Gjesteskribent

Da Oriana Fallaci døde den 15. september 2006, hadde hun to år i forveien – bare noen måneder etter utgivelsen av Fornuftens styrke – etter en forverring av sin helsetilstand i all hast skrevet et slags politisk testamente. Det ble utgitt en augustdag i paperbackformat som vedlegg til Corriere della Sera, og var utformet som en dialog mellom den Fallaci som etter 11. september 2001 brukte alle sine krefter på å forsvare den vestlige sivilisasjonen mot islam, og 1970-tallets Fallaci med sine dyptborende intervjuer.

Senere samme år kviknet hun midlertidig en smule til, og mot slutten av året kom en oppdatert versjon ut mellom stive permer under tittelen Oriana Fallaci intervjuer seg selv, med et eget langt etterord kalt Apokalypsen. Boken fikk nokså raskt et opplag på en million, enda omlag halvparten av innholdet var gjentagelser av paperbacken som kort tid før hadde solgt i 800.000 eksemplarer.

Den konstruerte dialogen berører en rekke forskjellige temaer. Noen er tidløse, andre er aktuelle kommentarer til ting som skjedde i Italia og internasjonalt på den tiden. Et evig tilbakevendende tema er ikke uventet unnfallenheten overfor islams ekspansjonisme hos europeere som i sitt stille sinn forbanner utviklingen, men tier av bekvemmelighetsgrunner. Hun ønsker å bidra til at noen av hennes mange lesere tenker seg om og finner «det motet som vedkommende i øyeblikket ikke besitter». For uverdigheten ved situasjonen minner henne om den fryktsomme tausheten tidligere generasjoner viste på 1930-tallet, og hun trekker sammenligninger mellom tingenes tilstand i øyeblikket og sin egen sykdom:

Min gråt uten tårer har å gjøre med en annen kreft. En langt mer tragisk kreft, og langt mer uhelbredelig enn min egen. En kreft som ikke lar seg kurere med kirurgi, cellegift eller stråling. Altså kreften som er den nye nazifascismen, den nye bolsjevismen, femtekolonnismen som næres av den falske pasifismen, av den falske godfjottetheten, av uvitenheten, av likegyldigheten, av tregheten til dem som ikke tenker eller som er redde. Vestens kreft, Europas, og i særdeleshet Italias. Kreften som jeg lider langt mer enn min egen. Den får meg til å lide så mye at det er øyeblikk hvor jeg ikke forstår om jeg martres av kroppens smerter eller sjelens.

Et eksempel på denne sosiale kreften mener hun manifesterer seg ved den moralske ekvivalensen, eller i verste fall overlegenheten, som flere i Vesten innrømmer islam.

Jeg ble oppmerksom på dette en annen helvetesnatt. En natt full av djeveler, av hekser, av spøkelser som i beruselse danset i regnet, og som dansende stakk meg i hjertet. De lo meg opp i ansiktet, de gjorde narr av meg. Det var natten jeg ble kjent med uhyrlighetene i Abu Ghraib.

Fallaci konstaterer at alle begår forbrytelser mot menneskeheten i krig. Det vesentlige er etter hennes oppfatning hvordan man reagerer på dem. For mens de skyldige amerikanske soldatene ble idømt fengselsstraffer, feires jihadister som har gjort enda verre ting som helter, uten at Vesten viser den fornødne indignasjon. Denne passiviteten og mangelen på dømmekraft gjør at et relativt lite antall voldelige fiender kan gjøre en hel befolkning maktelsøs, og Fallaci kaller det en svakhet ved demokratiet. Et lyspunkt er for henne det italienske senatets daværende president:

Marcello Pera sa at Europa overfor islam tillegger seg, eller snarere idømmer seg, en skyld som verdensdelen ikke har. En skyld som den tror den må sone ved å tåle en reaktiv terrorisme, altså en terrorisme som har oppstått fra et krav om historisk erstatning. Han sa at den freden Europa har kost seg i gjennom seksti år, for øvrig en fred garantert av USA, betraktes som en guddommelig og naturlig rettighet, ikke en lykkelig skjebne som må beskyttes, om nødvendig med makt. Og takket være det (legger jeg til) har Eurabia konstruert skrønen om den multikulturelle pasifismen, det har byttet ut ordet «bedre» med ordet «annerledes-forskjellig», det har begynt å bable om at ingen sivilisasjoner er bedre enn andre. Det finnes ingen prinsipper eller verdier som er bedre enn andre, det finnes kun annerledeshet og forskjell i oppførsel. Dette har kriminalisert, og fortsetter å kriminalisere den som uttrykker sitt skjønn, den som angir verdighet og uverdighet, den som skiller rett og galt, og den som kaller det onde ved dets rette navn. Endelig sa han det som jeg forgjeves har repetert i tre år. At Europa lever i frykt, og at den islamske terrorismen har et svært presist mål: å ødelegge Vesten, det vil si å utslette våre prinsipper, våre verdier, våre tradisjoner, vår sivilisasjon. Men, som i mitt tilfelle, gav hans tale ingen gjenlyd.

Hvorfor det?

Fordi ingen tok fatt i den, eller nesten ingen. Fordi også han har fått vasallene til den dumme høyresiden og den løgnaktige venstresiden, de intellektuelle og fjernsynet, kort sagt den politiske korrekthetens tyranni, til å inngå taushetens sammensvergelse. De har gjort dette temaet til et tabu.

