Washington Post har en artikkel om hvit supremasist-rock, et felt de færreste vet noe om. De har vanskelig for å rekruttere fordi budskapet er for enkelt og ensporet: aggresjon.
Å avgrense det, isolere det, er imidlertid vanskelig. For hvordan avgjøre om en tatovering er hvit supremasist eller et symbol på death metal? Eller punk? Det er for mange forbindelseslinjer til andre typer sub-kultur som er akseptert av mainstream.
I USA vil det dessuten være vanskelig pga. First Amendment:
Such music, however, is well within the tradition of protected free speech in America, says an expert in First Amendment law. The bar is high for finding hate speech unlawful, says Eugene Volokh, a law professor at the University of California at Los Angeles.
“That’s true whether it is extremist Islam or pro-anarchist literature or the communist manifesto or extremist animal rights groups,” he says. “And it’s true for extremist racists as well. Speech is protected unless it is intended to, and likely to, produce imminent violence or other illegal conduct.”
Produsentene av musikken forsvarer seg med at deres tekster blir kritisert, men ikke rappingen til svarte artister.
“If my art form is responsible for this shooting, how come no other art form is responsible in all of the other shootings?” asks Byron Calvert, a white power music producer and supporter. “The n------ are always rapping about killing white people, but no one complains about that.”
Calvert eier Tightrope Records. Problemet med en avgrensing av hat-musikken er at den forvandler sine symboler til props, som ikke skal tas for alvorlig. Det samme gjør mainstream-kulturen. Dermed møtes de.
Calvert owns Tightrope Records, a Melbourne, Ark.-based store and Web site that sells white power music and racist materials, including Hitler party balloons, white power T-shirts and stickers that say “Fight Crime Abort Black Babies.”
Calvert forsøker å argumentere med at musikken appellerer til mennesker som er fed up av flerkultur, omvendt diskriminering, og en del av dette er gjenkjennelig fra norsk debatt.
Han mener karikaturen av en hvit supremasist - tatovert all over, ikke er representativ. At det er et mye større publikum der ute som lytter til musikken og er “med”.
Det er vanskelig å måle. Kanskje har han noe rett, slik man også kan se at det finnes et større sinne der ute i Norge. Spørsmålet er hva man gjør med det. Skal det stenges inn og forbys? Hva gjør man hvis det kommer en virkelig god gruppe som fremfører samme budskap? Den muligheten synes ikke tilhengere av kontrollører å ha forestilt seg.
Første forsøk på “opprulling” må være å erkjenne forbindelsene fra anerkjent sub-kultur til hvit-makt-kulturen. Det gjør også Washington Post-artikkelen, og nevner punken:
The music these bands play takes various styles, but the most prevalent are racist variations of some of rock’s most aggressive forms, such as Oi!, an early punk style that emerged in Britain in the 1970s; hard-core punk; and death metal, a particularly bludgeoning style of heavy metal punctuated by storming guitars and guttural howls.
Personlig husker jeg punk-konserter hvor stemningen har vært så aggressiv at det har kjentes ubehagelig. Hva med Marilyn Manson, black Metal og death Metal-band, med sin dødsralling fra Dypet, med sin bruk av dyrekadavre og blod og sataniske symboler - er det just for kicks? Er alt bare spill? Når går leken over til å bli noe annet? For mange blir musikken og symbolene en identitet.
Det er likevel noe som utmerker hvit-hat-musikken, og man trenger bare å høre på navnene for å forstå det:
Aiming to energize followers and intimidate others, many of these bands boast names that favor shock over subtlety — Jew Slaughter, Grinded Nig, Angry Aryans, Ethnic Cleansing. Page, a guitar player and singer, was once a member of 13 Knots, a name that refers to the number of knots in a noose.
Unge menn i drift
White Power Scene dukket opp i USA i begynnelsen av 80-tallet og man må spørre seg selv om det har noe med hva som skjedde i samfunnet på den tiden: fremveksten av det flerkulturelle samfunn som ideal, nedrakking på Vesten, pukking på hvit skyld for verdens elendighet, ofte fra landets høyeste læresteder, nedbygging av den amerikanske industriarabeiderklassen, skilsmissestatistikken, kvinnefrigjøring… En eller annen forbindelse er det, men det er vanskelig å vekte. Ignoreringen av den hvite ‚i hovedsak, arbeiderklasseungdommen har vedvart. I dag får den tilsig av dropouts fra land med æreskultur.
De mangler fotfeste, de mangler selvtillit, de er unge menn i den mest søkende alder. Men deres karrierebevisste medmenn kjenner dem ikke. Det raker dem ikke.
Man trenge ikke være sosiolog for å forstå at det finnes et stort potensial der ute, av unge menn som er på leting.
Kanaler
White Power Scene benytter seg av de samme samlings og promoteringsmetoder som andre. For letthets skyld kan man se at fremveksten sammenfaller med tiden hvor rocken ble stor. Slik sett er det ikke så merkelig at subkulturer vokste frem. Typisk nok er det ordet gått ut av bruk. Nå er det nisje-segment, et markedsuttrykk.
the genre began to emerge in the United States in the early 1980s. The Anti-Defamation League estimates that there are approximately 100 to 150 active or semi-active bands that perform and release such music in the United States.
…
Concerts and festivals are held periodically across the country, the most well-known of which is Hammerfest, a concert put on by the Hammerskins, a white supremacist skinhead organization that is actively involved with white power music.
Den nordiske symbolbruken er potent for white power-musikken.
Madrugada har en fantastisk låt: Norwegian Hammerworks Corp, som slår som en bolt. Hva er det som skiller den fra en hvit power-låt? Det er mer musikk, mindre ideologi og følelser. Og likevel.
Although many followers of white power bands are commonly called skinheads, there are also skinheads who are anti-racist. They are often referred to as SHARPs, which is short for skinheads against racial prejudice.
Distinksjonene blir fine.
Vi vet det når vi ser det, synes å være det nærmeste man kommer. Men når jeg går inn på LO-tillitsvalgte Jonas Bals som nylig tok til orde for å gjenvekke hat, klassehat, som et ledd i politikken, dukker det opp en video fra Blitz, der han synger i et band som het Dead Gerhardsen. De synger en låt om støtte til streikende hotellarbeidere, og det er denne klassepurk-tonen, som har vært der hele tiden. En politimann fikk kjenne en knust flaske i ansiktet under en Blitz-demo. Er det så stor avstand til Eivind Berges politihat?
Hvis kulturvokterne skal bli tatt alvorlig må den se på disse forbindelseslinjene. Ellers oppdager folk dem på egen hånd, og da blir den manglende ærligheten en ny omdreining på konfliktskruen.
Wade Michael Page was steeped in neo-Nazi ‘hate music’ movement
