Det går et ras i norsk politikk som det kan bli vanskelig å stanse.
21. august 1887, for 125 år siden ble Arbeiderpartiet stiftet. Det blir en merkelig dag. Partiet får nå skylden, ikke bare for 22/7, men óg 9. april.
Det skrives nå ting i norske aviser som ville vært utenkelig for bare noen uker siden. Journalister og kommentatorer lå i ett spor. Kommisjonens rapport fikk dem til å springe over i et annet. Hvordan denne erkjennelsen har foregått er i seg selv interessant.
Marie Simonsen i Dagbladet, Hanne Skartveit i VG har stort sett vært fellow travellers i det sosialdemokratiske prosjekt. Nå er de nådeløse kritikere.
At dette ikke er døgnfluer vitner historiker Tor Boman Larsens kronikk i Aftenposten om. Avisen har plassert den på forsiden av nettutgaven med sitatet:
Nygaardsvold og Stoltenberg er de to norske regjeringssjefer som ikke har maktet å beskytte sitt folk.
Det er ikke bare en grusom salve, den er helt ødeleggende. Spesielt fordi det kommer fra Boman Larsen som er blitt en anerkjent biograf av norsk historie i forrige århundre.
For Arbeiderpartiet må dagens 125-årsmarkering være den merkeligste i partiets historie. Dens ledere må føle en dyp uro, forbauselse, og følelse av urettferdighet. De var forberedt på hard kritikk, så mye har de sikkert forstått. Men dette er noe langt mer, det er nærmest å bli fratatt all ære av historikere og journalister som opptrer på vegne av historiens domstol. Det må kjennes som å bli plassert i skammekroken. Arbeiderpartiet rystes i grunnpilarene. Hvordan kunne det snu så fort? Med ett kjennes det som det er Ap som skyves mot stupet.
Arbeiderpartiet må gjøre noe det ikke er gode på: alvorlige valg basert på helt nye forutsetninger. Bare det å innstille seg på disse er vanskelig.
Marit Simonsen sier at Stoltenberg vet han har kort tid å vise handlekraft på, og han er fast bestemt på å gjøre det. Koste hva det koste vil.
Hanne Skartveit sier noe helt annet: hun sier at Arbeiderpartiet, hvis det vil seg selv og nasjonen vel, bør trekke den eneste mulige konklusjon: regjeringen må gå av.
Men da må Stoltenberg vise ydmykhet, og en slik ydmykhet forbindes eller tolkes som svakhet. Det er ikke Ap gode på.
Ap er ørnen blant partiene. Den ønsker ikke bli en spurv.
Men har partiet noe valg?
Aftenposten liker provoserende kronikker, hvis det passer avisens regi. Men Boman Larsens kronikk overskrider disse rammene. Den bærer preg av et stort og alvorlig oppgjør: Et historisk ansvar.
Boman Larsen trekker en klar parallell mellom 22. juli og 9. april. Begge ganger satt Ap med ansvaret, og hadde gjort det i henholdsvis seks og syv år. If you break it you own it, sier amerikanerne. Hvis du bygger det så eier du huset, kan vi snu det til. Ap mente det var arkitekt, byggherre og forvalter av huset. Da må det også ta ansvaret.
Stoltenberg var den som selv introdusert parallellen da han tre dager etter angrepet sa at formaningen for fremtiden må være: “Aldri mer 22. juli”.
Her rørte han uforvarende ved den sammenheng som nå innhenter ham.
Stoltenberg lever i den postmoderne verden, der historien kan brytes opp i sine bestanddeler og settes sammen etter forgodtbefinnende. Slik er det når man er eier av ett av verdens største sovereign funds på over 3.000 milliarder kroner Er ikke alt mulig? Går det ikke bare oppover?
