det gikk bedre for Balkan, Kaukasus og Midtøsten da de stod under osmanernes kontroll og innflytelse. Siden den gang har splittelse og krig hatt ødeleggende virkning. Men nå er Tyrkia tilbake og klar til å lede an. Devutoglu: ’Vi vil gjenopprette det osmanske Balkan’”.

Davutoglus overvurdering av seg selv om hans neoosmanske visjoner skaper bekymring hos amerikanerne. ”Tyrkia har ambisjonene til en Rolls Royce, men evnene til en Rover”, heter det lakonisk. En høytstående byråkrat hadde allerede i 2004 advart amerikanerne om Erdogans og Devutoglus islamistiske innflytelse. Sistnevnte ble karakterisert som ”særlig farlig.”

Under Erdogans ledelse har forholdet til Israel blitt dramatisk svekket. Regjeringene krangler om krigen mot Hamas og angrepet på Gaza-skipene. Israels ambassadør til Ankara, Gabby Levy, blir sitert i et fortrolig skriv fra oktober 2009 på at Erdogan provoserer frem den dårlige stemningen. ”Han er en religiøs fundamentalist. Han hater oss av religiøse grunner.”

Amerikanerne ser med bekymring på hvordan Erdogan beveger seg stadig lenger vekk fra Vesten. Om hans regime i NATO-landet Tyrkia forblir stabilt, vet de ikke. ”Hver dag er annerledes. Ingen kan være sikker på til hvilken side likevekten vil forskyve seg”, skriver ambassadør James Jeffrey i slutten av februar i år. ”Vær på vakt.”

Dette er en fritt oversatt versjon av Der Spiegels (48/29.11.10) artikkel ”Volkstribun von Anatolien” basert på Wikileaks avsløringer. Enkelte avsnitt er utelatt av oversetter, uten at innholdet har endret karakter.

Camelot er et pseudonym til en nordmann som bor og arbeider i Berlin