Det er alltid interessant å krysspeile den europeiske krisen med et skarpt amerikansk blikk. Amerikanere har en evne til å se noe vi europeere ikke ser, selv om det ligger snublende nær.
Vi tror nå at vi kjenner krisens årsaker og “utfordringer”. Jonas Gahr Støre var frempå med at politikere som ikke forsto seg på økonomi laget euroen, og krisen skal løses av økonomer som ikke forstår seg på økonomi.
Det er åpenbart at Gahr Støre tilhører den europeiske elite som ønsker å løse krisen ved fordypning, ved en finansiell og en politisk union. Problemet er bare at det skal skje uten at folk blir hørt. Situasjonen krever det! Man har dårlig tid. Krisen gallopperer.
Gahr Støre har rett i en ting: det skjema man når har lagt opp til vil ta ti år. Man har ikke ti år.
Men Gahr Støre viker på typisk europeisk vis unna der ondets rot ligger begravet. Amerikanere er flinkere til å bite the bullet når situasjonen krever det.
Anne Applebaum er gift med en av Polens mest kjente politikere, og journalist i the Washington Post. Hun sier krisen ikke er økonomisk, den er politisk.
All along, it has been a mistake to describe the euro zone’s difficulties as a “currency crisis.” In fact, it’s a political crisis, caused by an addiction to debt, and it requires a political solution. Electorates have learned the truth: They are bankrupt. Whatever decisions the European Union now makes, future recovery depends on how much of the plain facts ordinary people can bear to absorb.
Denne siste setningen er kritisk: hvor mye sannhet tåler folk? De får nå resultatene av den førte politikk tredd ned over hodene på seg i form av nedskjæringer. Det skaper frustrasjon. Ville det ikke vært bedre å fortelle den brutale sannhet - at landet har overforbrukt, og at generasjoner vil måtte dra på gjelden? Et slags sannhetens øyeblikk.
Erfaringen viser at i kriser er folk villig til å tåle og ofre mye. Men politikerne stoler ikke på folk, de tror ikke folk vil tåle det. Eller er det seg selv de beskytter? Fordi et slikt regnskap vil uvegerlig måtte føre til et oppgjør: hvem har styrt butikken, hva sa de? Hva visste de? Var det slik at eurokrisen var forutsigbar? Mange har spådd at en slik krise ville oppstå så lenge man ikke hadde en budsjett- og skatteunion. Eller er hele EU-prosjektet en sjanseseilas?
Disse spørsmålene må legges frem for folk, og de må besvares.
EUs krise er i stor grad en tillitskrise. Eksemplvis Mario Draghi, leder av den europeiske sentralbank, ECB, som for to uker siden sa at nå kom det til å skje noe virkelig betydningsfullt som ville løse euro- og gjeldskrisen. Alle tolket det som at banken endelig skulle få frie hender til å kjøpe statsobligasjoner av Italia og Spania. D-dag var møtet i ECBs styre sist torsdag, som fødte en mus: Det var ikke enighet om et slikt skritt, som hadde gjort markedet optimistisk. Tyskland sa nei. Draghi måtte beskjemmet innrømme at han hadde solgt skinnet før bjørnen var skutt. Han ønsketenkte. Det kan man ikke som ECB-sjef.
Men Draghi eksponerte det som er blitt Brussels modus operandi: tåkeprat, viljesytringer. Så lenge man er på opptur går det bra, men når nedturen begynner og går over i krise avsløres bløffen. Da holder det ikke med tomme løfter.
Mangelen på EU-entusiasme er ikke et resultat av dårlig PR-arbeid, det er et direkte resultat av Brussels måte å føre politikk på, som er basert på dobbeltkommunikasjon.
Nå er man havnet i det hjørnet man har malt seg selv inn i, og det blir tyngre og tyngre å innrømme at det er selvforskyldt.
Problemet med manglende ærlighet er det samme på nasjonalt som på overnasjonalt nivå.
Tyskland ble rike på euroen, Hellas kunne låne penger, Brussel kunne fylle seilene i fremgang. Alle var happy.
Selv etter at krisen har slått inn stemmer grekerne for partier som både ville gjenreise velferd og beholde medlemskap i euroen. De to er uforenlige. Grekernes ytelser måtte ned, den offentlige sektor krympe.
Tyskerne holder dermed på pengene sine, selv om det undergraver hele eurounionen. Når alt kommer til alt er nasjonalstaten der hvor avgjørelser henter demokratisk legitimitet.
Eurosonen er en potensert utgave av EU og velferdsstaten: man vil ha i pose og sekk.
Selv etter at krisen har slått inn later man som man kan få noe for ingenting.
Kun oljerikdommen og arbeidsinnvandring som skaper en unik boble, skjermer Norge fra det samme sannhetens øyeblikk. Men det kommer, også for oss, litt lenger down the road.
Det gjør at vi kan sitte som tilskuere til den europeiske tragedie.
Applebaum:
As I wrote a few weeks ago, it’s not clear that the Greeks really understand their situation. Nearly a third of them voted last month for a party that promises, yet again, to create 100,000 state jobs without explaining who will pay for them. Nationalist rumblings about the authoritarian Germans who want Greece to cut its budget in order to remain in the euro zone are also a symptom of delusion: Whoever is lending to Greece, whether Germany or Ghana, would demand evidence of changed behavior.
I neste omgang kan de samme ansvarlige politikere bruke fremveksten av høyreekstreme eller høyreorienterte partier som et fryktens våpen mot velgere og det politiske miljø, ved å late som om deres fremvekst er resultatet hvis ikke deres politikk får fortsette.
Dette er nok et eksempel på at man erstatter politikk med moralsk utpressing. Det er en oppvisning i kynisme, og kan kun resultere i kynisme og hardhet.
Ekstra ille er at man ikke opererer med noen forskjell på partiene på høyre fløy, men slår Dansk Folkeparti i hartkorn med Gyllent Daggry og Jobbik. Man utvisker forskjellen på legitim og illegitim høyreside. Det er å blokkere muligheten for demokratisk korreksjon.
Når det kommer til stykket velger politikerne å redde seg selv og sin egen posisjon fremfor folk og demokrati.
Amerikanerne har i høyere grad bevart og forsvart prinsippene om transparens og ansvarlighet.
Da det ble kjent at grekerne hadde trikset med regnskapene for å skjule hvor dårlig det sto til, spurte Walter Russel Mead om ikke de ansvarlige skulle stilles for retten. Men i EU-systemet blir ingen stilt til ansvar. Dermed har man eliminert noe av demokratiets viktigste mekanismer: at handlinger får konsekvenser.
In the past, Spanish politicians often played the blame-someone-else game too. The former socialist prime minister José Zapatero was unduly fond of conspiracy theories about the bond markets. Although his conservative successor, Mariano Rajoy, was elected with a large majority and a mandate to make major changes, it’s not clear whether he has the will or the popular support to push them all through. Major demonstrations by public-sector workers last week in Madrid ended with riots and rubber bullets. The Italian leader Mario Monti seems bound and determined to tell citizens the truth, and in his first six weeks in office in the autumn of 2011 he passed more reform measures than Italy had seen in a decade. But since then things have been rockier: This week, Monti put the bankrupt region of Sicily under what almost amounts tocompulsory emergency rule.