Det hele kulminerer med betraktninger over vår styreform:

Det finnes ingen alternativer til demokratiet. Hvis man oppgir det, hvis det dør, går friheten opp i røyk, og vi vil i beste fall havne i gulag eller en konsentrasjonsleir eller en grav. Altså i fengsel eller under jorden. Men når vi tar munnen full med ordet demokrati, vet vi godt at demokratiet lekker som en sil. Vi vet godt at det er et desperat ufullkomment system, og fra enkelte synsvinkler løgnaktig. […] Tocqueville sier at demokratiet bygger på to ting. Ideen om likhet og ideen om frihet. Men menneskene elsker likheten langt høyere enn friheten, og friheten bryr de seg ofte ikke om i det hele tatt. Det koster for mange anstrengelser, for mye disiplin, og er det kanskje ikke sant at man kan være like selv om man er under slaveri? Som om det ikke var nok, forstår de ikke ideen om likhet. Eller de later som om de ikke forstår den. For med likhet mener demokratiet juridisk likhet, likheten som kommer fra det hellige prinsippet «Loven er lik for alle». Ikke mental og moralsk likhet, eller lik verdi og fortjeneste. Ikke likhet i fortjeneste mellom en intelligent person og en dum, eller likhet i verdi mellom en ærlig person og en uærlig. Den slags likhet eksisterer ikke. Dersom den eksisterte, ville ikke livet eksistere. Det ville ikke finnes individualitet, det ville ikke finnes konkurranse. Hvilket utelukker de olympiske leker, kappestrider, fotballkampene som italienerne setter så høyt. Og vi ville alle være identiske som biler som kommer ut fra et samlebånd. Problemet er at demokratiet hjelper de ignorante og de innbilske med å fornekte denne sannheten, dette åpenbare. Det hjelper dem med stemmeretten, som telles men ikke veies, som setter kvantiteten over kvaliteten; det hjelper dem med retorikken og demagogien og populismen. Resultatet er at en hvilken som helst kløne eller en hvilken som helst inkompetent kan stille til valg og bli valgt. Gjerne med et skred av stemmer. Og siden mange mennesker hverken er Leonardo da Vinci eller den hellige Frans av Assisi, er det ofte de klønete og inkompetente som representerer velgerne. For hvem andre enn dem er hovedansvarlige for katastrofen vi er vitne til? Hvem andre enn dem har gjort at vi risikerer å bli satt hundrevis av år tilbake? Hvem andre enn dem har gitt opp vår sivilisasjon til fordel for en ikke-sivilisasjon?

Korrupsjonen i politikken fremheves som enda en demokratisk svakhet, da den er i stand til å korrumpere, eller i det minste utmanøvrere, enhver som i utgangspunktet ikke er med på notene:

Som De forstår er ordet politikk ikke noe skjellsord for meg. Det er et hellig ord. En nobel tjeneste, en plikt. Ikke noe man kan bruke til å gjøre karrière, til å sikre seg ufortjente privilegier, til å tilfredsstille sin egen forfengelighet eller sitt eget maktbegjær. Og siden verden er som den er, tilhører politikken nesten alltid den som ikke tenker slik jeg gjør. «I politikken,» sa en gang Polens daværende president Mieczyslaw Rakowski til meg «blir selv englene skjøger».

Et av de verste trekkene ved politikken er etter Fallacis oppfatning den «intellektuelle terrorismen som venstresiden har drevet med i seksti år»:

Denne hjernevasken de har utsatt folk for ved å dytte ned i halsen på dem at den som ikke spiller på deres lag er en idiot, en bakstrever, en reaksjonær, en foraktelig person som vil havne i helvete. Også det kulturelle hegemoniet som de takket være dette har etablert i samfunnets sentralnervesystem. I skolene, ved universitetene. I avisene, i TV. I forlagshusene, i musikkens verden, i filmens. I de militære styrker, carabinieri inkludert, i politiet. Ved domstolene. Tenk på de røde dommerne som venstresiden har flasket opp, dommerne som gir muslimene rett i at krusifikset må vekk, dommerne som løslater terrorismens medsammensvorne eller gir dem latterlige straffer. […] For svarte, det er bare Den katolske kirken som har klart å påtvinge et lignende kulturelt hegemoni. Man må gå tilbake til det tyranniet Den katolske kirken brukte til å fordumme oss og skremme oss gjennom århundrer, til dens hjernevask, dens inkvisisjoner, for å finne noe som ligner på den situasjonen vi har levd under gjennom seksti år i hele Europa, men først og fremst i Italia. Hitlers og Mussolinis diktatur varte bare en tjue års tid. Dette diktaturet har vart i over seksti år, og etter årtusenskiftet har det nådd voldsomme høyder. Tenk på regnbueflaggene som har erstattet de røde flaggene. Regnbueflagget er blitt den hellige jomfruens fane. Og nåde deg hvis du på dens plass setter trikoloren, slik jeg gjør. Det har nå blitt et kjetteri å heve trikoloren. Du blir betraktet som en reaksjonær, en fascist, en krigshisser, hvis du setter trikoloren vår i vinduet. Men vet De at det nesten ikke er noen som selger den lenger?!? Vet De at det er mange som er redde, jeg sier redde for å selge den?!? Vet De at man må gå i butikkene som selger militæreffekter for å få fatt i den?!? Militææære effekter!

