Offenbachs mest kjente opera, Hoffmanns eventyr, tematiserer lengsel. Den uansvarlige og urealistiske Hoffmann lengter etter en utopisk tilværelse der han får alt han vil ha på kvinnefronten. Hans beste venninne, den trofaste og omsorgsfulle Nicklausse, elsker ham til tross for hans umodenhet, og tilbringer tilværelsen med å hjelpe ham der han snubler gjennom livet og lengte etter at han skal gjengjelde hennes følelser. Lykken i form av et stabilt og anstendig liv med en lojal og ytterst kompetent kvinne ligger rett foran ham, men han ønsker seg hele tiden noe mer og noe annet. Stella er også forelsket i ham. Henne godtar han ikke som et vanlig menneske, med feil og mangler iblandet det positive, men fordeler det han mener er hennes mest tiltalende egenskaper på tre andre kvinner som fremstår som rendyrkede kunstprodukter i hans drømmeverden: Olympia, den mekaniske dukken som lengter etter å få leve, den alvorlig syke Antonia, som lengter etter å bli frisk slik at hun kan bli operasanger, og den luksusprostituerte Giulietta, som lengter etter normale, ikke-seksuelle relasjoner til andre mennesker.
Theater an der Wiens nyoppsetning av Hoffmanns eventyr ble totalslaktet etter premieren i mai i år. Den ble regnet som så dårlig - og toleransen for uintelligent regi er høy på kontinentet - at husets administrerende direktør Roland Geyer ga regissør William Friedkin sparken og overtok selv regien før andre runde oppsetninger, som ble spilt nå i sommer. Det var Geyers versjon jeg så. Dette var første gang jeg opplevde verket live, og både dirigent Riccardo Frizza, regissør Geyer og solistene var for meg ukjente.
For å begynne med det som var kjent for meg: Wien-symfonikerne og Arnold Schönberg-koret er begge enestående ensembler, og de skuffet ikke. Korets pianissimo er fantastisk, og en hører overhodet ikke individuelle stemmer. Utrolig!
Så går vi over til solistene. Hoffmann ble spilt av Arturo Chacon-Cruz, som har flott stemme og fremstod troverdig som umoden pappagutt. Men han virket en tanke følelsesmessig anonym i solopartiene, og jeg synes han uttrykte emosjoner bedre i duetter og trioer. Roxana Constantinescu er en liten dame med stor og imponerende stemme, men var kanskje litt vel desperat som Nicklausse. Nicklausse er ingen desperat kvinne, hun bevarer hele tiden verdigheten til tross for kjærlighetssorg og fortvilelse over vennen som ødelegger livet sitt i jakten på det han ikke kan få.
Noen få sopraner har våget seg på alle fire rollene som Stella, Olympia, Antonia og Giulietta i en og samme oppsetning. Det gjorde også Marlis Petersen denne gangen. Rollen som Olympia er antakelig den vanskeligste å synge, for her kreves det presis koloratur. Den har hun, selv om hun ikke er noen Ingeborg Hallstein - men hvem er vel det. I programheftet blir Olympia symbolisert ved en Barbie-dukke, og på scenen fremstod hun som furten og anorektisk fotomodell som fikler med håret og vakler avgårde på altfor høye hæler. Det var morsomt og dagsaktuelt, men vi ble litt lei etter noen minutter. Overtydeligheten kan like gjerne være regissørens som Petersens ansvar.
Det mest kjente innslaget i denne operaen er barcarollen som innleder fjerde akt. Vi befinner oss i Venezia sammen med den avstumpede Giulietta, hennes kolleger og deres like fordervede kunder, og der er det skikkelig haraball hver bidige dag. Geyer valgte å gjøre denne scenen lavmælt og neddempet - det livstrette og meningsløse ved den evige festingen kom klart frem. Shirley Verrett og Montserrat Caballe synger den vakreste utgaven av barcarollen jeg har hørt, men jeg synes våre tyske venninner presenterer en psykologisk riktigere tolkning der de uforenlige motsetningene i Hoffmanns liv fremheves.
Blant de mindre rollene dukket det opp et norsk navn. Ann-Beth Solvang gledet oss med sin fyldige mezzosopran en liten stund som Antonias mor. Dette var bra! Hent denne jenta hjem til Bjørvika!
Solistene var unge og Theater an der Wien regnes som Statsoperaens venteværelse. Det var derfor ikke fullt formede sangere jeg hørte, men totalt sett var opplevelsen svært positiv. Og Schönberg-koret er alene verdt billettpengene.