På denne grå lørdagskvelden, etter en lang køtur på E18 hjem fra Sørlandet, passer det å ta en titt på hva som skjer i mitt kjære en gang douce France.
Jeg vil fortelle historien til Mauricette Lajoinie.
Hun forteller til RiposteLaique.com, som kan sammenlignes med document, men en av redaktørene, Pierre Cassin, kommer fra venstresida.
Vel, historien er fra en varm julidag i Toulon.
Mauricette er på handletur. Det er som sagt varmt og ved inngangen til Intermarche står en vakt slik det ofte er i Frankrike nå for tiden.
Mannen er i tredveårene et sted, av maghrebsk herkomst, 1,85 og atletisk.
Mauricette:
I det jeg entrer, føler jeg vaktens blikk dveler intenst på meg, og jeg blir nødt til å se vekk, ned.
Heten er kvelende og jeg føler et ubehag, som om noe er i gjæring. Og jeg bestemmer meg for å holde meg i nærheten.
Jeg blir ikke skuffet. Etter et par minutter kommer et par. Han, i femtiårene, godt trent med muskler som mest av alt vil ut av skjorter og annet stengsel.
Ved sin side har han en super vakker skapning, kledd i knekorte, pistasjgrønne, og svært ettersittende bukser. Toppen, i gammelrosa med broderier på kanten nederst, stopper over navlen.
Hun vekker oppsikt og jeg spør meg selv om han vil la de passere…
Og jeg får rett. Vakten dirigerer seg mot paret og en animert samtale følger.
Vakten, med sin fysikk, sperrer inngangen.
Vakt: Monsieur, De kan ikke komme inn, kledd slik…Her må man være korrekt antrukket.
Mannen: Hva? Er jeg ikke korrekt antrukket? Hva ha De å klage på mitt antrekk?
Vakt: Det er ikke Dem, men Deres kone. Frue, De kan ikke komme inn, her må man være korrekt kledd.
Kvinnen: Men, mener De at jeg ikke er korrekt antrukket?
Vakt: Deres påkledning er ikke tillatt i denne butikken.
Mannen: Så, Monsieur, hva er galt med min kones påkledning?
Vakt: Det er et reglement…
Mannen: Hvilket reglement? Gå, hent dette til meg…
Kvinnen: Kom, vi går…
Mannen: Nei, jeg vil vite hva ¨denne herren har å klage på din klesstil og jeg vil se reglementet som bestemmer at topper er forbudt og fra når.
Vakten nøler, sier han har ikke dette reglementet på seg, og at hans kone ikke kan passere.
Mannen: Fortell oss, dette reglementet, det er ikke sharia det er snakk om? De foretrekker at min kone skulle vært tildekket, at hun bærer niqab, det er egentlig slik saken er? Hvis det er tilfelle, er det et reglement som ikke angår meg eller at jeg må følge det.
Jeg ser at vakten legger hånden sin på mannens arm…
Vakt: De oppfatter feil…
Jeg føler en anspent stemning og er redd det vil komme et basketak. Men i blikket til mannen ser jeg en bestemthet og en selvtillit som ikke vil vike for noe som helst. Blikket hardner og jeg hører han sier…
Mannen: Trekk Deres hånd vekk fra meg, fort. Ikke rør meg.
Alle hører hva som blir sagt, men ingen tør røre eller blande seg inn…
Mannens bestemte mine gjør at vakten tilslutt lar paret passere. Kvinnen virker svært ukomfortabel. Jeg vet ikke, men får en følelse av at det ikke var slutt, ennå..
Jeg gjetter meg til en diskusjon mellom mannen og hans kone. Konen vil gjerne bli ferdig med handlingen, men mannen insistere på at de ikke skal legge igjen en eneste euro i denne j.….butikken, (Intermarche)
Paret har kurs mot utgangen, vakten trolig ergerlig over ydmykelsen, prøver på omkamp.
Vakten: Det er ikke bra å være rasist, monsieur…
Mannen snur seg bestemt og går mot vakten, mens han snakker høyt: De snakker til meg om rasisme? De er jo vi som blir angrepet og fordi jeg ikke lar meg pelle på nesen trekker De rasismekortet mot meg. Jeg snakker om den jævla drittreligionen som alle franskmenn nå har fått nok av. Til det motsatte er bevist, er ikke en religion en rase, så ikke prøv det der med meg. Det er ingen religion som kan dikterer hvordan min kone skal kle seg og som vil forby henne å gå kledd slik hun ønsker det selv. I tillegg er hun kledd slik man kler seg her, med shorts og topp på en svært, svært varm dag på varoiskysten. Hennes antrekk er intet ukorrekt i et vestlig opplyst og utviklet land.
Vakten, med et ondt blikk, snur seg på hælen og forsvinner.
Alle ved kassen, hovedsakelig eldre, senker hodet, ser på skoene, som om de skammet seg over mannens reaksjon. Da er det at mannen henvender seg til forsamlingen og spør om vi skal akseptere å bli spist av folk som har som mål og mening å påtvinge oss sin religion, det starter med de små detaljene som dette og om 10 år har dere rompa i været…
Selv ble jeg stående diskret, men innrømmer at jeg traff blikket til mannen og blunket. Takket være ham var jeg i godt humør resten av dagen. Man trenger så mange, mange fler som han. Og jeg spør meg selv, denne vakten ville han ha stoppet en Belphégor (innhyllet person), nå midt i ramadan?
(ripss)