Fallacis begeistring for Ratzinger er velkjent, men hun er ikke nådig med hans forgjenger:

På Vestens bekostning har han gjort, og fortsetter å gjøre seg skyldig i altfor megen urett. Uretten det er aldri å si et ord mot våre fiender, først og fremst. Aldri å omtale deres grusomheter offentlig på en klar og utvetydig måte. Ikke engang å fordømme disse som skjærer strupen over på oss eller hugger hodet av oss. Ikke engang å klandre disse som fjerner krusifikset fra skolene eller kaster det ut av sykehusvinduer. Kort sagt uretten det er å ikke forsvare oss, og i økumenismens navn, den ene Guds, å etterape FNs usømmelige taushet. På samme tid predike ubegrenset gjestfrihet, altså å forenkle deres ekspansjonisme, deres kolonialisme, deres rasisme. En rasisme ingen våger å definere som sådan. Hvis dagens Europa er Eurabia, hvis Eurabias forpost er Italia, er det også takket være Wojtyla. Og alle hans Caritas, hans Sant’Egidio-bevegelser, hans prelater, hans prester, hans Comboni-munker: nyutsprungne janitsjarer med tunika og regnbuesko. Er det på denne måten man forsvarer kristendommen?!? Som kristen ateist får jeg den store skjelven når kardinal Touran, Vatikanets utenriksminister, kommenterer attentatene mot fire kristne kirker i Bagdad ved å si: «Jeg har inntrykk av at det dreier seg om at ignorante og manipulerbare masser ved hjelp av propagandaen oppfordres til å betrakte de kristne som allierte av et Vesten man betrakter som fienden.» Og ikke en stavelse om de forfulgte kristne, som stemplet av betegnelsen «svin» flykter fra Irak eller Syria eller Jordan. (Vel førti tusen på to uker.) Jeg får den store skjelven når sognepresten i en liten piemontesisk by med kuriens velsignelse gir en imam tillatelse til å lese fra Koranen fra sin lille kirkes alter under en katolsk italienerinnes vielse til en tyrkisk muslim. Slik at imamen, idet han er ferdig med å lese fra Koranen, fra det alteret skriker ut sine lovsanger til Muhammed og sine «Allah akbar, Allah akbar». Å, ja: det så være seg ubevisst, Wojtyla har gjort, og fortsetter å gjøre stor skade på Vesten. På kristendommen, på Jesus Kristus, på jomfru Maria, som han ber til med stor glød. Og han bør ikke være overrasket hvis Den europeiske unions femtekolonne utsteder en konstitusjon der man ser bort fra våre kristne røtter.

Til tross for at Fallaci hele tiden og som en selvfølge stod last og brast med Bush og Blair, var hun helt fra starten av skeptisk til krigen i Irak, og hennes oppfatning er forblitt uendret, særlig hva angår muligheten til å eksportere demokratiet:

Derfor var det like greit å beholde Saddam Hussein. Hør her, jeg går aldri trett av å gjenta det: man kan ikke gi bort demokratiet som et sjokoladestykke. Demokratiet må man erobre. For å erobre det må man ønske det. For å ønske det må man vite hva det er for noe. Irakerne vet det ikke. Enda mindre forstår de det. Og følgelig vil de ikke ha det. Ikke så mye fordi de er avvent gjennom tjuefire års grusomt diktatur, men fordi de er muslimer: assimilerte av teokratiet og ute av stand til å være herre over sin egen skjebne. Teokratiet lærer en ikke å resonnere, å velge, å bestemme ens egen skjebne. Det lærer en å adlyde tjene underkaste seg en gud som er en absolutt sjef, et overhode som kontrollerer ethvert øyeblikk og ethvert aspekt ved ditt liv, en verre tyrann enn Saddam Hussein. Kanskje dette vil forandre seg om et århundre eller to. Verden utvikler seg nå til dags med stor hurtighet. Men i dag er realiteten denne, og det er ren demagogi å ikke innrømme det.

EU har hun ikke mye godt å si om:

Hvilket Europa? Europa finnes ikke lenger. Det er Eurabia. Hva mener De med Europa? En såkalt europeisk union som i sin latterlige og svindleriske konstitusjon feier under teppet, altså benekter, våre kristne røtter, vår essens? Den europeiske union er bare den finansklubben jeg kaller den. En klubb som er ønsket av dette kontinentets evige herrer, altså av Frankrike og Tyskland. Det er en løgn som tjener til å holde den forpulte euroen på fote og vedlikeholde antiamerikanismen, hatet mot Vesten. Det er en unnskyldning for å betale uforskammede skattefrie lønninger til europarlamentarikerne, som i likhet med Europakommisjonens funksjonærer koser seg i Brussel. Det er et knep for å kunne stikke nesen ned i våre lommer, og innføre genetisk modifisert mat i vår organisme. Kjøtt som ikke lenger er kjøtt, fisk som ikke lenger er fisk, grønnsaker som ikke lenger er grønnsaker, parmesan som ikke lenger er parmesan, melk som ikke lenger er melk, vin som ikke lenger er vin. Slik at de nye generasjoner, foruten å vokse opp uten å kjenne smaken av sannheten, vokser opp uten å kjenne smaken av det gode kosthold. Og sammen med sjelens kreft rammes de av kroppens kreft. Men fremfor alt er det et instrument for å trekke stadig flere invasjonsstyrker til vårt territorium, for deretter å la dem bevege seg om kring uten hindringer hjemme hos oss.

Om unionens fremtid har hun dette å si:

Nasjonene kan ikke avvikle sine egne språk, sin egen fortid, sin egen stolthet, sine egne lover, sine egne vaner, sine egne fedreland, for å bli små biter i et superfedreland. I en supernasjon, i en superstat, der man taler et førtitalls språk, men det bare er fransk og tysk og arabisk som teller. Før eller siden vil den som hverken tåler fransk eller tysk eller arabisk gjøre opprør. Det bevises også av det faktum at mange land praktisk talt ikke stemte ved europavalgene… Før eller siden vil det styrte sammen.

