Nyheten her forleden om irakeren som ble pågrepet for gruppevoldtekt etter tidligere å ha sonet en lang fengselsstraff for en annen voldtekt han begikk i 2005, virket til å begynne med mest som en av flere illustrasjoner i rekken av hvordan det kan gå når en stat setter hensynet til fremmede forbryteres rettssikkerhet foran egne borgeres trygghetsbehov.
Det er den da også, men nå er det kommet frem detaljer som fremfor alt gjør den til en historie om systemsvikt.
Det viser seg nemlig at irakeren ble besluttet utvist av UDI i 2009, et vedtak som først ble påklaget administrativt og siden brakt til retten, innen en domstolskjennelse stadfestet utvisningen for snart to år siden. Denne treneringen er irriterende nok, men ikke noe man kan hisse seg opp over slik loven er.
Adskillig verre er det å konstatere at utvisningsvedtak ikke blir håndhevet. Selv dette kunne man ha levd med hvis det dreide seg om en OK fyr, men en voldtektsforbryter?
Det kunne kanskje ha fremstått som en uvesentlig detalj i denne sammenheng at irakeren sies å ha en registrert inntekt på to hundre tusen kroner i 2010 til tross for at han mistet arbeidstillatelsen i 2009.
Men den tjener også som illustrasjon av en formidabel naivitet som må ha resultert i en skjødesløshet i kontrollen av formaliteter som beregnende personer lett kan utnytte til sin fordel. Kan vi nå konkludere at det ikke var så veldig lurt å overlate til arbeidsgiver å sjekke hvorvidt det foreligger arbeids- og oppholdstillatelse?
Det er ikke kjent hvordan irakeren skaffet seg denne inntekten, men dersom han hadde skattekort, må det også stilles spørsmålstegn ved hvordan skatteetaten behandler søknader om sådanne. Søkeren trenger bare møte opp og vise legitimasjon og tilbud om arbeid. Hvilke kontroller skal etaten gjøre?
