Regjeringen har planer om radikal styrking av uførepensjonen for innvandrere. Det er snakk om en dobling, og kravet om lang botid frafalles.

Det virker som om utvalget som fremlegger forslaget ikke har tenkt konsekvens og politikk. Norge vil bli en uimotståelig honningkrukke.

I en tid der alle land i Europa foretar innstramminger av den enkle grunn at velferdsstaten er under press og budsjettene krymper, velger regjeringen å gå stikk motsatt vei: løsne på botidskrav og øke beløpene. Selv Dagsrevyen syntes dette rant over.

I dagens ordning får en 57-åring som kom til Norge for fem år siden drøyt 68 000 kroner i trygd hvis han blir ufør i dag. Har han bodd i Norge i 10 år får han 97 000, og etter 20 år får han 156 000 kroner.

Men med den nye ordningen, som uførepensjonsutvalget foreslår, får 57-åringen 300 000 kroner før skatt uavhengig av hvor lenge han har vært i landet. Denne utregningen er tatt i betraktning av at personen da har tjent minimum 450.000 kroner i året.

Årsaken er at bare inntekten i de tre beste av de siste årene før man blir ufør skal telle når trygden beregnes. Man får da 66 prosent av den inntekten man har når man blir ufør. På denne måten forenkles utregningsprosessen.

Ett av velferdsstatens bærende prinsipper er prinsippet om opptjeningstid: man får ikke noe for ikke noe. Man skal ha ytt. Det opphever utvalget. Hvilket signal sender dette til innvandrere? Og ikke minst: hvilket signal sender det til den innfødte befolkningen om forskjellsbehandling?

Det er imidlertid ikke første gang regjeringen velger å bryte med prinsippene for velferdsstaten. For noen år siden stemte Stortinget for at eldre personer som kommer hit på gjenforening skal ha rett til grunnpensjon selv om de ikke har hatt en arbeidsdag i Norge. Dette er også uhørt i forhold til sosialdemokratiets grunntanke. Man opphever de økonomiske lovene. Sosialdemokratiet hadde en viss kontakt med realitetene: man måtte ha skutt inn noe selv, ved egen innsats. Det oppheves nå. Innvandrerne må tro de har kommet til slaraffenland der maten faller ned fra trærne.

Det ene er at man opphever kravet til botid, det andre er at man automatisk innvilger 66 prosent. Kanskje vil det være mulig å fingere en inntekt på 450.000,  og betale skatt i to år, hvis man vet at gevinsten er 300.000 i året så lenge man lever?

Hvilken virkelighet lever utvalget i?

Det hører med til historien at Arbeidsdepartementet reagerte på forslaget, og skalerte ned pensjonen til en dobling, og ikke en firedobling. Men signalet er det samme: empirien viser at innvandrere uføretrygdes oftere enn nordmenn, og det har vært en del høyst tvilsomme diagnoser. Regjeringen gjør det nå enda mer attraktivt å oppnå uførepensjon.

Ønsker man at innvandrerne skal bli en gruppe trygdemottakere, klienter av staten? Hva med selvrespekten, hva med forholdet mellom innvandrere og nordmenn?

NRK: Innvandrere kan få doblet uføretrygden

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