I et av de mange brevene hun har fått, finner Fallaci et talende eksempel på de daglige dryppene europeernes tradisjoner utsettes for av nidkjære muslimer, noe som får henne til å trekke den konklusjon at det «ikke finnes et islam som kan adskilles fra terrorismens islam. Et mildt, utviklet, moderat islam, som dermed er rede til å forstå vår kultur og respektere vår frihet.» Brevet er fra en tenåring ved navn Virgilio:

Virgilio har en lillesøster som går på barneskolen, og en bestemor som lager frityrstekte riskaker slik man lager dem i Toscana. Det vil si med en spiseskje marsala i deigen. For en tid tilbake tok lillesøsteren dem med seg på skolen, hun tilbød dem til sine klassekamerater, og blant klassekameratene var det en muslimsk gutt. Den muslimske gutten satte spesielt stor pris på dem, så den dagen dro han henrykt hjem, og fornøyd ropte han: «Mamma, kan du også lage frityrstekte riskaker med marsala? Jeg har spist det i dag morges på skolen, og …» Og himmelen åpnet seg. Dagen etter oppsøkte den nevnte guttens far skolens kvinnelige rektor med Koranen i hånden. Han sa at det å ha tilbudt hans sønn de frityrstekte kakene med alkohol var en krenkelse av Allah, og etter å ha forlangt en unnskyldning advarte han henne mot å la noen ta med seg slik uren mat på skolen igjen. […] Deretter stiller han seg det fatale spørsmålet: «Men hvem er det som skal integrere seg, vi eller dem?»

Selv om det ifølge Fallaci finnes mange unge som forstår, ofte langt bedre enn sine foreldre, hva som står på spill i årene fremover, får det store flertallet av den oppvoksende generasjonen sitt pass ettertrykkelig påskrevet:

Og disse ungdommene forstår det ikke. Herrejesus! De har alt det som min, som vår generasjon aldri fikk. Våre foreldres, våre besteforeldres, våre oldeforeldres og så videre, enda mindre. De har en frihet som grenser til tøylesløshet, og som tillater enhver form for overtredelse. De nyter en velstand som grenser til overdådighet, og som tillater dem å materialisere ethvert ønske, ethvert innfall. De lever i et samfunn som beskytter dem, som ivaretar dem med alle slags garantier. De vet ikke hva sult er, de vet ikke hva kulde er, de vet ikke hva krig er, de vet ikke hva slit er. De går gratis på skolen, når de er høyst fjorten år eier de moped og mobiltelefon, når de oppfører seg dårlig blir de ikke irettesatt, og langt mindre slått. De knuller når de vil og hvor de vil, de kjenner ingen oppofrelser. Og dette burde gjøre dem bedre enn oss som i ungdommen har møtt sulten og kulden, krigen og slitet, som måtte arbeide for å kjøpe oss sykkel, og som har måttet tåle bebreidelser i massevis, av og til i form av ørefiker. Velstanden og friheten de nyter burde gjøre dem mer intelligente, herregud. Mer utviklede, mer kultiverte, snillere. Det gjør dem derimot mindre intelligente. Mindre utviklede, mindre kultiverte, ondere. Dessuten konformistiske. Ja, konformistiske. Av konformisme sløser de bort tid og penger på diskotek, de ruser seg, de dreper seg selv og andre med bil. Av konformisme brenner de søppelcontainere, de plyndrer butikker, og i de «utbyttede-proletarenes» navn (disse som er feite småborgere) tar de skinker og bøker og mobiltelefoner og fjernsynsapparater og vinflasker med seg hjem. Av konformisme holder de med invasjonsstyrkene, de vifter med fiendens flagg. Av konformisme spytter de på trikoloren, de driver antiamerikanisme, de avviser Vesten, de priser islam.

Hennes dom mildnes dog av at dette egentlig ikke er deres skyld:

Men de er de første ofrene for denne realiteten. For de er født inn i den realiteten, vokst opp i den. De er blitt oppslukt av den realiteten, assimilert. Og skylden er åpenbart ikke deres. Skylden ligger hos generasjonen som har satt dem til verden, som i sin tur ble bortskjemt av forrige generasjon. De oppdrar dem i vakuumet av sin egen litenhet. Sin egen ignoranse, sitt eget idioti, sin egen konformisme. Skylden ligger hos førskolelærerne som forbyr julekrybbene og avviser julenissen i barnehagene. Skylden ligger hos lærerne som fra ungdomsskolen til universitetet presenterer en sensurert eller forfalsket historie, som forgifter dem med sin hjernevask. Skylden ligger hos de usle små dommerne som gir tillatelse til å kaste bort krusifikset for å få seg en smule PR. Skylden ligger hos de ikke-ledende lederne for en politisk klasse som er gått til grunne. Skylden ligger hos de intellektuelle som er denne politiske klassens vasaller, eller snarere tjenere. Skylden ligger hos prestene som istedenfor å være prester, altså å beskjeftige seg med sjelen, bedriver agit prop og beskjeftiger seg med politikk. Og først og fremst ligger skylden hos foreldrene, som istedenfor å lære bort forskjellen på rett og galt, lærer bort dyrkelsen av ferier, av hedonisme, av ekshibisjonisme, av penger, av suksess basert på snylteri, altså oppnådd uten arbeid. Uten studier, uten slit. «Jeg vil ut av anonymiteten. Jeg vil bli berømt, jeg vil ha suksess» sier de allerede når de er femten eller seksten år, barna av disse foreldrene. Og ingen svarer dem: «Hva slags suksess, åndssvake tulling? Ved å gjøre hva? Ved å vise frem navlen i de bortkastede konkurransene til de unyttige pyntejentene som poserer på TV? Ved å kvekke en injurierende klagesang som beskylder Fallaci for å elske krigen? Ved å nekte å betale billetten på toget, ved å skrive dumheter på veggene, ved å tømme forretninger i det-utbyttede-proletariatets navn, din jævla forbryter? Er det slik du drømmer om å komme ut av anonymiteten, å-ha-suksess, din tulling? Og hvorfor skulle du komme ut av anonymiteten, ha suksess, du som ikke kan noen ting og ikke er verdt noen ting? Suksess er noe man må gjøre seg fortjent til, kjære deg. Den må man skaffe seg via arbeid og studier og slit og fortjeneste, din idiot!»

