At Sverige har mye høyere voldtektstall enn sammenlignbare land, er dessverre ikke noen nyhet lenger. Likevel gjør det inntrykk når Expressen forteller om en tre dager lang bølge av overfallsvoldtekter i landet.
Avisens faktarute over 21 saker er noe mer enn bare statistikk, men den minimale telegramstilen gjør at man liksom overser hva dette dreier seg om. En forsker som er intervjuet, får det til å handle om årstidstrender. Aldri et ord som ser saken fra ofrenes synsvinkel.
Så snart artikkelen går litt inn i noen av materiens rystende detaljer, dog uten å oppgi noe om hendelsesforløpene, skjønner man likevel tegningen:
I Gävle är stämningen fortsatt skakad efter de två gruppvåldtäkterna som inträffade natten till torsdagen inom loppet av en timme bara 200 meter ifrån varandra.
I skrivande stund har ingen gripits misstänkt för våldtäkterna i Gävle.
Dette er i praksis lovløshet. Politiet sier på den ene siden -- til tross for de manglende pågripelsene -- at man ikke skal være urolig, men på den annen side at man skal vise forsiktighet ved f.eks. ikke å gå hjem alene. Men hvordan er det mulig ikke å uroe seg over at det ikke lenger er trygt å gå uten følge?
I disse tider snakkes det endel om viktigheten av fri bevegelighet over landegrensene -- den utøves sågar kollektivt og i strid med hensikten. Skal man så late som om en de facto innskrenkning i borgeres individuelle rett til fri ferdsel på eget territorium er uvesentlig?
