Det var, beklageligvis, ikke den betydelige tenkeren, og amerikanske presidenten, Thomas Jefferson som sa: Eternal vigilance is the price of freedom, men utsagnet er sant likevel. Grunnlaget for frihet er at folket kan kontrollere de ledende, ikke omvendt – at folket, figurlig talt, kan legge de politiske, kulturelle og religiøse lederne samt de økonomiske over knærne og gi dem noen kraftige klask på rumpa. En slik rett som sveitserne har til å kreve folkeavstemning om lover de er uenige i eller vil ha innført mot politikernes vilje, er, som forskning viser, et skritt i riktig retning dersom folkets velferd er målet (se Frey and Stutzer: Happiness & Economics). Men som man burde tenke seg er dette slett ikke det eneste tiltaket som trenges – folket trenger også en rik tilgang på informasjon, ikke minst om misforhold i det offentlige. Riktignok har vi en varslerlov, men man kan tvile på at denne er alvorlig ment: At folket skulle få informasjon om de ledendes tabber og ugagnet de gjør, er avgjort ikke i lovgivernes interesse, og troskyldige varslere som har opplyst om misforhold, har fått svi – for troen på de ledendes gode hensikter.
Det finnes sosiale/politiske mekanismer som gjør at de ledende, sånn i det store og hele, kan kontrollere folkets tilgang til informasjon. Én av dem ble nevnt i Klassekampen 11. juli: Over halvparten av leger på norske sykehus har midlertidige stillinger, og likeså ni av ti som spesialiserer seg. På denne måten har sykehusledere og deres politiske overordnede sørget for at ganske mange av deres underordnede klokeligvis holder kjeft om ugagnet de ledende får i stand. Et tilsvarende forhold finner man i bruken av oppdragsforskning, for en som er ansatt midlertidig, for et bestemt oppdrag, må være ganske naiv dersom han eller hun tror det blir nye oppdrag etter å ha lagt frem forskning som stiller de ledende i et dårlig lys.
Men dette er slett ikke den eneste, og heller ikke den beste til å sikre at de ledende har god kontroll over den informasjonen folket får. En annen er økonomiske insentiver, og da først og fremst i form av individuelle lønnsopprykk – motsatt tidligere tider da opprykkene kom automatisk etter ansiennitet, og på den måten ga lederne langt mindre mulighet til å straffe eller belønne de ansatte, alt etter som de sa fra eller holdt kjeft om misforhold. Og det er verd å merke seg at ut fra resultatene er økonomiske insentiver et kvakksalverremedium, ett som noen ganger ikke har virkning og andre ganger bare gjør skade, for eksempel ved å lede oppmerksomheten bort fra arbeidet som skal gjøres og til den økonomiske belønningen man kan vente seg. En oversikt over de situasjoner der det virker positivt på oppgaven som skal gjøres, der det hverken har positiv eller negativ virking, og der det skader (ganske ofte) får man fra økonomene Samuel Bowles og Sandra Polania-Reyes i en (formodentlig nyutkommet) oversiktsartikkel i Journal of Economic Literature. Men om man tenker på lederne, ikke på oppgaven, stiller saken seg selvsagt helt annerledes – disse vil nesten alltid ha nytte av et middel som får de underordnede til å holde kjeft.
Andre kontrollmidler er heller ikke vanskelige å se, for eksempel å innkalle den fritalende til ledelsen og gi ham eller henne en dragelse for fritalenhet – slik vi fra tid til annen får kunnskap om. Riktignok ville denne dragelsen ha atskillig mindre vekt dersom lønnssystemet ikke ga lederen mulighet til å straffe økonomisk, men den kan være ubehagelig nok dersom lederen eller hans/hennes drabanter kan innta offerrollen og gråte en skvett slik det skjedde da en bagatellmessig og velbegrunnet kritikk ble fremført på en herværende høyskole.
Alt i alt er det ganske klart at makten her i landet (til tross for salvelsesfulle talemåter om åpenhet og demokrati) blir mer og mer sentralisert. Det får etter hvert mer og mer likhet med en Blixkarikatur av Stalin: Stalin holder en revolver i hver hånd, rettet mot nakken til de to som står foran ham, og hver av de to holder en revolver i hver hånd, rettet mot nakken til de fire som står foran dem – og så videre. Her i landet er det ingen som risikerer en virkelig kule i nakken, men han eller hun risikerer økonomiske sanksjoner og annet alvorlig ubehag. Derfor er det livsviktig for folkets velferd at man, slik Økokrim gjør i sine saker, etterforsker de mangfoldige og skiftende politiske og andre mekanismene som kan få folk til å holde kjeft om ting de åpent burde fortelle velgerne. Evig årvåkenhet er frihetens pris.
Ferdinand Linthoe Næshagen
Forfatteren, sosiolog og medievist, vil gjøre oppmerksom på at hans refleksjoner ikke skyldes de militære og sivile organisasjoner han har arbeidet i – om dem har han bare positive ting å si.