Fallaci hadde et like stormfylt forhold til sin avis Corriere della Sera som til nesten alle andre. På den ene siden var den arena for hennes skriftlige produksjon, på den annen side klarte avisen aldri fullt ut å ta stilling i den pågående kulturkrigen. Et eksempel på denne helgarderende tvetydigheten ble demonstrert da Corriere til hennes fortvilelse roste og sterkt fremhevet det «moderate, italienske islams manifest», forfattet av personer som hevdet de representerte nettopp dette, blant annet ved å erklære seg «overbevist om at det i Italia kan utvikles et italiensk islam av samvittighetsfulle borgere som er innehavere av de samme rettigheter og plikter, i et åpent og pluralistisk samfunn.»

Uroet av talemåten «italiensk islam» og med mistanken vekket av ordet «borgere», skyndte jeg meg derfor å lese den høytidelige artikkelen som presenterte saken. Og den triste forferdelsen løste seg opp i et raseri på nivå med det som den 11. september hadde fremprovosert. Og hylende som en gal ulv sverget jeg på at ikke engang nekrologen min skulle komme på trykk i Corriere. […] Tittelen «Muslimer i Italia mot all slags terrorisme» lar det være underforstått at det finnes en kristen eller buddhistisk eller kinesisk eller eskimoisk eller svensk terrorisme. Enda verre: Manifestets underskrivere uttrykte riktignok en kompakt-total-kraftig-absolutt-utvetydig-bestemt (hele seks adjektiver) fordømmelse av all-slags-terrorisme. Men like etterpå skiftet de tema. Og idet de glemte å forklare oss hva faen det moderate islam er for noe, og de slo fast at det-overveldende-flertallet-av-Italias-muslimer-er-moderate, avslørte de den virkelige årsaken til sitt initiativ: å be om italiensk statsborgerskap til invasjonsstyrkene. De bad om det med de følgende kategoriske påstander. «Vi mener at tiden er moden for at staten og det italienske samfunnet erkjenner det positive i et pluralistisk Italia, såvel på det etniske plan som på det religiøse og kulturelle.» (Sic.) Eller: «Bare den som er fullt likestilt med hensyn til rettigheter og plikter kan være med på å bygge dette nye Italia. Og videre: «I dag er ikke muslimene bare en integrert del av Italias økonomiske og sosiale virkelighet: de er også en uunnværlig del av landets åndelige arv.» Til slutt en tilslørt men udiskutabel trussel: «Dersom de grepet av en identitetskrise overlates til seg selv, risikerer vi at enkelte muslimer, særlig blant de unge som er født og oppvokst i Italia, tiltrekkes av eller underkastes de ekstreme gruppenes ideologi.» Det er som å si: enten gir du oss statsborgerskap, eller så skal du se hva vi steller i stand.

Uttrykket «moderat islam» får dermed Fallaci til å levere denne salven:

Er det nok at man holder fingrene vekk fra eksplosiver, ikke ødelegger hoteller og skyskrapere, at man ikke dreper hundre og femti barn eller tre tusen personer om gangen for å være en moderat muslim? Er det nok at man ikke tar livet av seg med en bilbombe, at man ikke tar vergeløse folk til fange og halshugger dem eller skjærer strupen over på dem, og at man ikke knuller med bin Laden? […] Er han moderat eller ikke en muslim som ikke har forbindelser med terrorismen, men som holder seg med to eller tre koner han behandler som slaver, ydmyker på alle slags måter, eller støter fra seg? Er han moderat eller ikke en muslim som ikke har forbindelser med terrorismen, men som ikke bryr seg om at det å slå sin kone og frarøve henne friheten i Vesten er en forbrytelse som loven straffer, slik at statsadvokat Roja i Milano tilbringer dagen med å anklage tunisiere og algirere og marokkanere og pakistanere og nigerianere og senegalesere gift med italienske kvinner som kommer til rettsmøtet med oppsvulmet ansikt? Er han moderat eller ikke en muslim som ikke har forbindelser med terrorismen, men som slår i hjel sin nitten år gamle datter med en kjepp fordi hun nekter å gifte seg med mannen som han har funnet til henne? (Jeg sikter her til den femtito år gamle Mohammed Lhasni fra Grantorto i Centocelle i Padova-provinsen, en marokkansk fabrikkarbeider med regulær arbeidskontrakt og regulær oppholdstillatelse, som drepte sin datter med stokkeslag fordi hun ville gå i blå olabukser og gå på kino og treffe venninner. Og som sist sommer rullet henne inn i et teppe, tok henne med til Marokko foran øynene på de halvsovende grensevaktene, lovte henne bort til en fyr som hun aldri hadde møtt, og på hjemveien drepte henne av allerede nevnte grunner.) Er han moderat eller ikke en muslim som ikke har forbindelser til terrorismen, men men som idet en skolepike tilbyr hans sønn en frityrstekt riskake med marsala løper fly forbannet til rektor og lager spetakkel og pålegger henne å forhindre at alkoholforurenset mat bringes til skolen? (Jeg sikter til historien som jeg forteller i denne boken takket være en gymnaselev i Castelfiorentino, den har blitt en besettelse for meg.) Er han moderat eller ikke en muslim som ikke har forbindelser med terrorismen, som kaller seg supermoderat, som i egenskap av å være fysioterapeut hjelper kundene å kle av seg til og med brystholderen, men som forleder den venstresosialistiske juntaen til å vanhellige Simone Martinis og Duccio Boninsegnas og Ambrogio Lorenzettis landskap med en moské og en tjuefire meter høy minaret? Er hun moderat eller ikke en muslimsk kvinne som ikke har forbindelser med terrorismen, men som avviser vår måte å leve på, som ikke engang vil lære italiensk, og som hopper i havet med like mange klær på som en jeger i Alaska? […] Er hun moderat eller ikke en muslimsk kvinne som ikke har forbindelser med terrorismen, men som krever å gå i burka, altså et plagg som er forbudt etter våre sikkerhetslover fordi det forhindrer identifikasjon av bæreren, som under den svetteduken kan gjemme to hundre merker TNT og en liten kanon? (Jeg sikter til fruen fra Drezzo i Como-provinsen, som ordføreren fra Liga Nord fikk politiet til å bøtelegge. Hvoretter hun henvendte seg til republikkens president, og uten å legge noen vekt på loven som Høyesterett akkurat hadde stadfestet, svarte republikkens president at i Italia er det religionsfrihet. Hvilket hvis jeg ikke tar fullstendig feil betyr: gå-med-burkaen-din-som-du-vil.) Og, dulcis in fundo: Er de moderate eller ikke muslimene som ikke har forbindelser med terrorismen og som sier at de vil respektere våre lover, men som adlyder Koranen, som i ni av ti tilfeller er det stikk motsatte av våre lover?