Styringsdyktig
Skulle det ikke være overkommelig å ta inn over seg 22. juli? Ja, vil ikke det være det mest naturlige - siden Arbeiderpartiet var hovedmålet? Bør det ikke da få lov å ta ansvaret, til å gjøre om igjen feilene fra ifjor? Har det ikke nærmest en historisk rett i kraft av innlagte fortjenster og de blodige ofrene? Slik at Ap kan bruke 22/7 pedagogisk politisk, nasjonalt og symbolsk, til ikke glemme, men komme videre? Var ikke rosetogene et symbol på og en manifestasjon av at dette er mulig?
Er ikke styringsdyktighet Aps varemerke? Ap forsvarer sitt brand; derfor var 22.juli-rapporten så knusende. Det må få anledning til å bygge opp igjen sitt omdømme og selvbilde.
Overkommelig og begripelig ramme
Mye av det som har vært skrevet etter 22/7 har vært preget av et slikt ønske om å plassere 22/7 inn i en begripelig, overkommelig ramme: politisk ble høyresiden ansvarlig, og de operasjonelle syndebukkene var politiet og PST.
Kommisjonens rapport torpederte dette forsøket på avgrensning. Den sprengte rammene, og med ett var tema det politiske ansvar, også retrospektivt: helt tilbake til 9. april. Dermed rykker hele Arbeiderpartiets nyere historie i forgrunnen.
Det må kjennes bittert.
Uoppgjorte regnskap
Nå velter uoppgjort historie opp. Norge er ikke blitt ferdig med 9. april.
Regningen ble aldri oppgjort
Det tragiske med Johan Nygaardsvold var at han aldri fikk tatt ansvaret for 9. april. Datoen betegner ikke bare et militært sammenbrudd, men også det største politiske nederlag noen norsk regjering har opplevd, nøytralitetspolitikkens totalhavari. I en slik situasjon hadde statsministeren bare én ting å gjøre: Å be om avskjed. Statsministeren gjorde da også det da han gikk til kongen og ba om avløsning på Hamar den 9. april. Da var det ikke mulig. Både konge og storting måtte avslå begjæringen. Landet kunne ikke skifte ledelse midt under et fiendtlig angrep. Dermed ble det aldri synliggjort at noen tok det politiske ansvaret for 9. april. Heri ligger en stor del av traumet, regningen ble aldri oppgjort, nasjonen fikk ikke lagt spørsmålet om ansvar bak seg. Ikke minst derfor har 9. april fortsatt å være et blødende sår i norsk historie. Og slagordet «aldri mer 9. april» har rommet, ikke bare besluttsomhet og handlingsvilje, men også en vedvarende undertekst av bitre anklager.
“Et blødende sår”, “en undertekst av bitre anklager”. Dette er sterke ord, totalt ukjent for den oppvoksende generasjon. 22/7 reaktiviserer og revitaliserer debatten om 9. april. Det finnes andre historikere som har vært inne på det samme: Alf R. Jacobsen forteller i Kongens Nei, om den samme handlingslammelse og manglende beredskap som 22.juli-kommisjonen beskriver. Under et foredrag om boken snakket han om mangel på “mental beredskap”. Det er her det politiske ansvar slår inn med full tyngde.
Men denne manglende mentale beredskap rammer ikke bare politikerne. Aftenposten manet til sindighet og ro på et tidspunkt da norske soldater forblødde bare noen mil fra Oslo. Avisen har siden 9/11 vist en systematisk kritisk/skeptisk holdning til USAs krig mot terror og en tilsvarende mild og forståelsesfull holdning til islamisme. Det er ikke vanskelig å se en parallell i tilnærmingen: visse trusler ønsket og ønsker man ikke se.
Umulig oppgave
Vi står i en situasjon som kan minne om det amerikanerne kaller showdown. Resultatet av den manglende beredskapen kjenner vi: 77 drepte. Rapporten viser hvorfor så mye gikk galt. Det hadde det ikke behøvd.
Dette vil Stoltenberg gjerne rette opp.
Det er en umulig oppgave. De døde kommer ikke tilbake. De skadete blir ikke hele. Likevel er det målet. At når regjeringen går av skal ting være på stell, eller i det minste på vei til å bli det.
