Nytt

Journalister tror de er profesjonelle, men i Rahila-saken vises personlige idiosynkrasier frem for all verden. For journalister må det være nesten som å gå naken. Men de er lykkelig uvitende om det. Det samme er redaksjonene. Man ser hvordan fristelsen til å kjøre sympati for ofrene flere ganger slår gjennom, som når den arresterte farens advokat, den taleføre Raja, får anklage ambassaden for diskriminering.

I vårt gjennomkommersialiserte konkurransesamfunn blir anklagen om rasisme og diskriminering nok et våpen i advokatenes, politikeres eller lobbyistenes arsenal. For mediene representerer de en farlig fristelse til å spille for galleriet; lefle med emosjoner og aggresjoner. Det er merkelig at ikke kommunalminister Erna Solberg har sett at selv de beste idealer kan misbrukes, jfr. den nye diskrimineringsloven. Eller Pressens Faglige Utvalg. Ville den noen gang komme til å påtale at mediene manipulerer med sympatien i saker som berører innvandrere, slik at det går på bekostning av sannheten?

Et pust av Weimar:

Fredsinitiativet mot krig, som fikk tilslutning av LO-folkene Kleiv Fiskvik og Fredrik Thoresen, og som sto bak anti-Rumsfeld-markeringen der opprørerne i Irak ble hyldet, representerer alt annet enn fred. Det representerer først og fremst en retorikk på avveie, et verdenssyn som er så skrudd at det for noen kan ende i vold. Hvis man anser Rumsfeld for å være morderen og hyller jihadistene i Irak, kan man ende opp på rare steder.

Norsk politikk: NB! VG refser på lederplass regjeringspartiene for å være ute av kontakt med virkeligheten når de fremdeles ikke vil ta i FrP og Hagen med ildtang. Jensemann får høre at han også er utrolig arrogant som utelukker at Hagen kan bli Stortingspresident, uansett hvor stort partiet måtte bli. At VG slutter seg til koret som vil ha slutt på isoleringen av FrP, er verdt å merke seg. Det kommer like etter NHOs formaning til regjeringspartiene. Tilfeldig; neppe. VG har nese for hvor vinden blåser.

Les også

-
-
-
-