Fallaci innrømmer dog at det finnes moderate muslimer:

Javisst finnes de. Det er opplagt at de finnes. Selv i følge matematisk sannsynlighetsregning må de finnes. Men de er en ubetydelig minoritet. Så ubetydelig er den at å regne med den, å håpe at den kan forandre verdenen den lever i, er ren utopi. Opp med øynene: I ni av ti tilfeller er slike som Abdel Rahman al-Rashed i graven eller i fengsel. I sistnevnte tilfelle med håp om at døden snart må inntreffe. I deres land har de ingen vekt, de teller ikke en døyt, de er ikke kjent. Inkludert de landene som virker mer romslige, som Egypt eller Tunis eller Algerie, men den romsligheten er en løgn som demonstreres av deres manglende demokrati. […] Noen av dem befinner seg her hos oss, det er riktig nok. I Amerika eller Europa, hvor de har flyktet for å slippe unna fengselet eller graven. I ni av ti tilfeller intellektuelle. Skribenter, vitenskapsfolk. En og annen kunstner. Men hos oss lever de i eksilantenes limbo, her er de hverken fugl eller fisk. Og selv om de av og til skriver en bok eller en artikkel med kritikk av dem som fikk dem til å stikke av, er de ikke til stor nytte. De er altfor redde for å stikke seg frem, for å utsette slektningene i sine hjemland for fare, eller for selv å bli drept i eksil av en leiemorder. Og som om det ikke var nok, er de mislikt av de hyklerske og ignorante massene som har kommet til oss på jakt etter rikdom, ikke etter frihet. De kaller dem sågar svikere, løgnere, apostater, og i en viss forstand er de jo det. For hos oss spiser de skinke, de drikker vin, de lytter til musikk, de respekterer kvinner, de går lite eller ingenting i moskeen, ofte bryr de seg ikke om ramadan. I det hele tatt forandrer de seg. De blir muslimer som ikke lenger er muslimer, de oppdager at Ernest Renan hadde rett da han hevdet at islam er det absolutte dogmets rike. De tyngste lenkene som menneskerasen noen gang er blitt lagt i. Glem Abdel Rahman al-Rashed. Han er ikke noen ekte muslim. Han er som meg. En lovløs, en kjetter. En flue som de før eller siden vil mose under fluesmekkeren. Vet du hvem som er en ekte muslim? Presidenten for Organisasjonen av syriske skribenter, som ved konferansen i Damaskus utbrøt: «Da de to tårnene falt sammen følte jeg det som jeg tror man føler idet man står opp fra de døde. Idet vi står opp fra graven vi er blitt lagt i. Jeg hadde følelsen av å stige opp til himmelen, å fly over liket av den amerikanske imperialistmakten, mine lunger fyltes av luft, og jeg pustet med glede. Jeg gledet meg slik jeg aldri hadde gledet meg før.» Eller den tidligere imamen i Cremona, denne Najib Rouass, som den 8. desember 2003 ble arrestert fordi han i Cremonas moské prediket jihad på denne måten: «Vår religion bli et sverd til å meie ned de kristne. Jorden kollapse under deres føtter som ved et jordskjelv. Bomber eksplodere på dem og deres barn. Allah utslette dem fra Jordens overflate.» Eller sjeik Yusuf al-Qaradawi, den superhyllede teologen som Sant’Egidio-bevegelsen etter den 11. september inviterte til Roma-konferansen sammen med den tidligere presidenten for Det pavelige råd for rettferdighet og fred. Som fra Al-Jazeeras monitorer oppildner slakterne til å drepe oss, som utnytter vår enfoldighet til å holde døtrene sine i London, slik Abdel Rahman al-Rashed har avslørt, og som i mai 2003 rev ned tabuet om kvinnelige selvmordsterrorister. Et tabu som inntil da fortsatt fantes, fordi i følge Koranen kan ikke en kvinne forlate sitt hjem alene, og fordi man risikerer at de intime delene av hennes kropp blir synlige når hun sprenges i filler. «I jihads navn autoriserer jeg kvinnene til å dra på selvmordsoppdrag, også uten tillatelse fra ektemannen eller faren eller sønnen. Under slike omstendigheter kan en kvinne gå med utildekket hode, og uten å være ledsaget av en nær, mannlig slektning.»

Fallacis største bekymring var dog ikke fienden, men Europas manglende immunforsvar, som hun mente åpenbarte seg på en rekke måter, i særdeleshet under Buttiglione-affæren. Italia hadde i 2004 nominert den konservative katolikken Rocco Buttiglione, som hadde uttalt at han personlig betraktet homoseksualitet som synd, til Europakommisjonen. Europaparlamentet fant dog at hans private overbevisning diskvalifiserte ham, og utnevnelsen ble aldri noe av.