Det er nådeløse ord. Stoltenberg kunne trenge å skrifte. For Simonsen sier til ham: det du vil er umulig. Du vil gjøre det godt igjen. Det går ikke. De døde kommer ikke igjen.
Dette er helt nytt territorium for norske politikere. Israelske kjenner det godt. Stoltenberg kunne lært mye av å snakke med en Shimon Peres om følelsen av skyld som ikke forsvinner. Om nødvendigheten av å ta den inn over seg.
Men det er vi ikke vant til i det nye norske sosialdemokrati som strutter av rikdom og karriere.
Vi har avskaffet den syndsbevisstheten som Simonsen tangerer. Den er ubehagelig. Stoltenberg vek behendig unna da han ble konfrontert med om han følte skyld etter å ha fått overlevert rapporten. - Selvfølgelig er det tungt, men de pårørende og etterlatte har det enda verre, svarte Stoltenberg, og journalistene lot ham slippe unna med det, enten fordi de ikke hørte unnvikelsen eller syntes han fortjente å slippe å bli presset.
Men nå kommer det verre ting.
Som at Stoltenberg og Nygaardsvold knyttes sammen som de som sviktet sitt folk. Stort verre kan det ikke bli.
Men så langt går Boman Larsen. Han sier 22.juli har et format som krever et svar av tilsvarende format: det går ikke an å sitte med ansvaret og be om en ny sjanse.
Historisk format
22. juni er selvsagt ikke et nytt 9. april, men det vil ikke være klokt å undervurdere hverken katastrofens omfang eller dens ettervirkninger. De 77 drepte og et statsapparat bokstavelig talt i ruiner er bare den synlige del av det mentale jordskred som raste gjennom hele det norske folk. Derfor var det på sin plass med de store ord og nasjonale geberder i dagene som fulgte. Det tjente både ofrene og allmennheten til ære. Men alvoret må ikke avta, dimensjonene må ikke krympes, nå da kommisjonen har gitt også de politiske forsømmelsene sitt rette format. Også dommen forlanger en konsekvens av historisk format. (doc.reds italics) Et slikt ansvar lar seg ikke personifisere av en politidirektør eller fagstatsråd. I det historiske perspektiv kan ikke det fremstå som annet enn bagatellisering.
Avsettelsen av Mæland, Stoltenbergs venn og forlover var derfor et forsøk på å kjøpe seg tid. Men det kommer ikke til å holde. Stoltenberg må selv forstå at han må gå av og overlate dommen til historien. Katastrofen er så stor at han har forspilt sin sjanse til å be om omkamp. Synes Boman Larsen å si.
Boman Larsen legger listen høyt. Det er mange andre enn Ap som må drive selvransakelse.
Et forvarsel om hva som skjer hvis Ap klamrer seg til makten, er en mer nådeløs journalistikk. Dagbladets opprulling av Jonas Gahr Støres vennskap med Tschudi var nok uventet. Lørdag hadde VG en to siders kartfremstilling av Stoltenberg og hans generasjons nettverk og hvordan de bekler topp-posisjoner. Da en Vårt Land-journalist i fjor vår gjorde det samme, langt mer inngående, ble det møtt med taushet av resten av pressen. Nå er en demning brutt. Regn med mer kritisk dekning i fremtiden. Det er ikke Ap vant med. Hvordan vil partiet reagere? Med en følelse av sårhet? Krenkethet? Er det sikkert at Gahr Støre med sin elitære stil er den rette til å lede partiet i denne nye epoken som ber om ydmykhet?
Hva med partiets kjernevelgere, vil de forstå hva som skjer? Pressen har gjort svært lite for å forberede folk på et slikt oppgjør som nå varsles. Hva med den bredere venstresiden? Det oppgjør som her skisseres betyr intet mindre enn en omskrivning av nyere norsk historie, og da er det flere enn Ap som kan bli “omskrevet”.
Katta er nå ute av sekken. Det ene spørsmål vil rive det andre med seg.