Der fant jeg det definitive beviset på vårt ønske om selvutslettelse, den engstelige lengselen etter selvødeleggelse som nå fortærer Vesten med sin intellektuelle og moralske kreft. Og la meg innledningsvis skyte inn at jeg ikke er begeistret for professor Buttiglione, tidligere kristeligdemokrat og filosofilærer. Jeg irriteres av den honningdryppende søtladenheten hans, den avslepne oppblåstheten hans. Og så siterer han bestandig Kant. Ellers er han altfor katolsk etter min smak. Men han er en liberal katolikk. En katolikk som vet forskjellen på religion og fornuft, som uten å tøve forsvarer sekularismens prinsipper, som kneler for paven slik han kneler for Kant. Og hvis han ikke forandrer seg, hvis han ikke nekter meg å tenke annerledes enn ham, hvis han ikke brenner meg på bålet fordi jeg tenker annerledes enn ham, da har han like mye rett til å være katolikk som jeg har til å være ateist. Eller en muslim har rett til å være muslim og en tosk har rett til å være tosk. Ingen hadde rett til å avvise hans kandidatur til stillingen som justiskommissær i Europakommisjonen fordi han er katolikk, og i kraft av å være katolikk mener at homoseksualitet er synd. Ingen. Aller minst de politisk korrekte sosialistene, kommunistene, det demokratiske venstrepartiet, de grønne, de radikale, de liberale eller innbilt liberale, det vil si disse som har stor respekt for Koranen og som forsvarer den med stor iver. Med samme iver hjelper de dens disipler med å invadere vårt land, å bryte våre lover, å ødelegge våre landskaper med disse uutholdelige moskeene. Hva slags nedrighet var det han begikk, den milde professor, etter spørsmålet disse gentlemen og elskverdige kvinner stilte for å lure ham ut på fall-lemmen i Strasbourg? Han svarte at etter hans personlige samvittighet, hans samvittighet som katolikk, kunne-han-også-betrakte-homoseksualiteten-som-synd. (Ikke «forbrytelse», vel å merke: «synd».) Men aldri i livet om han ville diskriminere en homoseksuell. Aldri i livet, av den enkle grunn at man må skille mellom moral og rett, mellom tro og lov, mellom personlig samvittighet og sosial samvittighet, eller snarere sivil plikt. Og så en flom av ord om Kant. Men hans inkvisitorer var lite fortrolige med Kant. Det finnes flere ignoranter i Europaparlamentet enn det gjør i Islamabads eller Bagdads gater. (Spør en europarlamentariker hva Kants «kategoriske imperativ» er, og du vil selv se.) Selv om samtlige hadde hatt en lærestol i filosofi, ville likevel ordet «synd» vært nok. Husker De med hvilket engasjement de beskyldte ham for «hån mot sekularismen» og «fornærmelse mot liberalismen», disse supersekularistene, disse superliberalistene, som øyeblikkelig korker igjen kjeften din eller setter deg i gapestokken når du ikke mener det samme som dem? De la ingen vekt på ordflommen om Kant. De dømte utelukkende på bakgrunn av ordet som hadde å gjøre med den personlige samvittigheten til den mistenkte under forhør. De glemte at Den katolske kirkens doktrine siden St. Augustins dager bygger på ideen om synd, at motreformasjonen og konsilet i Trent bygget på samme idé, noen av dem bad sågar om at den milde professor skulle fjerne ordet fra sitt vokabular. Og det Eurabia som hadde holdt seg med Prodi i fem år, som aldri hadde spurt Prodi om homoseksualitet er en synd eller ikke, kastet Buttiglione. «Uakseptabelt.» En avgjørelse som fikk en svært fornøyd D’Alema til å erklære at «dette er en seier for Europaparlamentet». Og etter alt dette bad professoren om unnskyldning.

Det ville vel ikke De ha gjort?

Aldri i verden. Det finnes tilfeller der det å be om unnskyldning ikke er en plikt eller en sivilisert handling, hverken modig eller elegant, men derimot en unødvendig og servil gest, både fryktsom og uelegant. Og dette er tilfeller hvor du ikke ber om unnskyldning fordi du innser at du tok feil, men fordi du antar at du kan ha fordel av å gjøre det. For eksempel tilgivelse, det vil si den usle kommissærtaburetten. Herrejesus, han var da ingen Galileo Galilei fremstilt for Det hellige officiet! Han risikerte da ikke å bli stekt slik Giordano Bruno gjorde. Ei heller var han en type som meg, altså en som har så mange homoseksuelle venner du vil, som har dem hjemme hos seg, og nåde deg hvis du rører dem, men nåde dem hvis de forlanger å få adoptere et barn for å resitere Josefs og Marias komedie. (Dette er et standpunkt jeg aldri vil be om unnskyldning for. Aldri! Ikke engang om de brenner meg levende.) Og jeg legger til: Dersom noen i sin samvittighet er overbevist om at det er synd å spise kjøtt på fredag, slik Den katolske kirken hevdet da jeg var barn, kan ikke vedkommende be om unnskyldning fordi han ikke spiser kjøtt på fredag. Han kan ikke veksle inn sin overbevisning, sin tro, i bytte for en ussel taburett i Strasbourg. Han kan (og må) bare gjøre det som han allerede har gjort. Selv om det innebærer å brumme for seg selv det som Galileo etter sin lite heroiske avsvergelse skal ha mumlet mellom tennene: «Eppur si muove.» Med enklere ord: «Men Jorden går rundt Solen likevel, jævla drittsekker!» Uansett var grunnen en annen til at jeg denne gangen virkelig risikerte å heise det hvite flagget.

Hvilken?

Forståelsen av at ordet synd i realiteten ikke hadde noe med saken å gjøre. At Buttiglione ble vraket fordi duoen Frankrike-Tyskland hadde gitt befaling om det før han ble kalt inn til forhør. Dersom han til Strasbourgs jacobinere hadde svart at jeg-er-en-skeiv-homse-og-jeg-brenner-etter-å-gifte-meg-med-kjæresten-min-i-rådhuset, ville de ha vraket ham likevel. De hadde vraket ham likevel, fordi han er katolikk. Ikke en sentrum-venstrekatolikk som Prodi, som ikke gjorde noen verdens ting for å forhindre at to tusen års historie preget av de jødisk-kristne røtter ble forbigått i stillhet i den såkalte europeiske konstitusjonen: en sentrum-høyrekatolikk. En berlusconiansk katolikk, altså alliert med USA og forhatt av Frankrike, av Tyskland, av Eurabias tallrike kalifater. Dette anti-amerikanske og anti-israelske Eurabia hvor den engelske avisen The Guardian våger å skrive i lederen at «Bush burde sparkes i ræva». Og hvor TV-kanalen BBC i sitt Eleven o’clock show oppfordrer til å få Bush av veien med kommentaren: «John Wilkes Booth, Lee Harvey Oswald, John McHinckley, hvorfor har dere gjemt dere, nå som vi har bruk for dere?» (Den første er Lincolns morder, for svarte. Den andre er Kennedys morder. Den tredje Reagans attentatmann.) Dette antisemittiske og antikristne Eurabia hvor bolsjevismen er forsvunnet ut døren bare for å komme inn igjen gjennom vinduet, og hvor du blir lynsjet hvis du rører venstresiden, eller det som blir kalt for venstresiden. Dette antieuropeiske og antivestlige Eurabia hvor det nå er den italienske modellen som triumferer, altså modellen som baserer seg på maksimen: «Den som taper valget bestemmer, og den som vinner holder nebbet lukket.» Buttiglione-affæren får meg faktisk til å tenke på tilfellet Jörg Haider: den østerrikske høyremannen som hadde vunnet valget fordi han ikke ønsket at landet hans skulle fortsette å bli okkupert av Allahs sønner. Slik at dyrets milits spyttet på ham, forsøkte å slå ham og hindret ham i å forlate hotellet da han kom til Italia. Og uten at noen protesterte: men er dere gått fra vettet? Herr Haider har på regulært og legitimt vis blitt valgt av sitt folk! Østerrike er en suveren stat, den velger hvem den vil! Faktisk truet Strasbourgs kalifer og visirer til og med en stund med å kaste landet ut av Den europeiske union. Enten-stemmer-du-på-noen-andre-eller-så-er-det-ut-herfra. Og Østerrike adlød … Dette løgnaktige Eurabia uten ryggrad hvor det nå er forbundet med ubehag å si at jeg-er-sekulær, jeg-er-liberal, fordi de falske sekularistene vanærer sekularismen og de falske liberalistene vanærer friheten. Hør her, Giuliano Ferrara har rett når han i sin avis Il Foglio taler om et sekulær-hyklersk Europa og kaller det «en avstumpet og dogmatisk verden. En verden som snakker om sannheten i entall, en verden som ikke tar hensyn til mangeartede og forskjellige sannheter». Også kardinal Martino har rett når han for én gangs skyld bryter kirkens sjokkerende taushet og sier at «i Europa finner det sted en antikristen inkvisisjon. En offensiv som styrt av penger og arroganse vil kaste de kristne på bålet …»

Bokens etterord er som nevnt kalt Apokalypsen, en tittel Fallaci finner helt passende idet hun betrakter samtidens konflikt mellom Vesten og islam. Beslan-massakren fikk henne til å trekke sammenligningen mellom islam og det første dyret i Johannes’ åpenbaring (det andre dyret sammenligner hun med vår egen sivilisasjons svikere).

Helt mot slutten supplerer Fallaci visjonen om det endelige oppgjøret med islam, med en annen visjon, denne gang inspirert av Det gamle testamente. Hun ser for seg en folkelig protest mot den lukkede politikerkastens uavbrutte vanstyre, og identifiserer den med Josvas erobring av Jeriko, en visjon som hvis den gikk i oppfyllelse ville være dårlig nytt for kasten:

Da lød Jerikos trompeter. Josvas prester blåste i bukkehornene. Josva tordnet «fremad, folk!» og folket gikk til angrep. Jerikos murer raste sammen med murene i Chigi- og Quirinale- og Viminale-palasset og kommunistpartiets Botteghino ex-Bottegone, altså setene til makten og antimakten som er den sanne makten. Og jeg kvikk som en siriss. Bank i bordet, jeg føler meg til og med litt bedre. Jeg mener, litt bedre enn da jeg trodde at jeg bare hadde noen uker eller måneder igjen. Man må ikke gi opp. Man må stå i mot. Jeg vil ikke gi opp. Jeg vil kjempe. For jeg vil se dyrets nederlag, jeg vil se seieren til engelen som sperrer det inne. Jeg vil være blant dem som dør uten noen gang å ha hatt servilitetens eller medskyldighetens merke på pannen eller i hånden. De kjenner den vel, den vakre passusen hvor evangelisten Johannes forteller disse tingene? «Og jeg så en engel stige ned fra himmelen, som hadde nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Og engelen grep dyret, kastet det i avgrunnen og lukket til. Han satte segl over det, for at det ikke lenger skulle forføre folkene. Og jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom over dyrets tjenere, dyrets medskyldige. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshugget for det godes skyld, og dem som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne og på sin hånd. Og de ble levende, de levde i tusen år.»

Les også

-
-
-
-